Skjelettets hjerte

To hvite pickuper blokkerer veien. Jeg kjører inn til siden. 15 menn med ville øyne og finlandshetter peker med sine lange rifler mot meg. Jeg befinner meg på en mørk landevei et sted mellom Culiacán og La Tuna i den nordvestlige meksikanske delstaten Sinaloa.

Kartellene er en åpenbar hovedmistenkt når man prøver å svare på hvordan Latin-Amerika ble verdens mest voldelige kontinent: I noen land anslår eksperter at mer enn halvparten av drapene begås av organiserte kriminelle. Mange steder er kartellene sterkere enn staten, og spesielt Sinaloa er mytologisk. Sinaloa er for organisert kriminalitet det Vatikanet er for den katolske kirken. Sinaloakartellet anses av USA som verdens mektigste kriminelle kartell og antas å være til stede i 70 prosent av verdens land.

Kokainen i København har vært gjennom deres hender. Hasjen i USA transporteres gjennom deres tunneler.

Deres fengslede leder, Joaquín «El Chapo» Guzmán, er verdenshistoriens rikeste kriminelle; rikere enn Pablo Escobar og den albanske og napolitanske mafiaen. El Chapo droppet ut av skolen i tredje klasse som analfabet, solgte appelsiner på gaten og jobbet seg opp i marihuanamarkedene.

I flere tiår gjorde han avtaler med de ulike meksikanske regjeringene, men kartellets makt gikk enda lenger: de hadde i årevis den samme avtalen med USAs internasjonale narkotikaenhet, DEA, som med Mexico – straffefrihet i bytte mot etterretning om sine fiender. Det har DEA innrømmet i ettertid.

På kort sikt var det en ordning som gagnet dem alle. El Chapo fikk arbeidsro. Amerikanerne fikk en slags fred. Meksikanere kunne regelmessig vise frem en kjent kartelleder iført håndjern for pressen. Det kunne være en leder fra et annet kartell, som Chapos folk hadde oppdaget og avslørt hvor var, eller en mellomleder fra hans eget kartell som han var kommet i konflikt med. I det sistnevnte tilfellet tjente ofringen to formål: å kvitte seg med ham og å skjule kartellets samarbeid med staten for publikum.

El Chapo ble født i fjellandsbyen La Tuna, og kartellet styres fra delstatshovedstaden Culiacán. Landeveiene her er deres landeveier, men det er ikke et vanlig kriminelt kontrollpunkt jeg har blitt stoppet ved. Det er ikke som kontrollpunktet ved inngangen til La Tuna, hvor tre unge menn varmer seg ved et bål i et oljefat og spør hvem du er, hvem du kjenner og hva du skal, før de sender deg videre ned grusveien.

Nei, disse mennene leter etter noen. De virker anspente og opprømte. En av dem har et kjøttfullt ansikt, som en gris – og et plaget og besluttsomt ansiktsuttrykk: «Hvem er gringoen?» spør han. «Vi er journalister», svarer sjåføren min. «Pressekort», beordrer han. Jeg viser ham pressekortet mitt.

Jeg rekker å se at tre menn blir holdt med ansiktene presset mot asfalten i veikanten. «Skjelettes hjerte» står det med svart spraymaling på en vegg bak dem, som et kryss på et skattekart. Mannen med griseansiktet stirrer på pressekortet mitt, senker geværet og endrer tonen: «Vi er fra La Fiscalía, påtalemyndigheten. Noen ranere er på rømmen her i området. Så vi kjører rundt og passer på folk som deg. Men kom dere trygt videre nå.» Han smiler lurt. Ingen av hans menn ser ut som om de kommer fra påtalemyndigheten.

Femti meter lenger frem står det enda en hvit pickup med cirka 15 menn sittende på lasteplanet med R15 rifler og finlandshetter. Vi skynder oss videre. At mennene er fra Sinaloakartellet og at de venter på at noen fra en konkurrerende fraksjon av kartellet skal komme slik at de kan ta dem i et bakholdsangrep, er noe jeg senere får bekreftet av lokale kilder.

