Før den historiske skatten smelter

Lua av ull er trukket ned over øynene. Jakka hans er fortsatt blå. Hendene er lagt i kors på brystet. Slik har hvalfangeren ligget begravet i permafrosten i over 300 år. Han hentes fram når arkeologene forsiktig koster vekk bokhveteskallet som kisten hans har vært fylt med.

Først ser man lua. Så deler av jakka. Et knapphull kommer til syne. En bit av en ullsokk. Et menneske i sin grav. For første gang på 300-350 år er det noen som ser disse tekstilene. Helt siden 1600-tallet har den døde hvalfangeren ligget begravet, godt bevart i permafrosten nordvest på Spitsbergen.

Arkeologene arbeider rolig og behersket, med tilbakeholdt begeistring. De snakker med lave stemmer. Her er ingen synlig jubel, men øyeblikket dirrer av forventning. Det er første gang siden 1980-tallet at arkeologer på Svalbard åpner en kiste hvor klesplaggene til den døde er bevart.

Kisten som ligger på utgravningslaben på Svalbard museum er en av tre graver som ble hentet opp av permafrosten. I et halvt år lå de uåpnet på et fryselager. Den første av de tre ble åpnet noen dager tidligere. Den inneholdt ingen spor etter klær bortsett fra ei lue. Av mennesket som var gravlagt, var det bare skjelettet igjen.

Dette er kiste nummer to. Den var arkeologene ekstra spent på fordi den lå særlig dypt nedi permafrosten, og den var hel. I går tok de lokket av. Kisten viste seg å være full av bokhveteskall. Av den stakk det opp ei lue.

Bokhveteskallet er lett å fjerne. I dag har arkeologene begynt å jobbe seg langsomt nedover, og denne gangen blir de belønnet. De finner jakketekstiler. Til og med fargene er intakte. Lise Loktu, arkeolog og kulturminnerådgiver hos Sysselmannen på Svalbard, kan endelig si at denne graven er veldig godt bevart.

– Det er det vi hadde håpet på. Men vi visste jo ikke.

Gravene stammer fra den vesteuropeiske hvalfangsttida på 16-1700-tallet. Dette var like etter at Svalbard ble oppdaget, og det var en kamp om ressursene her. Folk fra ulike europeiske nasjoner ble lokket hit av hvalfangsten, for å skaffe spekk til å lage verdifull olje som ble tatt med til Europa.

Det kom menn fra Nederland, England, Baskerland og Danmark-Norge for å fange hval i sommersesongen. Særlig på vestkysten av Spitsbergen er det funnet mange spor etter denne virksomheten: spekkovner hvor hvalfangerne kokte oljen, tufter hvor de bodde, og ikke minst gravfelt. Det finnes over 800 graver på Svalbard fra denne perioden. Mange av gravfeltene ligger omkring Smeerenburgfjorden nordvest på Spitsbergen. Det største gravfeltet her, Likneset, har over 200 graver.

På Likneset er det ingen spor som tyder på at folk levde der. De var ute på havet i ukevis på hvalfangst – og når de dro inn til land, var det kanskje for å reparere skip, hente ferskvann og gravlegge de som døde underveis. Kistene hadde de med seg. De visste at de kom til å miste folk i det tøffe arbeidet så langt mot nord.

– Det var en ganske dødelig profesjon, sier Lise Loktu, som leder utgravningsarbeidet.

Det spesielle med gravene på Svalbard er at de er så godt bevart. Det skyldes det kalde klimaet. Ting som ligger nede i permafrosten råtner ikke opp. Det er ingen andre steder i verden hvor så mange graver fra 16-1700-tallet er like intakte som her. På 1980-tallet var det et rush av utgravninger i dette området. Arkeologteam fra Nederland, Danmark og Norge åpnet nesten hundre graver over en tiårsperiode. Resultatene vakte oppsikt fordi man fant svært godt bevarte skjeletter og tekstiler. I dag er fortsatt lite av dette materialet katalogisert og systematisert, og denne kunnskapen er derfor lite tilgjengelig for andre forskere.

