Faste og einebær

For 49 dager siden var det blåmandag. Da begynte prestene å faste, to dager før alle andre. Altrene i kirkene ble dekket med et blått klede, himmelens farge.

Ordet faste henspiller på å fastholde de religiøse forskrifter. Det var gammel skikk, som ble årlig kirkeskikk fra begynnelsen av februar til påske, og gikk ut på å avstå fra å spise bestemte ting eller ikke spise i det hele tatt i deler av denne tiden. I kirkeåret varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag, (altså onsdagen etter blåmandag) til påske. At det ikke er 40 dager, men litt mer, kommer av at søndagene, som var fastefrie, ikke ble regnet med. Og at det er 40 dager, har sammenheng med at både Moses og Jesus fastet 40 dager i ørkenen. 40 er ifølge kirkefader Augustin et ventingens og vandringens tall på jorden.

HØR PODKASTEN HER:

De ortodokse i Russland og Hellas holder fremdeles faste, og spiser ikke kjøtt, melk, egg eller ost i denne perioden. Katolikkene er litt mindre strenge. Og vi protestanter har kvittet oss med det meste av sånne skikker. Bare noen navn henger igjen, som Fastelaven (Fastel-Abend, kvelden før fasten) og karneval (kjøttpause, navnet på festen før fasten).

Fasten var i middelalderen en samfunnsplikt, og det var straffbart å bryte den. Vi kan gjerne spørre oss om det var denne formen for faste Jesus ønsket. Da fariseeren skryter av at han faster to ganger i uken, kommenterer Jesus slik:

Når dere faster, ta ikke på dere en dyster mine, som de skinnhellige, de setter opp et riktig elendig ansikt for at folk skal se at de faster.

Sånn sett er han på linje med profeten Jesaja, som erklærer:

Er dette den faste jeg vil ha, en dag da mennesket tukter seg selv: Å henge med hodet som sivet, kle seg i botsdrakt og ligge i aske? Nei slik er fasten som jeg vil ha: At du deler brødet med dem som sulter…

Med støtte i skriften kunne man altså slippe å ta fasten alt for høytidelig og bokstavelig. Men neppe akkurat i dag: Mandag i den stille uke innleder fastens strengeste tid. Gårdsarbeidet skulle få ligge i fred, barna dempe seg, huset rundvaskes og gulvene bestrøs med einer. Bortsett fra at einer lukter godt, hadde det i lang tid fungert som beskyttelse mot underjordiske. Et einebær er dessuten, hvis man ser godt etter, merket med et kors, noe som gjorde at tradisjonen sømløst kunne fortsette i kristen tid. Vi kan forestille oss våre forgjengere mandag i den stille uke kjenne duften av einebær og stilltiende og ydmykt hungre etter et skikkelig måltid.