En arvefølgekrig har splittet Sinaloakartellet siden El Chapo ble utlevert til USA. Det skjedde i januar 2017, dagen før Donald Trump ble innsatt som USAs president. Kartellet har blitt mindre mektig som følge av arvefølgekrigen, men også farligere – og voldstallene i Sinaloa har steget.

Utviklingen er i tråd med det vitenskapen sier: Det er mer vold i land som verken er stabile demokratier eller stabile diktaturer. Det er mest vold i landene som befinner seg et sted midt imellom, noe de fleste av Latin-Amerikas skjøre demokratier gjør. Dette dokumenteres i boka "The Better Angels of our Nature" fra 2011, skrevet av den kanadiske psykologen i kognitiv terapi, Steven Pinker, og en rekke nyere studier.

På samme måte er et såret narkotikakartell som Sinaloakartellet farligere enn både et sterkt kartell og et nesten beseiret kartell. De fleste store karteller drives som franchise, – litt a la McDonald’s, med et klart forretningskonsept og mange uavhengige butikksjefer. De har underleverandører for leiemord, våpenkjøp, logistikk og for hvitvasking av penger. Til gjengjeld bekjemper de alle egentlige konkurrenter. Bare markedsdominans gjør det mulig å håndheve et forbud mot småkriminalitet på eget territorium, for slik å oppnå en viss folkelig legitimitet – og for å kunne gjøre avtaler med staten og overholde dem. Et sterkt kartell brenner ned én by og ruller så inn i den neste uten å måtte kjempe mot en hær av regnskapsførere og butikksjefer. Bare et svekket kartell må være voldelig hele tiden.

Så et aggressivt og improvisert kontrollpunkt her er et tegn på svakhet, ikke makt.

Sinaloakartellets makt var i flere tiår en direkte årsak til vold – nå er deres tap av makt også det. Jeg får enda et eksempel på dét på en nyttårsfest i Badiraguato, en mellomstor fjellby av en narkobule, som ligger ved en avkjørsel fra veien mellom Culiacán og La Tuna.

Jeg bor hos en bekjent i Badiraguato mens jeg venter på et intervju i La Tuna med Sinaloakartellets indre krets og El Chapos nærmeste familie. De fleste i Badiraguato er enten arbeidsledige eller så jobber de for kartellet. Nyttårsfesten holdes på et landsted og varer i mange dager. Tre musikere med trekkspill spiller narkoballader foran en ramponert rød bil.

Mennene på festen drikker med begge hender, kvinnene lager mat over åpen ild, barna passer på seg selv. Det er skraphauger og halmballer med presenninger over og frittgående høns. En stor gutt går rundt og kaster kinaputter. Ved midnatt blir det tradisjonen tro skutt geværskudd mot himmelen over hele byen.

De unge snakker om hvordan det føles når et kriminelt imperium slår sprekker. De er fulle og følsomme. Den ene er bygningsarbeider på en militærbase i San Diego, USA, og bruker ID-kortet derfra for å enklere krysse grensen til Mexico med kofferter fulle av kontanter til kartellet. En annen studerer til å bli agroingeniør i nabostaten Sonora og jobber for sin fars celle av kartellet, som stjeler olje fra rørledninger i ørkenen. Den tredje er utålmodig etter å få fart på sin kriminelle karriere: «Noen ganger svømmer anden, noen ganger drikker den ikke engang vann», filosoferer han mellom to linjer med kokain. Det går opp og ned i bransjen hans.

Det er den aldrende kartellederen David López som gjør mest inntrykk på meg. Han har på seg en krøllete skinnkåpe som når ham til anklene, og har en grå stripe i håret. På festens andre dag løfter han, fortsatt uten å ha sovet, det store lokket på en gryte med kyllingsuppe og spiser rett fra gryta med den lange serveringsskjeen.

Han pleide å være Sinaloakartellets sjef i en del av Badiraguato. Myndighetene hadde møter med ham. Lokalbefolkningen respekterte ham og kom til ham for å løse konflikter. Men etter at El Chapo ble fengslet, har yngre ledere i Sinaloakartellet satt en del eldre ledere som ham på sidelinjen. Nylig tok de den antikke Super 60-pistol hans. Han har problemer med å skjule ydmykelsen. Formelt bestemmer han fortsatt i Badiraguato, men han får ikke pistolen tilbake, selv om han har snakket med folk høyt oppe i organisasjonen som har lovet at han får den snart.

