Voldskulturen i Acapulco

Jeg dro til Acapulco, fordi jeg en fredag for seks år siden så ei jente på 13, kledd i paljett-truser, vri seg på podiet på en helt alminnelig bar, mens et velkledd ektepar danset uanfektet foran henne. Tilsynelatende tok de ikke notis av at et barn strippet. I Acapulco kalles et slikt barn for en animadora, en oppildnerinne, og de er å se på mange av barene langs byens strandpromenade.

I mine øyne er Acapulco den byen der Latin-Amerikas tiltagende moralske forfall er tydeligst til stede. En gang tiltrakk kystbyen seg stjerner som Elizabeth Taylor, Elvis Presley, John Travolta, Birgitte Bardot og Frank Sinatra med sine filmfestivaler, ball-kvelder og nyoppførte anlegg langs den blinkende bukten. John F. og Jaqueline Kennedy dro på bryllupsreise dit. John Wayne eide hoteller. Og destinasjonen ble bare enda mer populær da Fidel Castros kommunister stengte spillebulene og bordellene i Cuba etter revolusjon i 1959.

Men i dag er Acapulco Mexicos voldeligste by.

Fem av de siste ti årene har byen hatt landets høyeste mordrate, ifølge den meksikanske organisasjonen Consejo Cuidadano para la Seguridad Pûblica y la Justicia Penal, som årlig lister opp mordratene i byer utenfor krigssoner med over 100.000 innbyggere.

Med få unntak har Acapulco hvert år, i et helt tiår, vært en av verdens tre verste byer på listen. I underkant av tusen drap begås det i året i en by med en million innbyggere – til sammenligning har København mindre enn 20 drap årlig. Nå om dagen besøkes da Acapulco også mest av den lavere meksikanske middelklasse. De drikker seg fulle på strandbarer som er til forveksling like hverandre og lever ut forbudte fantasier i de dekadente hotellene som det globale jetset-miljøet forlot en gang på 90-tallet. Cruiseskipene legger nesten ikke til kai i Acapulco lenger.

Til gjengjeld gjøres det opptak av det meksikanske motstykket til Big Brother, realityprogrammet Acapulco Shore, hvor vakre hvite meksikanere himler med øynene av hverandre, og aldri av blodbadet som foregår like utenfor boblebadene deres.

Selv i de finere nabolagene bak stranden, drepes det jevnlig politikere, jurister og alminnelige mennesker. Strandpromenaden patruljeres av maskerte marinesoldater, mens hester med skylapper på trekker glade barn rundt i rosa prinsessevogner som er utsmykket med blinkende neonlys. Også bybussene ser psykedeliske ut. De er spraymalt med portretter av superhelter som Batman og Hulk og Looney Tunes-tegneserienes tasmanske djevel – og spiller meksikansk, tradisjonell bandamusikk og techno og «spanskifiserte», høytempo-versjoner av Eros Ramazotti-sanger. «Psycho Clown» står det bakpå en av bussene, og på en annen: «Vi er alle klovner». Det er i det hele tatt noe barnslig og levende over Acapulco.

Hver dag slentrer jeg rundt i byen. Gateselgerne roper til meg med en påtatt amerikansk aksent. Vil jeg snorkle? Dykke? Strikkhoppe? En ser boken under min arm: Jeg kan like å lese? Så anbefaler han Bibelen. Husfasadene er pastellfargede, og i det lilla kveldslyset på stranden danser 84-årige Berta Uribe fra Ecatepec salsa i en rød kjole. Her var det finere før, sier hun, men hun elsker havet, så hun kommer stadig tilbake.

Fra stranden går jeg utover mot de fattige forstedene.

Gaten skråner oppover og blir smalere. Jeg setter meg ned på biljardbaren Sol Bar y Billares og leser i lokalavisen El Sur. Det er bankende trompetmusikk på anlegget, fotballplakater på veggene og stablede ølkasser.

Ti musikere er blitt myrdet i en fjell-landsby, står det på forsiden av lokalavisen. «De brutale mordene på musikerne er hevn for voldelige hendelser for et år siden.»

I den ene enden av den smale, avlange baren spiller noen gamle menn biljard. I den andre enden er det dominobord og en jukeboks. Ved baren midt i lokalet har en skopusser satt fra seg pusseskammelen sin for å kjøpe en øl. En TV over baren og en over dominobordene viser porno. En kvinne er i gang med noen vanskelige yogaøvelser i en hage. Hun binder opp håret i en hestehale. Kameravinkelen skifter, til fiilming over hekken – så snart får hun vel selskap.