– De gravde veldig mye, før de vel innså at de hadde hentet ut nok, og at hvis man tenker på dette som en kilde til kunnskap, så ligger det trygt i permafrosten, sier Loktu.

Det er cirka tretti år siden. Men i den samme perioden begynte temperaturene på Svalbard å stige, både i havet, i lufta og i permafrosten. På Svalbard har gjennomsnittstemperaturen økt med cirka 3-5 grader i denne perioden, mot 1 grad globalt. Permafrosten har et aktivt lag som tiner om sommeren, og med økte temperaturer tiner den dypere og i lengre perioder enn før. Dermed forsvinner den konserverende effekten. I tillegg er store deler av sjøisen, som tidligere omkranset Svalbard, borte på grunn av et varmere klima. Med økt bølgeerosjon vaskes kysten ut, og kulturminner, som disse gravene, forsvinner i havet.

– I Stortingsmeldingen fra 2015 står det at Sysselmannen skal drive arkeologiske nødutgravninger, for å sikre noe av dette før det går tapt, sier Lise Loktu.

Derfor var Sysselmannen på Likneset sommeren 2016 og hentet ut tre graver. Da hadde det ikke vært gravd her siden 1980-tallet, da 14 graver med oppsiktsvekkende godt bevarte tekstiler i ble åpnet. Men i 2016 fant de ingen tekstiler, bare fragmenter, og man fryktet at temperaturendringene hadde ført til eskalert nedbryting av gravene.

– Det er en naturlig ting, en grav skal brytes ned. Men dette materialet er så unikt, og finnes ikke noe annet sted i verden. Det betyr at vi må ta noen valg for hvordan vi skal forvalte dette, som kulturminner og som kilde til kunnskap. Hvis dette eskalerer, ser vi for oss at gravene kan være borte om 20-30 år. Vi tenker at verdien i disse skjelettene er for høy til at vi kan la alle ligge, sier arkeologen.

I 2017 forsøkte de igjen, denne gangen på den andre siden av Smeerenburgfjorden. Men heller ikke her fant de tekstiler i gravene. Sommeren 2019 gjorde de et tredje forsøk. Denne gangen vendte de tilbake til Likneset, men til en annen del av feltet enn tidligere:

– Vi gravde i det vi tror er den eldste delen av feltet. Det er ikke erosjonsutsatt, gravene lå dypt og fint nede i bakken, og gravfeltet her fremstår som ryddig og organisert. Vi ville se hvordan nedbrytingsforholdene var i denne delen av feltet, sier Lise Loktu.

De tok med seg tre kister sommeren 2019. Det er en av disse er i ferd med å bli åpnet på Svalbard museum denne dagen.

Klimaforsker Ketil Isaksen har i mange år forsket på permafrost. Han forteller at alle permafrostområder i verden varmes opp nå. Det fører ikke bare til at graver råtner opp og forsvinner. Den frosne bakken er byggegrunn for hus og veier og flyplasser på Svalbard. Hvis temperaturøkningen fortsetter i det tempoet som det gjør nå, vil det påvirke stabiliteten.

– Frosten har holdt dette på plass i hundrevis og tusenvis av år. Nå tiner det, sier Isaksen.

I et globalt perspektiv er problemet langt mer omfattende. Mye gammelt organisk materiale, som plante- og dyrerester, ligger frosset ned i bakken. Hvis permafrosten tiner, vil dette brytes ned og råtne. Da frigjøres store mengder CO2 og metangass.

– Det er et usikkerhetsmoment som man vet kan ha stor effekt på klima. I verste fall kan vi få en effekt der permafrosten tiner og frigjør klimagasser, som igjen setter i gang en prosess som forsterker den globale oppvarmingen. Og da har vi ikke noen mulighet til å reversere det. Det er for å unngå slike vippepunkter hvor vi ikke lenger har kontroll på utfallet, at togradersgrensen i Parisavtalen er satt, sier Ketil Isaksen.