«Den nye generasjonen har ikke respekt for noe som helst,» sukker López.

Hans åpenhet er kortvarig. Musikerne fremfører en narkoballade om ham; om «Davids gjerninger», om at han er en hedersmann og ikke finner seg i fornærmelser. López klapper og søler øl på magen. Jeg tror han vet at hans tid er over.

El Chapo er, i likhet med David López, fra en tid da en kartelleders underordnede var underdanige og lokale politikere var lojale venner. El Chapo har rømt fra politiet på flere James Bond-aktige måter.

Den 16. februar 2014, klokken fire om morgenen, flyktet han for eksempel fra et av sine gjemmesteder i Culiacán gjennom en spesialdesignet tunnel. Tunnelen var skjult under et badekar og førte ned til byens kloakksystem. El Chapo stakk en chip inn i et innebygd hull i veggen ved siden av en stikkontakt som aktiverte et mekanisk system. Badekaret ble løftet opp og avslørte en trapp som endte nede i kloakken. Der var det installert lys og ventilasjon, og det stod en rømningsmotorsykkel og ventet. Denne kjørte El Chapo vekk på, splitter naken, fordi han hadde besøk av en elskerinne da han måtte flykte.

Men når El Chapo var usårbar i flere tiår, så var det ikke på grunn av actionhelt-ferdigheter. Det skyldtes hovedsakelig hans evne til å kjøpe seg mektige venner.

Da El Chapo ble tatt, begynte han å snakke. Det viste seg at han visste for mye. Det han sa var politisk sprengstoff. Han ble da også tvunget til å trekke tilbake det han hadde sagt. På den måten ble både navngitte korrupte politikere og El Chapo reddet. Det var først da El Chapo lærte å kombinere bestikkelser med diskresjon at han ble uovervinnelig. Og han falt først da han tre tiår senere ble uforsiktig og lot seg intervjue et sted i Sinaloafjellene av den amerikanske Hollywood-skuespilleren Sean Penn.

Det bisarre møtet ble arrangert av en meksikansk skuespillerinne. En forfengelig, og sannsynligvis litt forelsket El Chapo hadde skrevet til skuespillerinnen for å få henne til å lage en film om livet sitt. Det var dét Sean Penn hadde tilbudt seg å hjelpe skuespillerinnen med, selv om hans egentlige motiv var å intervjue El Chapo for musikkmagasinet Rolling Stone.

Mye tyder på at Penns advokater hadde tipset det amerikanske narkotikapolitiet om møtet med El Chapo, og at deres meksikanske kolleger hadde blitt orientert. Penn selv har avvist dette. Det er imidlertid et faktum at han ble overvåket fra det øyeblikket han landet i Mexico, og at de meksikanske agentene som skygget Sean Penn og skuespillerinnen noen måneder senere bidro til å fange El Chapo.

Kartellederen soner nå en livstidsdom pluss 30 år i USA, hvor han sommeren 2019 ble dømt for narkotikasmugling, drap og hvitvasking av penger. Han sitter i et bur, som står i en celle. Da han under rettssaken skulle fraktes fra cellen i Brooklyn til rettssalen på Manhattan, ble buret flyttet over i en pansret bil som kjørte i en konvoi over Brooklyn Bridge, som for å unngå en ny spektakulær flukt ble sperret av for all annen trafikk hver gang han måtte krysse den.

Et særtrekk ved Sinaloa er den utbredte myten om at volden utføres nobelt. De kriminelle ser på seg selv som «gentlemen-aktige» lykkejegere som bare dreper hverandre. De ser på sin kamp om de kriminelle markedene som en moralsk tilgivelig tvekamp mellom likesinnede. Men det er det ikke.

I praksis er Sinaloakartellet hver dag ansvarlig for uskyldige menneskers død. Selv en prinsipiell kartelleder vil ikke lenger være i stand til å stoppe volden. For riktignok har dette kartellet fortsatt bare ett navn utad, men det består i dag av så mange konkurrerende små fraksjoner at ingen har kontroll på dem lenger.

