En 35-timers joggetur over Rondane

«Er du konstant drita med en innebærende egenskap til å alltid mene det motsatte av realiteten, så er det bare å slenge inn en søknad til yr.no som værmelder». Det var det jeg sa til sidemannen da vi befant oss på 1600 høydemeter og det var 26 varmegrader. Dalsøkkene orker jeg ikke nevne engang. «Rondane 100 miles» er likevel noe av det fineste jeg har løpt, tross varmen. Vi er mange som synes det.

• Eksplosiv utvikling for lange løp
• Slik har ultraløpene utviklet seg

I år er det første året «monsteret» «Rondane 100 miles» ble arrangert. De fleste nordmenn vet at Rondane er et mektig landskap, noe av det beste Norge kan by på. Da noen løpeglade sjeler bestemte seg for å lage et kvalitetsløp på 162 km over fjellene, lå det i kortene at dette løpet kom til å fungere som fluepapir for eventyrlystne sprøskaller som oss. Det ble gitt klarsignal fra helsemyndighetene at hundre entusiaster kunne få delta, så lenge vi startet i forskjellige puljer. Løpet ble fullbooket på kort tid.

La oss gå tilbake til lørdag 15. august kl. 05.00: Da gikk startskuddet fra Folldal sentrum for elitepatruljen. Jeg observerte måpende at de forsvant i en røyksky av støv, alltid like fascinert av hurtigheten til disse menneskene. Min pulje startet kl. 05.08. Etter et strabasiøst ultraløp bare to uker før Rondane som endte med oppkast og utmattelse, bestemte jeg meg tidlig for å delta i «partypatruljen» under dette løpet (baktroppen). Det var det beste jeg kunne gjøre. Likevel: 162 kilometer i sydentemperatur og 5000 positive høydemeter er hard kost uansett tempo.

Etter noen timer på fjellet slo jeg meg tidvis sammen med soldatene fra Kristiansand Ultraløpeklubb. De kjenner jeg godt fra flere løp vi har gjort sammen. Erlend Haukland og Øystein Lorentzen løp Svalandsgubben x 4, den gangen jeg løp den åtte ganger i strekk. Ole-Marius Mathiassen er også en god kjenning, samt Espen Slemdahl. Roy Magne Stenehjem fra Bergen var også rundt meg gjennom løpet, og vi utgjorde en episk partypatrulje. Vi var lykkelig uvitende om at festen (for noen) kom til å føles som et dårlig nachspiel da det røynet på etter 20 timer.

Etter 37 kilometer i fjellet kom vi til første av fire CP (check point): Nygruva. For meg var dette et rørende øyeblikk. Årsaken var den at mannen min jobbet frivillig på drikkestasjonen. Dere kjenner ikke min mann, men dette er altså første gang i sitt liv han utfører arbeid uten å sende en grov faktura. Dugnad er nytt, og han trivdes. Det så jeg at han gjorde.

Etter vann og grøt rettet vi snuten mot Streitkampen 1214 moh., i retning CP 2. Varmen var «reine dræben». Jeg var svært fornøyd med mitt tiltak mot heteslag: En syntetisk lue med to lag stoff. Den dynket jeg i hver eneste elv og bekk jeg løp forbi. Det holdt hodet kaldt. Vi hadde løpt i 12 timer og jeg var sulten på annet enn snacks.

«Øyh! Erlend! Hvor langt er det igjen til CP 2 sånn cirka?» spurte jeg. «Næsj, rundt ti kilometer». Vi er der om en drøye halvannen-to timer.» Vel, TAKK for ditt nydelige svar, Erlend. Jeg kan herved meddele til dere lesere at vi brukte over fire timer. (Jeg tar selvkritikk. Det er også mitt ansvar å studere løypekartet). Årsaken er den at partypatruljen traff på sin aller første festbrems: Uren. Uren i Dørålsglupen så ut som om noen har a-bombet halve vidden tilbake til krittida.

Denne store mektige røysa skyldes heldigvis helt andre faktorer: Berggrunnen i Rondane er ganske ensartet og består i alt vesentlig av en type sandstein. Den er hard og sprekker lett i flak og danner da en grov blokkmark eller ur, som er typisk for Rondane. Det mektige landskapet tok pusten fra meg. Uren er ikke noe tøys. Det er om å gjøre å hoppe på riktig stein, og en må evaluere raskt om den ser «hoppbar» ut eller ikke. De store blokkene er jo stødige, men noen små jeg tråkket på, vagget fælt.

Jeg delte dem i to kategorier: Ja-stein og nei-stein. Ja-stein kan du fint hoppe på uten at staten punger ut med 100.000 kr for luftambulanse. Nei-stein kan være en meget kostbar affære. Er du uheldig, kan det virkelig ikke ende så godt. Er du pittelitt uheldig får du bare vondt i lilletåa og noen skrubbsår. Jeg var pittelitt uheldig. (Selv om det var like før tannfeen gjorde meg styrtrik etter et fall som ble avverget av hendene mine i siste liten). Lilletåa fikk skambank. Det er få ganger i året vi legger merke til denne ubrukelige tåens eksistens: Når du spenner borti bordbeinet hjemme, eller i en diger stein her ute. Fra en ultraløpers perspektiv bør den opereres bort for godt.

Vi ankom CP 2 Dørålsæter etter 76 km. Jeg hadde med meg gasskokeren og spiste spagetti mens en lege bandasjerte ryggen min relatert til gnagsår fra løpeundertøyet. Flere hadde brutt løpet nå. Fall, elektrolyttforstyrrelser og solstikk, noen var slitne og utpsyket. Jeg tok mett og fornøyd på meg sekken og travet videre.

