Sankt Hallvard og flyktningen

Første mai, Kristi Himmelfartsdag, Grunnlovsdag og pinse, foruten hele fem søndager! Det flyter over av helligdager i mai, og det kunne vært enda en, om ikke reformasjonen hadde blitt innført i 1536. Da ble det forbudt å påkalle helgenene, slutt på avlat, botssakrament, faste og salving av dåpsbarn, og det skulle ikke lenger holdes våkenetter for de døde. Det var heller ikke nødvendig, for også skjærsilden ble avskaffet.

Men det mest oppsiktsvekkende for folk flest var nok at helgenbildene og helgenaltrene i gudshusene forsvant. I Hallvardskirken i Oslo fantes Den hellige forløsnings alter, Helligåndsalteret, Helliglegemsalteret, Treenighetens alter, Alle sjelers alter (til minne om de døde), Det indre Maria-alter, Mikaels, Peters, Andreas’, Sebastians, Edmunds, Antonius’, Nikolas’, Margretes, Olavs, Annas, Bartholomeus’ / Barbaras og hovedalteret ved Hallvards grav. Alt ble fjernet, som utsmykningene. Så også St. Hallvards dag – 15. mai – som helligdag.

Vernehelgen

Hallvard Vebjørnsson, 23 år, storbondesønn og kjøpmann fra Lier, på morssiden beslektet med Olav den Hellige, ofret sitt liv ved å verge en uskyldig, tjuvskyldt, fremmed kvinne mot urett, og er derfor blitt vernehelgen for Oslo. Dermed troner han i byvåpenet med en kvernstein i høyre og tre piler i venstre hånd, et bilde utformet av Børre Ulrichsen ved byarkitektens kontor i 1924.

Hallvard var et kyskt, fromt og kristent barn som ville vel. Faren tok ham med på kjøpmannsferder. En gang ved Gotland la en stedlig stormann merke til Hallvard. Han så at han var eslet til stordåd – ble det sagt – og innbød de reisende hjem til seg og ga unggutten gaver. Våren etter, hjemme på Huseby i Lier, hadde Hallvard et ærend på den andre siden av fjorden. Idet han skal til å gå i båten, kommer en skjelvende redd kvinne farende. Hun tigger ham om å ro henne over så fort han bare kan. Hallvard lar henne gå ombord. Da de kommer utpå, får de se tre menn løpende langs stranden. Kvinnen forteller at det er disse hun flykter fra, og at hun ikke har gjort det de beskylder henne for. Så, skriver Sigrid Undset i sin gjenfortelling, spør Hallvard henne: – Tør du rense deg i denne sak og bære gloende jern? Hun svarer at hun er villig til det, hvis de vil spare hennes liv. Den andre båten haler innpå. Mennene roper: – Hvordan kan det være, Hallvard, at en ættestor gutt som du vil ta hånd om et elendig kvinnfolk? La oss få henne, så vi kan drepe henne, som hun er verd.

– Hva galt har hun gjort da?

– Hun har rykket ut av dørstolpen den bøylen som holdt fast bommen for døren.

– Slikt er da ikke kvinnfolkverk, det kunne trenges en sterk mann for å gjøre det.

Han forstår at dette er sludder. En skrøpelig, gravid kjerring kan ikke ha begått et slikt innbrudd. Hallvard Vebjørnsson gjør noe uhørt: begynner å forhøre dem i stedet for å utlevere henne! Mennene snakker om at det er upassende for en mann som ham å ta parti for en tjuvkjerring. Hallvard er rolig. Kanskje går han ut fra som en selvsagt ting, at de vil gi seg, når han, Hallvard fra Huseby, sier hvordan han vil ha det.

– Kanskje dere kunne finne noen som har sett eller grepet henne da hun var inne i huset? For hvis dette er usikkert, skal dere vel ikke slå henne i hjel? Forresten, hvis det er slik at hun har fortjent døden, så skal jeg betale bøtene for henne – hun går jo med barn, og det får dere ikke lov til å myrde.

Dette gjør de tre rasende. Én griper buen sin, pilene flyr, og en treffer Hallvard i halsen. Deretter slår de henne i hjel også, og graver henne ned i fjæra, binder en kvernstein på liket av Hallvard og senker ham i fjorden. Men liket flyter opp igjen, og Hallvard gravlegges ved kirken hjemme på Huseby. Snart skjer det jærtegn ved graven.

Dette skal ha skjedd i 1043. Noen år senere ble liket flyttet til Oslo, en gammel handelsplass som langsomt utviklet seg til en by. Her ble kisten lagt i et skrin i Mariakirken, men overført til Oslo Domkirke da den sto ferdig i 1130. Kirken fikk da navnet Sankt Hallvards Kirke og vokste til en av de største i Norge. Da Oslo ble bispesete, ble St. Hallvard bispedømmets vernehelgen. Ruinene av kirken kan ennå ses.

Ble feiret

Hallvardslegenden er bevart i liturgiske skrifter og i bruddstykker av en islandsk-norsk saga. Inderlig er Sigrid Undsets versjon i Norske Helgener. Hun skriver at det at den unge Hallvard ga sitt liv for en uskyldig fremmed, var merkeligere enn det åpenbare miraklet at kvernsteinen fløt opp. Hallvard vokste opp i et bondesamfunn hvor et menneske ble verdsatt etter hva det hadde rang og ætt til. Ingen hadde medlidenhet med en tyv. En fri kvinne som hadde stjålet, ble etter Gulatingsloven straffet med landsforvisning. Hvis det tyven hadde tatt, var mindre verdt enn en viss sum, bød loven at synderens hode skulle rakes og smøres inn med tjære, så måtte han eller hun løpe en vei så lang som «ni buelengder» mens de som sto rundt og så på, fritt kunne denge offeret med steiner og spotte og håne. Var det en trellkvinne, fikk hun et øre skåret av, neste gang det andre øret, tredje gang nesa.

Hallsok, eller Hallvardsvaka, på dødsdagen 15. mai, ble helligholdt i hele landet. Gåsungene på seljekvistene i mai ble knyttet til Hallvards død. Oslo og Østlandet, Bohuslän og enkelte områder på Island feiret ham. I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mange andre kirkebygg til Hallvard.

Fortellingen om Sankt Hallvards selvoppofrende innsats for en fremmed, svanger kvinne er en tidløs og aktuell myte. Moss Dagblad hadde i begynnelsen av mars i år en reportasje om 35 syriske asylsøkere fra Moria-leiren ved ankomstsenteret i Råde. Flyktningene ble møtt med flagg, ballonger og velkommen-plakater av et 20-talls mennesker. Protestant, katolikk, muslim eller ateist, blir i denne sammenhengen uinteressant. Byvåpener og helgenaltre også. Det er disse 20 som fortsatt ærer Hallvardlegenden. Kvinnen Hallvard ofret livet for å redde, kom fra Moria.