En kartelleder kan alltids få utført konkrete voldshandlinger, men har ikke lenger nok makt over sine egne tropper til å forhindre vold.

Mens jeg venter på mitt møte med kartellets topp i La Tuna, tilbringer jeg tid med den nye generasjonen kriminelle. De fleste av dem er mer voldelige og mer diskrete på samme tid, enn den gamle generasjonen. De foretrekker større anonymitet enn López.

Jeg tilbringer et par uker med en av dem en times kjøretur fra Badiraguato. Han har makt fordi han ikke viser den. Derfor får jeg heller ikke lov til å bruke navnet hans. Han styrer sitt eget «kjøkken», hvor han lager syntetisk heroin til det amerikanske markedet, så jeg kaller ham for Kokken.

Kokken har tannregulering og er en klok, 26 år gammel handelsskole-type. Han har aldri vært utenfor Mexico, men virksomheten hans er internasjonal. Han får kjemikaliene sine fra Tyskland. Oppskriften er fra Colombia, han lærte den av en panamansk konsulent. Han har afrikanere ansatt på kjøkkenet, som består av noen hvite plastbeholdere satt opp under en presenning i en fjellside. Det tar ti av hans menn to dager å lage to kilo heroin. Det koster ham 10.000 dollar. 1.800 dollar for å få det til grensen, 7.000 dollar for å få det over den og 1.000 dollar for å få noen til å ta imot det i USA. I USA gir narkotikaen dobbelt så mye inntekter som det har kostet Kokken å produsere og transportere den, så hvis bare annenhver tur lykkes, er det en virksomhet som gir fortjeneste. Og det gjør den: Siden han var 15, har han i gjennomsnitt hatt tre turer i måneden og færre enn en tredjedel av forsendelsene har blitt stoppet før de har kommet inn i USA.

Kokken er altså rik. Det gjør han alt han kan for å skjule. Han har plassert penger i fast eiendom i Culiacán via mellommenn, og han har gravd ned penger i fryserposer i bakken i nærheten av huset sitt. De første dagene er han tilbakeholden overfor meg. Han vil kun snakke om alt annet enn arbeidet sitt. En kveld spør han om jeg er redd her i Sinaloa. Jeg spør han om han er det.

«Noen ganger. Jeg har sett for mye», sier han med det gylne kveldslyset i ansiktet. Han så en 17 år gammel videregåendeelev få en plastpose over hodet og deretter bli presset under vann. De trakk neglene hans. Til slutt døde han. Etterpå viste det seg at han hadde blitt forvekslet med en annen: «Det de ikke kunne få gutten til å si, visste ikke gutten.»

Kokkens ni år gamle datter kommer ut med to glass kaldt vann til oss. Kona går og henger opp en klesvask. Livet hans er stressende og ensomt, hevder han. Han håper å kunne trekke seg tilbake så snart datteren fyller tolv – når han har tjent nok til å gi henne og sønnen sin en god utdannelse, men før de virkelig forstår hva han gjør og blir ledet inn på samme spor.

Kokken retter ryggen selv ved den minste lyd. Når fetteren parkerer sin røde motorsykkel på naboeiendommen, slutter han å snakke for å følge med ham med blikket, helt til han er borte. Han rister på foten og snakker i korte, nervøse setninger: «Jeg er alltid mistroisk. Djevelen sover aldri. Tillit er bra, mistillit er bedre. Jeg har bare én venn. Du kan bli syk av angst.»

Neste gang jeg ser ham, er han utvilsomt syk. Legen har sagt at han har en infeksjon du kan få av å spise dårlig kjøtt. Selv mener han at han er er syk fordi han har for mye tid til å tenke. Han ser på telefonen hvert femte minutt, han svetter og er svimmel og søvnig. En god bekjent har også nettopp dødd, bemerker han. Han gikk nedover gaten med en som plutselig skjøt ham i hodet. «Ingen vet hvorfor», sier Kokken.

Da jeg noen dager senere spør hvorfor så mange blir drept her, svarer han at han tror det er sjalusi. «Alle her vil være mer enn de andre».