Ignacio Mendoza, en pensjonert kommandant, nå maler og elektriker, halter bort til bordet mitt, og sier uten noe foranledning at problemet er regjeringen. Så humper han bort igjen. En guvernør ergrer seg i lokalavisen over at alle skriveriene om musikerdrapene setter delstaten hans i et dårlig lys. Det er faktisk mindre vold enn før, påstår han, og da er det ergerlig at en historie om noen drepte musikere får så stor gjennomslagskraft.

Det samme gjelder en avsløring av at flere barn i den samme byen står på vakt med våpen langs byens innfartsveier. Barna er med i en av de selvforsvarsmilitsene som desperate familiefedre over hele delstaten Guerrero har dannet for å forsvare seg mot kriminelle bander og korrupte sikkerhetsstyrker. Barna burde ikke patruljere, uttaler guvernøren til avisen: «Barn bør være på skolen, barn bør leke, barn bør gjøre andre ting enn å beskjeftige seg med våpen». I mellomtiden er jukeboksen slått over på gamle, romantiske sanger, på TV-skjermen som viser porno er yogakvinnen og naboen er i full gang. Kommandanten gjør honnør og skåler med meg fra plassen sin.

Gruppen bak musikermordene kaller seg Paz Y Justica; fred og rettferdighet.

TV-en viser en ny kvinne, som er blitt bundet fast til et jernbanespor med tau. En bargjest reiser seg fra dominospillet for å følge hennes skjebne. Hun frigjøres av en tilfeldig forbipasserende, og blir så takknemlig at hun straks berører ham i skrittet, viser ham brystene sine og drar han med til en seng i et oppholdsrom ved togskinnene. En tyggegummiselger går runden sin i baren. En tjener feier tobakksstøv opp fra gulvet.

Plutselig rister det i veggene. Ingen fjerner blikket fra scenen i oppholdsrommet ved togskinnene eller fra dominospillet de holder på med. Jeg spør tjeneren om en bil har kjørt inn i barens fasade.

«Det var et jordskjelv», ler hun, og vil vite hvor jeg er fra.

«Er det ofte jordskjelv her?», spør jeg.

«Nei», svarer hun og går sin vei.

Det tiltagende moralske forfallet i Acapulco og Mexico sees også tydelig i språkbruken: Her finnes det mange ord for mord. Ord som ikke burde finnes, brukes med den største naturlighet. Man sier for eksempel enmaletear, å pakke ned i en koffert, når noen parteres og gjemmes bort i en koffert. Encajuelar er det samme, men da brukes en kasse istedenfor en koffert. Encobijar er også det samme, men med et teppe. Collar, et halskjede, kaller man et forkullet lik som er hengt opp i noe. Pozolear, å gjøre noen om til pozole – en populær suppe med avokado, lime og reddiker – betyr at man løser dem opp i en balje med syre.

Når noen drepes i Mexico, sladres det ofte om at de nok var kriminelle, for kun et uskyldig offer skaper ordentlig panikk. I meningsmålinger svarer tre av fire meksikanere at de fleste av deres egne landsmenn ikke er til å stole på. Overalt i Latin-Amerika har jeg hørt folk si at de ikke lenger stopper når de går forbi et lik på gaten. I Acapulco forteller mange at de har opplevd det tre, fire, fem ganger.

Holdninger om at ingen er skyld i volden bidrar til å bryte ned den sosiale pulsen.

I militærdiktaturenes tid – og i land som Venezuela, som igjen har blitt et diktatur – har man i det minste en syndebukk, og dermed et håp: Hvis styresmaktene faller, blir alt kanskje bedre. Dette har også cubanerne sagt i over et halvt århundre. I Acapulco er det annerledes. Det er vanskelig å gjennomskue hvem som er skyld i trøstesløsheten, og å få øye på et håp. Men det er tydelig at kulturen er et resultat av volden – og at den også gir næring til mer vold.

Kampen mot det moralske forfallet kjempes ikke minst i landets skoler. Jeg tilbringer derfor noen uker sammen med lærerinnen Dulce León, som underviser de minste på folkeskolen Donâ Josefa Ortiz de Dominguez i et middelklasse-nabolag. Selv i de bedre nabolagene konfronteres man hele tiden med volden, forteller hun meg på vei til en matematikktime i 4A. Elevene hennes står på rekke med vannkjemmet hår ute i skolegården, og ramser opp skolens verdier før de masjerer inn til timen.

Timen avbrytes to ganger av en mann som selger godteri fra en trekasse som henger i en stropp på brystkassen hans. To av Leóns elever får lov å sitte på gulvet og arbeide, men det er tydelig at hun har klassens oppmerksomhet og respekt. Navnet hennes betyr passende nok «søt løve».

