Det ubevisste oppgjøret

Identitet og tilhørighet knyttet til det å vokse opp med en annen bakgrunn er tematikk som er godt dekket i litteraturen og kunsten. I musikken, også. Men det er ikke like vanlig innen indierocken. Det har Kenneth Ishak gjort noe med.

– Når jeg snakker med folk om plata, blir jeg litt sånn ... det er litt ukomfortabelt, egentlig. Jeg er en ganske privat person og ikke så glad i oppmerksomhet.

Kenneth Ishak har sluppet sitt første soloalbum på elleve år, og det med en tematikk han mesteparten av livet helt bevisst har lagt til side, ikke har villet tenke så mye på.

– Da jeg lagde denne plata, var ikke planen at så mange skulle høre den. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg begynt å se på hvert prosjekt jeg jobber med som et lite kunstprosjekt som jeg bare gjør med folk jeg synes det er spennende å gjøre det med. Hva som skjer når det blir delt med andre, det får bare være.

I en tid hvor plateanmeldelser ikke vies mye oppmerksomhet i mediene, er dette en plate som er blitt godt dekket. Og den omtales som en karrieretopp, til tross for at det er Ishaks sekstende utgivelse.

Morgenbladet skriver at det er «perfekt pop», Dagens Næringsliv mener Ishak lager «intelligent og stadig mer sofistikert kraftpop», mens Klassekampen skriver at «dette er låter som bør fungere fra enhver scene».

– Jeg hadde ikke regnet med alle tilbakemeldingene og anmeldelsene. Jeg har vel krysset en liten privat grense. Men det er vel verdt det.

La det på is

Kulturell appropriasjon og identitetspolitikk er hyperaktuelle temaer. Kenneth Ishak gjør seg i så måte svært aktuell når hans nye plate dreier seg rundt spørsmål om identitet og tilhørighet.

Albumet heter «Native Tongue» er på ingen måte et innlegg i den politiske debatten, men det skildrer en undring over det å være mellom flere kulturer. Om å føle at man ikke helt hører hjemme noe sted.

At dette er temaet på plata, hadde han ikke trodd for noen år siden.

– Det er en underlig ting for meg, det der. Det har blitt noe jeg har måttet ta litt tak i, for min egen del. Ikke på en negativ måte, egentlig. Eller, det var noe vanskelig forbundet med det da jeg var yngre.

Han hadde lagt det på is lenge. Det at han er halvt malaysisk var noe som føltes som en slags uting som det var vanskelig å forholde seg til, forteller han, først og fremst fordi han og brødrene opplevde rasistiske ting da de var yngre.

– Når man er seks år og skjønner at folk ser annerledes på deg og ikke aksepterer deg, blir man frastjålet en uskyldighet, på en måte. Å se den realiteten når man er et lite barn, gjør at man får et slags sinne. Det har nok gjort at jeg ikke ville «deale» med det. Jeg følte meg ferdig med det, på en måte, jeg ga det opp.

Children's BBC og Antwerpen

Ishak er vokst opp i Norge, med en malaysisk far og en norsk mor, men de bodde også en del i England og Belgia under oppveksten. Han gikk på skole i England, som gjorde at han knyttet seg mer til andre ting enn typisk norske opplevelser ved å være barn. Barndommen handlet mer om Children's BBC, og å være i byen i Antwerpen, enn å «være på hytta».

– Det var en litt annerledes opplevelse for oss å vokse opp, som var positivt, men også til tider negativt fordi man ikke alltid henger med, sier han.

– Jeg er heller ikke vokst opp med malaysisk kultur i det hele tatt, og det er også veldig rart.

– Pappaen min har aldri snakket så mye om Malaysia og bakgrunnen hans. Hvis det kommer inn en annen kultur, er det britisk. Hvis han blir sint, banner han på engelsk.

En positiv undring

Det er ikke de negative opplevelsene fra barndommen plata handler om.

Ettersom han har blitt eldre, har han blitt mer forundret over bakgrunnen sin, og det har blitt noe positivt, selv om det ikke egentlig har skjedd bevisst.

Det reflekteres på albumet, der tematikken smyger seg inn og ut av låtene, men er der som et underliggende teppe hele tiden. Man får ulike fortellinger og fragmenter, små situasjonsrapporter, som har med hans multikulturelle bakgrunn å gjøre – og en undring. Men albumet prøver aldri å komme med et budskap eller et svar.

– Selv om plata har et tema som dreier seg identitet og tilhørighet, og om min bakgrunn som halvt malaysisk, har det ingen konklusjon eller en klar tanke om hva den egentlig handler om.