Det samme sier en mellomleder i den største fraksjonen av Sinaloakartellet i Tijuana. Tijuana er en strategisk viktig by for kartellet på den vestligste delen av USAs grense til Stillehavet. Her får han 200 kilo om gangen og sender det over grensen i mindre partier. Den 34 år gamle mellomlederen har et stumt ansiktsuttrykk. Det er en oransje flamme på den svarte capsen hans.

Vi møtes av og til i sentrum av Culiacán, men han foretrekker å møtes i familiens hus i en forstad med hullete grusveier og spredte praktvillaer. På hagebordet foran ham ligger det en kjøkkenkniv med maling på. Han er aldri redd, hevder han, men alltid på vakt: «Du bør ikke gjøre det for bra, for da blir du drept. En god venn ble nettopp drept av sjefen sin. Han var god i jobben sin, så sjefen var redd for å bli overkjørt av ham.»

En annen bekjent hadde et hus hvor alt var Versace: tapet, tepper, møbler – alt. Han ble også drept. Derfor går den tause mellomlederen selv bare i gamle klær når han er i Tijuana, sier han. Det er for farlig å skille seg ut i en by full av undercover-agenter og undercover-konkurrenter. Han har også fem mobiltelefoner: én for kona si, to for kjærester og to arbeidstelefoner. Disse blir stadig erstattet med nye telefoner.

Først når han er hjemme i Culiacán tør han å slappe av litt. Den første kvelden i byen tilbringer han vanligvis med kona si, som ikke bor hos ham i Tijuana av sikkerhetsmessige grunner. Neste kveld besøker han kjærestene og fester med barndomsvenner og prostituerte. «Min ambisjon er å få mer penger for å få flere kvinner,» sier han en dag.

Lenge ville han ikke være kriminell. Det er bare noen få år siden at han ble en del av «familiebedriften», som han kaller sitt arbeid for Sinaloakartellet. I mange år var mellomlederen selger hos en forhandler av bildeler. Han tjente rundt 1100 kroner i måneden, og etter mange år med slit og lojalitet økte lønnen til 1400 kroner. «Jeg ville ikke gjøre det lenger. Og da jeg ble kriminell og ble vant til pengene, var det ingen vei tilbake.»

Noen dager senere inviterer mellomlederen meg på grillfest med resten av familien. Kvinnene sitter alene, mennene står rundt grillen og snakker om arbeidet sitt. Alle jobber for Sinaloakartellet. En hes onkel kjøpte en gang et fly til all hasjen sin. Det krasjet fordi det var lastet for tungt. Onkelen ler høyt av sin egen historie, retter på cowboyhatten og kaster en tom ølboks i et hjørne av hagen i en haug med tomme ølbokser. Narco Junior, kaller han familiens yngste på 16 år gammel, som også ler mens han snur den tynne biffen på grillen med en pølsepinne.

Kartellkrigen ser ut til å både underholde og bekymre dem.

«Alt er villere i disse dager», sier en mann med mobilen i beltet. «Det er mindre disiplin og flere sammenstøt med regjeringen. Enhver loco vil ha sitt eget lag på 20-30 menn med gode våpen for å prøve å få mer innflytelse.»

En høy gutt nikker kraftig mens mannen snakker. Han holdt selv på å miste livet i en slik fraksjonskrig, sier han: «Det begynte med at jeg stjal olje.» Kartellets ledere tillater ikke huachicoleo, oljetyveri, og på et tidspunkt ønsket en av El Chapos 22 barn, Ivan Archivaldo Guzmán, derfor å statuere et eksempel. «Han lot sitt folk samle opp oljetyver over hele Culiacán. «Noen ble drept, andre torturert», forteller den høye gutten.

Han var selv på listen, og biler med sotete vinduer og maskerte menn i passasjersetene kom og plukket ham opp. De holdt ham bundet under en motorveibru, forfrosset og forslått, mens de forhørte ham i timevis. Han hevdet at han var uskyldig. Sent på natta fikk han teip over øynene og ble kjørt bort – opp til de maskerte mennenes leder, viste det seg.