I laboratoriet på Svalbard museum bruker arkeologene Mikael Amadeus Bjerkestrand og Trygve Røysland fine pensler til å koste vekk bokhveteskallet i kisten til den døde hvalfangeren. Deler av skjelettet kommer til syne, og flere tekstiler.

– Vi er litt overrasket over bokhveteskallet. De døde ble ofte dekket av sagmugg når de ble lagt i kisten. De døde ombord på skipet og kunne bli liggende lenge før de ble gravlagt. Fordelen med sagmugg er at det absorberer væske og demper lukt. Det har vært viktig å dekke til. Det kan ha vært vanlig skikk, men det er også mulig å tenke seg at det er gjort i ekstra omsorg. Dette er mennesker som helt sikkert har frosset mye, sier Bjerkestrand.

Bekledningen i graven var gjerne ullstrømper, linskjorte og ofte ei lue. Tekstilene i seg selv sier ikke så mye om hvor personen kom fra. Det var ganske lik mote rundt om i Europa på den tida. Men det er veldig mye informasjon i skjelettet:

– Det som er nytt nå i forhold til 80-tallet, er at vi har helt andre metoder i form av DNA- og isotop-analyser. Ved å ta prøver at skjelettet kan vi se hvor et menneske har vokst opp, hvordan det var som barn, som ungdom, om det har forflytta seg. Du kan se diett, mangelsykdommer, slitasjeskader. Veldig mange av disse hadde skjørbuk. To av dem vi undersøkte på Likneset sist, har hatt en diett som kan tyde på norsk eller nordskandinavisk kystdiett. Da kommer du ned til et dypere og mer personlig lag i historien. Det er fantastisk hvor nært du kommer. Vi har et stort utvalg mennesker fra hele Europa som ligger her, og det utgjør et unikt forskningsmateriale. Det er en skattkiste, sier Lise Loktu.

Alle som er gravd opp hittil er menn. Den yngste i 14-årsalderen, den eldste rundt 70.

– Veldig ofte var de unge menn, og veldig svakelige. De har vært underernært som barn. Men det har også vært voksne, kraftige menn, som har vært tilbake på Svalbard flere ganger, og som kanskje har vært arbeidsledere. På et skip var det sosiale forskjeller. Jeg ser ofte for meg at de yngste, fattige guttene gjorde de verste drittjobbene. Det blir jo spekulasjoner. Men dette var ikke noen drømmejobb. Dette var folk som ikke hadde noen annen mulighet. Klærne var ikke tilpasset et liv her, de hadde på det samme som de brukte i Europa. De har frosset mye, sier Lise Loktu.

– I de nederlandske utgravningene på 80-tallet fant de en person som hadde på seg 16 lag med tekstiler på kroppen, forteller Mikael Amadeus Bjerkestrand.

– Dette er europeisk historie. Vi får mange henvendelser fra utenlandske forskere som ønsker å forske her. Men vi kommer til å stille høye krav til hvordan forskningen skal gjennomføres. Dette skal være kunnskapsstyrt utgravning. Det er et ønske å bevare gravfeltene tilnærmet urørt, og inngrep skal gjøres i minst mulig grad. Verdien er likevel vurdert som så høy at det er ønskelig sikre et utvalg graver før det er for sent. For dette råtner opp, det må vi erkjenne, sier Lise Loktu.

Det er gripende å stå foran den åpne graven. For det er ingen tvil om at det er et menneske som ligger her. Noen har dratt lua ned over ansiktet hans, lagt hendene hans i kors på brystet og, kanskje omsorgsfullt, dekket han med bokhveteskall. Bare lua stakk opp av bokhveten da de la lokket på den 180 centimeter lange trekisten. Så gravde de han dypt ned i permafrosten, en gang på 1600-tallet. Der lå han trygt. Helt til temperaturene begynte å stige.