– Når jeg skriver tekster, er jeg ikke så konkret. Jeg vil heller at det skal være e bilde av hva jeg tenker, noe som gjør at det ofte blir ganske abstrakt.

De abstrakte tankene og bildene handler om hans malaysiske familie, og pappaen hans, hans reiser og hvordan det måtte ha vært for ham, da han var ung og kom til Norge. Om at faren alltid gikk ut og tok seg en siste sigarett på kvelden, da alle hadde lagt seg. Hva tenkte han egentlig på? Det handler om hvordan det var å være i det store huset til bestemoren i Malaysia, som gjerne var fullt av slektninger, onkler og tanker, da de var på besøk om sommeren.

– Da vi var på besøk i Malaysia, følte jeg veldig på at jeg ikke skulle bo her. Jeg var bare på besøk. Vi var vant til å spise cornflakes om morgenen, men der fikk vi mat jeg elsker nå – ris og curry – til frokost. Jeg var jo ikke hypp på det.

– Man ville jo ha cornflaksen sin. Man ville jo skate. Man ville hjem og spille i band.

Den ene sangen, som heter «Tropical Green», handler om bestemoren hans, som kalte ham Ishmail.

– Hun mente jeg skulle hete det, at jeg hørte til der. Og jeg var litt sånn «psh, jeg heter ikke det, jeg heter Kenneth, og jeg skal bo i Norge».

– Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg merket at det har betydd veldig mye for meg. De øyeblikkene hvor hun og jeg var sammen. Sist jeg så henne, kysset hun meg på hvert kinn, superintenst, da vi sa ha det.

Det at hun døde for noen år siden, like etter at de egentlig skulle vært der og besøkt henne – men måtte avlyse turen – har nok underbevisst vært en medvirkende grunn til at han følte han måtte ta tak i dette. I tillegg til at han har blitt pappa selv og har barn som er nysgjerrige på den malaysiske bakgrunnen og synes det er veldig eksotisk og spennende.

– Det er flere ting som skjedde da jeg var barn som jeg synes er veldig fint nå. Jeg synes det var rart å forholde meg til at familien min i Malaysia hadde en religion og skulle be og sånn. Men selv om alt har tatt lang tid å prosessere, har alt blitt veldig positivt for meg nå, helt ubevisst, egentlig.

«It took me twenty years to understad», synger han I låten «Something».

«Did you see yourself», spør han i «Sacred Days».

Det homogene indierockmiljøet

Ishak er mest kjent som frontfigur i bandet Beezewax, som han var med på å starte som tenåring. Et band som har fanbase i mange deler av verden og som har tatt ham med til scener i alt fra Japan til Brasil. Da de gjorde comeback i 2014, var det på den toneangivende Barcelona-festivalen Primavera Sound.

– Ofte har musikken jeg har skrevet – med Beezewax, for eksempel – handlet om ting som kjærlighet og melankoli. Det å plutselig synge om det som denne plata handler om har jeg bare følt at ikke ville funke. At det ikke hørte hjemme der.

– Indierockmiljøet er jo et utrolig homogent miljø med flest hvite gutter som er veldig tynne, ler han.

– Å dra inn dette temaet i den verdenen er noe jeg aldri har tenkt på før. Jeg har nok kanskje følt at det ville vært litt rart for folk.

– Men samtidig så er det jo mange plater i den sjangeren der som har mange ulike ting i seg.

Intenst opptatt av skating og musikk

Når man ikke føler man hører hjemme noe sted, ikke er verken norsk, malaysisk eller britisk. Hvor går man for å finne tilhørighet?

Grunnen til at Ishak ble så intenst opptatt av skating og musikk og de miljøene som hører til, var nok en reaksjon. Et behov for å høre til.

– Jeg hørte dødsmye på hiphop. Mye av den musikken der handlet jo om det, om å være utafor på grunn av hudfarge.

Og så følte han sterk tilhørighet til punkrocken og skatemiljøet.

– Hvis du er litt annerledes, hjelper det også en del å være god til noe. Det å bli god i skating, god til å spille gitar – jeg følte på en måte jeg måtte bevise noe.

– Det var nok ikke så bevisst, men jeg følte nok veldig på det. At jeg måtte bevise noe. Det var helt klart en greie. Og det ga en tilhørighet å drive med skating og musikk og spille i band. Det ble viktig for meg, jeg gikk veldig inn i det. Da kunne de ikke ta meg på noe.