Lederen var El Chapos sønn Ivan, hevder gutten. Han åpnet til og med døren til bagasjerommet, hvor den høye gutten lå og ristet av kulde og frykt. «Jeg kunne ikke se ham, men jeg gjenkjente stemmen hans. Han sa at etterforskningen var avsluttet. Han gratulerte meg med frifinnelsen. Så ba han meg om unnskyldning for det inntrufne og spurte om jeg ville bli med å spise.» «Det er gorditas og enchiladas,», tilbød Ivan Archivaldo Guzmán. Den høye gutten sa nei. Han ville bare dra hjem. Bilkonvoien slapp ham av hos moren. De ba henne også om unnskyldning. Han hadde mareritt og skjelvinger i halvannen måned etterpå og våget ikke å gå ut.

Den hese onkelen ler av historien og spiser et stykke biff rett fra grillen. Så erter han meg og sier de også burde ha puttet en pose over hodet mitt og forhørt meg ordentlig før de inviterte meg inn i sitt hjem.

Jeg spør om han aldri blir lei av volden. «Jeg er nesten pensjonert,» svarer han.

Tijuana-mellomlederen, som til nå har lyttet i stillhet, bryter inn: «Kartellkrigen er ikke meningsløs. Det handler om makt. Det er meningsfylt å ha makt. Jeg trodde ikke makt var noe for meg, men det er alt. Du blir avhengig av det.»

Neste dag kan jeg endelig besøke El Chapos familie i hans fødeby La Tuna. En god venn og journalist som kjenner dem blir med og presentere meg for dem.

Selv om kartellet er i konflikt med seg selv, vet alle i Sinaloa at det fremdeles kan stadfestes en felles retning i tilspissede situasjoner. Dette fikk Mexico en påminnelse om i oktober 2019. Da landets sikkerhetsstyrker fanget El Chapos sønn Ovidio Guzmán, som sammen med sin bror Ivan leder en fraksjon av kartellet, ble de omringet av kartellets tropper som hadde bedre våpen. Kartellet truet landets president med «et blodbad» hvis han ikke umiddelbart gjorde det riktige og slapp Ovidio Guzmán fri. Presidenten føyet seg umiddelbart.

For mange var det beviset: Sinaloakartellet er sterkere enn staten. Spesielt ett bilde gikk viralt: Med en arrogant hevet hake smilte Ovidio Guzmán selvsikkert til dem som hadde tatt han til fange. Bildet ble umiddelbart et symbol det meksikanske samfunnets undergang.

Ifølge lokale medier døde 13 i konfrontasjonen. Kartellet kjørte selv sine falne opp i fjellet i pickuper. Resten av de døde fraktet hæren til byens likhus. Dagen etter var butikkene i Culiacán fortsatt stengt. Kartellsoldater patruljerte gatene med bazookaer og tunge maskingevær. Det var en midlertidig forbrødring som fikk dem til å se så sterke ut. Alle kartellets maktsyke mellomledere fryktet en utlevering av Ovidio Guzmán til USA, hvor han kunne sladre om venner og fiender i kartellet. Derfor hadde de gått sammen for å få ham løslatt.

Jeg blir overrasket da jeg en kald formiddag endelig kjører inn i La Tuna: Den lille byen i Sierra Madre-fjellene er ikke så imponerende som jeg hadde trodd.

Det står gravemaskiner med knuste frontruter langs den siste lange fjellovergangen opp mot byen. Verken staten eller kartellets konkurrenter ville noensinne våge å angripe dem her, hvor de dyrker mesteparten av sin marihuana og opium. Kartellsoldater med tatoveringer i ansiktet kjører rundt på firehjulinger på skogsveiene. Selv unge gutter på 15 år bærer pistol i beltet. Ofte også en walkie-talkie.

Jeg møter flere mennesker som ser mer engstelige enn skremmende ut. Mange erkjenner at de er redde. Den interne spliden er farlig for alle fordi mistillit avler mer mistillit. Kartellet er fortsatt sterkest, men ikke så sterkt som før. Mange hus står tomme. Noen sier at naboer har reist bort fordi opiumprisene har falt; ifølge andre er det på grunn av usikkerheten. Begge er dårlige nyheter for Sinaloakartellet.

