– Lyset og håpet skinner igjennom

1: I år er det 10 år siden terrorangrepet. Hvor lenge har dere jobbet med denne filmen?

– Vi har filmet i cirka tre år, gjort en del forarbeid og research og har holdt på siden 2016, faktisk. Vi har jo jobbet med andre prosjekter samtidig, men det har tatt fire-fem år.

2: Terrorangrepet har blitt skrevet om og filmatisert. Hva gjorde at dere ville gå nærmere inn på tiden etterpå?

– Vi syntes at det var interessant å reflektere over hva hendelsen har gjort med oss som folk, men også ungdomsorganisasjonen AUF og Arbeiderpartiet. Og da spesielt disse fire ungdomspolitikerne som vi følger. Hva slags tung bør har de med seg? Hvorfor klarer de å fortsette med politikk? Og hvordan har de fått et enda sterkere engasjement med tanke på å kjempe for de verdiene de ble beskutt for?

3: Ungdomspolitikerne sitter igjen med sterke historier. Hva synes du er det viktigste de formidler?

– Det jeg har blitt mest berørt av er kanskje den kraften de har vist ved å fortsette å kjempe. Det er lett å tenke at det er det destruktive man sitter igjen med, men det virker som om de har snudd angrepet til noe konstruktivt. Som Ina Rangønes Libak, hun har vi jo fulgt fra hun ble valgt til ny AUF-leder og hele perioden. Hun ble veldig berørt av terrorhandlinga, ble skutt fire ganger i kroppen og ble dødelig såret. Jeg synes det er så sterkt det hun sier, og jeg kjenner at verdiene og det politiske budskapet er noe hun brenner for – det er ektefølt. Det har gjort stort inntrykk. Selv om det er en veldig sterk hendelse, merker jeg at det egentlig er lyset og håpet som skinner igjennom hele prosjektet.

4: Hva overrasket deg mest under arbeidetmed filmen?

– Det jeg kanskje ikke hadde tatt innover meg, var hvor tøft det har vært å gå videre: at de bærer den tunge børen hver dag. Det har gjort inntrykk å se hvordan de kjemper hver dag, og at dette her er noe de må leve med. Likevel har de motet til å fortsette å reise seg opp hver dag og gå ut i verden.

5: Det er også en veldig betent historie, bådefor Norge, disse fire kvinnene og mange flere.Hvordan jobbet dere med å gi historiene ogtemaene nødvendig respekt?

– De som har stilt opp i filmen må føle seg 100 prosent trygge på oss og på at vi forvalter historien på en god måte. De må også gi den tilliten som skal til for at vi skal få være med med kamera i helt autentiske og hverdagslige situasjoner. Det at de kan senke skuldrene og bare være seg selv er også noe av det viktigste for å lage en god dokumentarfilm, tenker jeg.

6: Hvilke andre utfordringer møtte dere på underveis?

– Å lage en fortelling som sier noe, reflekterer, men samtidig også er nær. Vi er opptatt av de menneskelige fortellingene, mer enn fakta, og med Generasjon Utøya har det vært viktig for oss å være til stede her og nå, og fange situasjoner og opplevelser gjennom ungdomspolitikernes øyne. Og det krever tid. Utfordringen har nok vært å klippe det sammen til en god enhetlig fortelling, og klare å både ivareta mangfoldet og rikdommen i fortellingen. Samtidig må det avgrenses, slik at vi sier noe samtidig som vi reflekterer over hendelsen og får inn tidsperspektivet på ti år.

7: Du og Sigve Endresen har skrevet manus og regissert, mens du har stått for foto. Hvordan jobbet dere sammen som et team?

– Det var jo litt krevende å være to regissører – det må jeg innrømme. Vi er to erfarne dokumentarregissører begge to, men jeg tror det var mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Vi har jo klart å komme i land, og jeg tenker at dét at det er utfordrende kan være bra på mange måter. Du må strekke deg enda lengre, og en god film blir ofte til gjennom motstand. Vi har fått mye bra ut av det også. At samarbeidet har ført til at vi har utfordret hverandre.

8: Hvordan skiller denne dokumentaren seg fra andre dokumentarfilmer du har laget?

– Den er nok enda mer politisk. Vi stoler på at ordet i seg selv har en kraft. Alle filmene jeg har lagd har vært veldig karakterdrevne. Det er kanskje litt min styrke også, at jeg i måten jeg nærmer meg mennesker på også kan fortelle en historie gjennom å følge en karakter og prøve å fange et eller annet poetisk univers gjennom det. Her har det politiske har fått enda mer plass, og det synes jeg er spennende. Så den er vel mer tettpakka med innhold kanskje, enn tidligere filmer, men på en god måte.

9: Hva er det neste vi ser fra deg – hva jobber du med nå?

– Det er også er politisk prosjekt. Jeg jobber med et portrett av ei stor boligblokk på Sagene. Blokka ble kjøpt opp av en milliardær, og en gjeng som bor der gikk sammen og prøvde å kjøpe hjemmene sine tilbake, men så klarte de det akkurat ikke. Filmen er egentlig et sosialistisk portrett av et samfunn gjennom ei blokk. Jeg skildrer individene i blokka samtidig som jeg prøver å fange et samfunn og prøver å si noe om vår tid gjennom det. Den er litt mer Roy Andersson-inspirert.

10: Hvor var du da det smalt i Oslo og på Utøya 22. juli 2011?

– Det var jo midt i sommerferien, så jeg var på Smøla, øya jeg vokste opp på og kommer fra. Der har vi et sommerhus. Jeg var der sammen med familien og søsteren min og hennes familie. Jeg husker at jeg satt i bilen sammen med søsteren min på vei hjem etter å ha gjort noen ærender, og at vi hørte på radioen at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Vi skjønte jo etter hvert at det var et terrorangrep. Inntrykkene satte spor. Det sitter fortsatt igjen fysisk, føler jeg.