Hvorfor er du så trist?

Depresjon er ikke bare en av de vanligste mentale lidelsene i dagens samfunn, det dreier seg om en av de sykdommene med størst negativ innvirkning på livskvalitet og størst helseøkonomisk betydning. Rundt 15 prosent av befolkningen i vestlige land lider av sykelig depresjon i en periode av livet. Dette er bare toppen av isfjellet. Alle opplever vi denne følelsen, så evnen til å være nedfor må ligge i genene.

Det neste spørsmålet blir da om dette bare er en glipp, en evolusjonsmessig fadese, eller om nedtryktheten faktisk har en funksjon. Hvis det ligger en mening bak, er det jo bare bra at vi av og til føler oss nedfor, på samme måte som at vi av og til bør være redde.

Overtrener «nedtrykt-funksjonen»

Evolusjonsprosessen gjør sjelden store feil. Å sende folk inn i depresjoner er lite gunstig for genene, man mister jo initiativet til å gå løs på livets oppgaver. En mer sannsynlig forklaring er at depresjon kan sidestilles med angstlidelser. I så fall dreier det seg om at «nedtrykt-funksjonen» har blitt overtrent i hjernen og derfor står på i utide. Den biologiske fordelen ved å ha en slik funksjon er riktignok ikke like opplagt.

Forklaringen ligger i det som er felles for angst og depresjon. De er begge ubehagelige fordi de er der for å beskytte deg. Du blir nedtrykt av å gjøre noe «dumt» – underforstått noe som er uheldig for genene. Samtidig er det i stor grad opp til den enkelte å fastlegge hva som er dumt. I steinalderen kunne det dreie seg om å bomme i jakten på et byttedyr, eller at ektefellen forlot deg. Disse mulighetene gjelder i dag også, men i tillegg har vi funnet fram til en lang liste av andre forhold som vi vurderer som uheldige – som å miste en kontrakt, tape i pingpong, ikke bli invitert i et selskap eller dumme seg ut på Facebook. Vi har skapt svært mange muligheter til å feile. Riktignok blir du kompensert, ved at du fryder deg hver gang ting går godt, men for hver vinner er det gjerne mange tapere.

Det dreier seg om at genene vil at du skal lære. Målet er at du skjerper deg, du legger om strategien slik at du neste gang legger ned byttedyret og unngår andre nederlag. Ubehaget gjør at du jobber for å unngå slike nedturer. Kanskje skal vi være glad for at evolusjonen ga oss denne pådriveren til forbedring. Problemet er at nedtryktheten ofte tar overhånd, funksjonen blir hyperaktiv og istedenfor å gjøre oss flinkere, fører den til apati. Hvorfor kommer vi så lett skjevt ut?

De første leveårene

Mange lider av både angst og depresjon. Det betyr at både frykt- og nedtrykt-funksjonen er overtrent og dermed hyperaktive. Trolig får voksne hyppigere stimulert frykt og nedtrykthet som følge av vårt moderne levesett, noe som bidrar til å trene funksjonene, men det er også nærliggende å tenke at den høye forekomsten er knyttet til barndommen. Det er i de første leveårene hjernen gjennomgår den mest drastiske utviklingen og derfor er mest utsatt for å bli skakkjørt.

Både frykt og nedtrykthet er der for å hjelpe genene, men det er en glidende overgang mellom situasjoner som best ivaretas av den ene eller andre. Hvis et lite barn mangler omsorgsperson innen rekkevidde, betyr det to ting: det er farlig, fordi noe kan skje, og det er noe galt med livssituasjonen. Det skaper redsel og mismot. Begge deler bidrar til at barnet prøver å unngå at det gjentar seg, for eksempel ved å klenge seg enda tettere på mor eller far.

Ensomhet

En vanlig årsak til at man føler seg nedtrykt, er at det sosiale nettverket ikke fungerer. For spedbarnet holder det med en omsorgsperson, for større barn dreier det seg om å tekkes både foreldre og andre barn, for voksne gir hele vår sosiale arena utgangspunkt for depresjon. Hvis vi mangler et sosialt nettverk, er det grunn til å være trist – i form av ensomhet – for i steinalderen var det viktig å inngå i et fellesskap. I dag klarer du deg fint uten, og noen utvikler evnen til å trives alene, men for de fleste veier genenes vurdering tungt.

Det er to muligheter til å senke forekomsten av depresjon. Den ene er å skape et miljø som ikke så lett stimulerer til nedtrykthet, både for barn og voksne, den andre er å trene på å slå av denne funksjonen. Klarer vi å utnytte disse mulighetene, er det håp om at depresjon ikke lenger skal forkludre livskvaliteten.

Bjørn Grinde er adferdsbiolog og seniorforsker ved Området for psykisk og fysisk helse på Folkehelseinstituttet. Artikkelen tok utgangpunkt i boken «Appen som er deg – en bok om følelser», som kom på Fair forlag i 2020.