El Chapo pleide å være garantist for ro og orden i området. Det er slik mange mennesker i La Tuna ser på ting. «Alt ble verre da El Chapo ble fengslet», hevder en opiumbonde med grove hender og tunge vernesko. Bonden insisterer på å være anonym. Alle vil bli den nye El Chapo, forteller han. Staten prøver å få bønder som ham til å plante lovlige avlinger, men de stiller for strenge krav, så initiativet fungerer ikke, mener han. Han stoler bare på opiumet sitt.

Jeg minner opiumbonden på at El Chapo også har herjet, myrdet og voldtatt. Det gjør ikke inntrykk. Sånn var han ikke her, avfeier han. Her var han en helt – ydmyk og jordnær. Stemmer det ikke at han før høringene i USA tok alle i hånda og hilste respektfullt til dommeren?

Vi snakker med hverandre på en overgrodd gravplass i en åsside bak La Tuna. Han er her for å besøke gravene til to gode venner. Vinden har veltet vokslysene og sotet ned graven. Han tørker det vekk og tenner to nye lys. Det henger hvite papirduer under et halvtak over graven med hilsener til de døde. Det ligger noen patronhylser rundt graven. I Sinaloa er det vanlig å hedre sine døde med en skuddsalve, samle inn hylsene og legge dem på graven. Adalberto «Beto» Macias var 35. Hans nevø, Alfredo Barraza Masias, ble 20; på graven hans er det et bilde av ham iført hvit cowboyhatt. Begge jobbet for Sinaloakartellet.

Noen sier at Beto – som El Chapo hadde overlatt kontrollen over regionen til – ble drept i en arvefølgekrig. En annen versjon går ut på at han ble henrettet fordi han forsvarte nevøen etter at han ble tatt for å stjele biler. Det ble funnet lekebiler på likene. Biltyveri er i likhet med kidnappinger, utpressing og oljetyveri, forbudt av kartellet, som forsøker å håndheve forbudet med vold.

Neste morgen våkner jeg opp med feber i en seng som El Chapo har sovet i. Verten min i La Tuna er et nært familiemedlem av narkokongen. Han serverer meg søt kamillete. Mye av El Chapos familie bor fortsatt her i de ufremkommelige fjellene rundt opiumbyen La Tuna, hvor Sinaloakartellederen tilbrakte mesteparten av sin tid, til og med alle de årene han var på rømmen og måtte flytte fra gjemmested til gjemmested nesten daglig.

Julen 2015 tilbrakte El Chapo en natt i den samme senga i et gulvkaldt gjestehus. Han hadde 30 menn med seg for å forhindre bakholdsangrep da han overnattet her. Mennene sov i telt rundt fjellet på skift, noen i nærheten, andre langt unna.

Slik unnslapp El Chapo i flere tiår ordensmaktene. Det hjalp også med systematiske bestikkelser av embetsmenn og politikere. Men noen få uker etter at han sov her, ble han tatt til fange i Los Mochis, en storby ikke langt herfra, og fengslet og utlevert til USA.

«Volden har for lengst fått sitt eget liv», sier verten min mens han patruljerer fjellet. Han fikk makten etter at «Beto» ble drept. Det er en vanskelig oppgave, erkjenner han.

El Triangulo Dorado, den gylne triangelet, kalles området der Sinaloa grenser til statene Durango og Chihuahua. Stedet har vært sentrum for landets heroinproduksjon siden andre verdenskrig. De allierte trengte opium for å lage morfin til sine soldater. Da Hitler forhindret opiumsrutene fra Østen, inngikk USA og Mexico en avtale om å plante opium i det gylne triangelet. Noen kinesere ble angivelig fløyet inn for å starte produksjonen. Det gikk som det måtte gå: Da krigen tok slutt, fortsatte heroinproduksjonen – nå med den italiensk-amerikanske alkoholsmugleren Al Capones kriminelle imperium i hovedrollen. Senere ble området også et viktig stopp på veien for colombianske kartellers kokainleveranser til USA. Med de store pengene kom kampene om makten, og makten endte til slutt opp hos Sinaloakartellet.