Økten fra CP 2 til CP 3 var fandens oppkok. Dette var den drøyeste etappen av hele løpet. Løs ur, bratt stigning opp til majestetiske Høgronden 2115 meter over havet. Like bratt nedstigning og mye nei-stein i mørket. Nå var det natt, så det var viktig at jeg, Indianer Snublefot, måtte trå varsomt. Jeg ankom CP 3 Strømbu kl. 01.00, etter 103 km. Dette var som å ramle inn i en soldatleir fra 1. verdenskrig. I tussmørket satt sju tause menn med dradde ansikt rundt et bål. Noen av dem med innsunkne kinn, slitne og dehydrerte. En utmattet mann sov. (Thor Andre «Tassan»). To menn glodde apatisk inn i ilden. Ole Marius hadde utviklet skyttergravsføtter. Roy Magne speidet etter svart kaffe. Erlend så sliten ut.

Øystein satt vis-á-vis meg på andre siden av bålet. Med sitt fullskjegg og rolige blikk bak flammene, manglet han bare en sånn bøttehjelm og en machete og gevær hengende på skulderen. Jeg får litt rare tanker etter 20 timer i våken tilstand (og ganske så syke etter 32 timer).

Tre menn i leiren valgte å avstå løpet. Det er kaldt om natta, så jeg byttet til ull og tok beina fatt med Øystein. Tassan hadde kviknet til og løp videre med Roy Magne, og Erlend skulle komme etter. Etter 1,5 timer opp «Lårknuseren» mot snaufjellet, bestemte Øystein seg for å trappe opp turtallet. Jeg ønsket å holde mitt tempo. Min dieselmotor hadde gått som en klokke siden startskuddet, og det aktet jeg å fortsette med. Jeg snudde meg og skuet nedover det bratte fjellet. Jeg hadde god sikt, men så ingen andre hodelykter. Har Erlend tråkket på nei-stein?

Jeg var plutselig alene. Klokka var 04 og «søvntoget» ankom stasjonen. Søvntoget er jeg forberedt på. Jeg hadde ventet på dette toget og var klar for et «mind game». Jeg har lært meg gjennom årene å få toget til å kjøre videre. Jeg forsøker til og med å glede meg til at toget kommer. Starte diskusjon, vinne kampen og bli fornøyd. Det ble litt krangling med søvntoget i 20–30 minutter før det tøffet videre til endestasjonen (målgang), og godt var det. Jeg trengte å være våken og klar da løypa begynte å bli teknisk igjen.

CP 4 Breisjøseter ved morgengry kom som manna fra himmelen med servering av salt grønnsaksuppe. Roy Magne, Tassan, Øystein og co. satt benket der og spiste. Jeg var i godt humør og maste fryktelig. Vi var ikke helt unisone rent humørmessig der og da. Noen var i kjelleren. En lå i sideleie, en brøt løpet, Tassan frøs og hadde sterke smerter under fotbladet og Roy Magne var langt, og da mener jeg laangt, nede i potetkjelleren. Jeg burde nok brettet ut de sosiale antennene mine et hakk eller to.

Jeg slo litt følge med Tassan og Roy Magne videre. Kun 45 km til mål, ingen steinur på siste etappe. Jeg så på klokka: 29 timer løpt, og jeg begynte så smått å bli gæren: Årsaken var sangeren/landeplagen TIX. Han forlot ikke hodet mitt. Gang på gang, resten av dagen: «Brygge, båt, pils (check), bare digge damer (check), guttasteming, alltid (check), hva gjør vi nå, hva gjør vi nå, hva gjør vi nå, HVA GJØR VI NÅ? Nå koser vi oss! (aah) Sommern er tilbake (woah-oh-oh) Nå koser vi oss (aah)….»

Dette var drøy kost. Virkelig. På vei til siste drikkestasjon 12 km før mål, løp Erlend opp mot siden min. Jeg ante ikke hva som hadde skjedd med ham. Mulig han fant en boks spinat eller en krukke dunderhonning på fjellet, men nei-stein hadde han definitivt ikke tråkket på. Jeg ble glad for å se ham. Mannen min sto klar på drikkestasjonen og ga meg en klem. Jeg satt meg på en klappstol og spiste litt mens jeg nynnet på «Brygge, båt, pils. (check)»

Og endelig: På med sekken en siste gang. Nå var det bare sjarmøretappen igjen. Erlend tok beina fatt, jeg (og TIX) løp bak han og de to andre gutta sakket akterut. Tassans smerter ble bare verre og verre. Jeg ville ikke synge, men hjernen min var fastlåst: «Bare digge damer (check» Hva gjør vi nå. Hva gjør vi nå. Hva gjør vi nå. HVA GJØR VI NÅ?».

Plutselig, nesten ut av det blå, innså jeg at det var 900 meter til mål. TIX ble kneblet og kastet i havet og jeg begynte å løpe raskt i eufori. En herlig velkomst fra arrangør, flere løpere og min mann. Jeg satt i en stol som ble funnet fram. Tok av meg sokkene og beundret mine egne skyttergravsføtter. Tassan trynte i mål 30 minutter etterpå og Roy Magne fikk jeg ikke med meg, siden jeg på det tidspunktet hadde hoppet i elva for å kjøle meg ned.

For en gjeng! 35 timer søvnløs joggetur over Rondane, gratulerer til oss! En tredjedel av deltakerne brøt «Rondane 100 miles», dette var helt klart tøft for de fleste. TAKK til arrangør Tor Idar Lillekroken, Inger og Erik Haugland. Dette løpet har kommet for å bli, det er vi sikre på. Høyre lilletå, søvntoget, gasskokeren, TIX og jeg er klar for 2021.

Innlegget er fra Øyunn Bygstads egen Facebook-side, gjengitt i Plot med hennes tillatelse.