Det er først nå deres dominans er blitt truet, men da av interne splittelser og ikke av staten, som har store ressurser til rådighet i Mexico, men lykkes dårlig med å få til forbedringer. «Hvis staten griper inn i Sierra Madre-fjellene, vil alt bli verre», tror verten min, «og hvis de ikke gjør det, vil ingenting forandre seg.»

Så blir det frikveld. Han kysser sine barn på pannen og henger pistolen sin på kroken. Han kjøpte den av en nabo som fant Gud. Naboen hadde en garasje full av våpen som han ønsket å bli kvitt før han startet sitt religiøse liv; han solgte håndgranatene sine for 1000 pesos hver, omtrent 350 kroner.

Neste ettermiddag får jeg være med til en familiebursdag hos en av El Chapos nevøer på et elegant, gammeldags landsted lenger ned i fjellsiden. Der er det utsikt over den grønne dalen, små jenter i røde kjoler og Jesus-motiver på dukene på spisebordene. Vi får biff, bønner og maispannekaker til hovedrett. Til dessert er det sitronkake med pisket krem.

Et av El Chapos familiemedlemmer har en gullpistol i beltet. Han ser stolt ut, så jeg spør hvor han har fått den fra. Den er spesialdesignet av en gullsmed og kostet 25.000 dollar, skryter han. Faktisk var pistolen ment som en gave til El Chapo. Det står «701» på den, et kallenavn El Chapo fikk da han en gang, ifølge en liste i det amerikanske forretningsmagasinet Forbes, var den 701. rikeste mannen i verden. Men El Chapo ble tatt før han rakk å gi ham pistolen, så nå bruker han den selv.

Etter middagen står han under et mandeltre og snakker med de andre mennene. De snakker om volden i området, som mannen med gullpistolen mener skyldes mangel på organisering. «Det er enklere,» avbryter en mann i hvit skjorte. Mannen er utdannet økonom og har vært en av kartellets mektigste administratorer. Han har vært på det amerikanske narkotikapolitiets «Most Wanted-plakater» sammen med El Chapo.

«Det handler om narkotika», hevder han, «og det hjelper selvfølgelig ikke med en korrupt regjering, en uvitende befolkning og nedarvet fattigdom. Men roten til problemet er stoffene.»

«Det handlet om narkotika», retter mannen med gullpistolen:

«På 1990-tallet kontrollerte vi alt. Forbudet mot å selge narkotika lokalt ble fortsatt håndhevet. Man kunne selge så mye man ville til USA, men ikke ett gram her. I dag har hver en krok en drittsekk som selger narkotika der det passer ham. Det har blitt et stort shit show av all slags kriminalitet og sosiale problemer. Selv om alle stoffene forsvant i morgen, ville volden fortsatt vært her.»

Etter en kort tenkepause, sier Økonomen seg enig: «Når fuglen slippes ut av buret, kan man ikke fange den igjen», sier han og fortsetter:

«Folk kan bli vant til alt. De fleste har blitt vant til at verden holder på å gå under i skogbranner og global oppvarming. Jeg har blitt vant til å se venner dø. Det gjør fortsatt vondt, men for en kortere periode hver gang. Her i området har vi blitt vant til en kriminell livsstil som staten ikke kan stoppe. Mexico var et hyggelig korrupt land før. Regjeringen fikk sine faste bestikkelser fra Sinaloa-kartellet og lot oss være i fred. På denne måten sørget de for en slags fred for folket. Det systemet var fantastisk. Men så skulle den tosken Felipe Calderón absolutt starte sin tåpelige krig mot narkotika i 2006, noe som bare skapte kaos. Det var da fuglen slapp ut av buret. Da hans erstatter, Enrique Peña Nieto, i 2012 prøvde å gjenopprette det gamle korrupte systemet, kunne han gjerne inngå en avtale med Sinaloakartellet, men avtalen skapte ikke lenger fred; altfor mektige krefter hadde blitt sluppet løs i mellomtiden. Fuglen varfløyet. Nå kan vi bare skimte den høyt oppe på himmelen. Kartellene vil fortsatt splittes, og de interne kampene deres vil bare bli enda blodigere.»

«Kort sagt, det tar aldri slutt», oppsummerer mannen med gullpistolen.