Dulce León er blitt truet av både elever, foreldre og lokale gjenger. Når hun ser tegn på at en elev er i ferd med å bli med i en gjeng – hvis de begynner å gå i dyre klær, for eksempel – så advarer hun foreldrene. Men ofte blir den velmenende advarselen besvart med sinte trusler. Det er i det hele tatt farlig å være en samvittighetsfull lærer i Mexico, og i Latin-Amerika. Det var her, i delstaten Guerrero, at 43 lærerstudenter forsvant i 2014. Flere undersøkelseskommisjoner senere er det fortsatt uklart akkurat hva som skjedde. Mye tyder imidlertid på at lokale politikere og kriminelle sammen kidnappet og drepte lærerstudentene.

Også Leóns elever føler seg utrygge.

Yoko fra 4A så et mord foran skolen i fjor. En hvit bil kjørte forbi, fire menn med R15-rifler hoppet ut og skjøt en ung gutt, en tidligere elev på skolen. Gjerningsmennene mente at gutten krevde inn beskyttelsespenger i nabolaget uten deres tillatelse.

«Vi ble redde alle sammen», husker Yoko. Hun ser så mye hun ikke forstår, fortsetter hun. Forleden tok en mann på en motorsykkel bilder av henne og søsteren da de var på vei hjem fra skolen.

Hjemme, etter jobb, forteller León meg om en annen tidligere elev. En tolvåring som en dag møtte på skolen og stolt fortalte at han var blitt en sicario, leiemorder, og at han nå var kjent som Mataperros, hundedreperen. En lokal gjeng hadde lært ham å skjære hoder av høns og hunder for å herde ham til å kunne skjære hodet av mennesker. Men tolvåringen endte selv opp med å få skåret hodet av. Liket ble funnet i elveløpet Arroyo Seco, ikke så langt fra skolen. En rivaliserende gjeng hadde halshugget ham, knust kraniet hans med en stein og kastet ham i elva.

León har vært nødt til å flytte to ganger fordi gjenger begynte med utpressing i nabolaget og å skyte etter hverandre på gaten. Ofte var gjengmedlemmene barn og unge tenåringer som så ut til å ha det gøy, husker Leõn, som er bekymret for sine to døtre. Den eldste på 19 drømmer om å studere ved Oxford University i England, men vil også gjerne få lov til å feste på stranden med vennene sine. Det får hun ikke lov til av sin mor, heller ikke denne kvelden.

Datteren klager fra hengekøyen sin i et hjørne av familiens hyggelige treroms leilighet. «Skal jeg bure meg inne bare fordi noen blir drept mor?»

León er en slekt av sterke kvinner. Dulce Leóns oldemor Maria Rodriguez ble bortført som 14-åring fra Tierra Caliente-regionen i nabodelstaten Michoacãn og tvangsgiftet. Også bestemoren Concepciõn Rodriguez ble giftet bort mot sin vilje. Hun ble solgt til en mann av sine foreldre, men hun klarte å flykte og flyttet til Acapulco. Her ble hun skolelærer, og helt siden den gang har Leõn-familiens kvinner vært frie – og de har vært skolelærerinner.

Det er særlig i indianske byer – i kommuner som Metlatõnoc, Cochopapa el Grande, Xochistlahuaca, Igualapa, Tlacoachistlahuaca og Malinaltepec – at jenter selges til ekteskap. Ifølge lokale aviser og organisasjoner selges hundrevis av jenter i regionen hvert år. Prisene svinger mellom 16.000 og 71.000 kroner, og betalingen kan skje med kontanter, avlinger eller kveg. Menneskehandelen beskyttes av den meksikanske grunnloven, som gir indianske samfunn lov til å lage egne lover som er i harmoni med deres «skikk og bruk». Acapulco er en blanding av middelalderlige og moderne skikker.

Byen har opp gjennom historien flere ganger blitt ødelagt, og gjenoppstått som en radikalt forandret by. Jordskjelv og orkaner har nullstilt den, og engelske og hollandske pirater har plyndret den. I kolonitiden vokste Acapulco til en livlig handelsby. Havnen ble utvidet, og lasteskipene losset krydder, slaver og råsilke. Forbindelsen mellom Acapulco og Manila på Filippinene var det spanske imperiets viktigste handelsrute. Men for to hundre år siden ble byen brent ned til grunnen i et av de første slagene i revolusjonskrigen, som etter et tiårs kamp resulterte i meksikansk uavhengighet fra spanjolene i 1821. Etter krigen gikk utenlandshandelen og skipstrafikken i stå. Acapulco skrumpet inn til en søvnig fiskerlandsby.

Det bodde kun noen tusen innbyggere her da Acapulco i 1920-årene igjen ble forvandlet til en internasjonal by, denne gang en glamorøs turistby. Prinsen av Wales var blant de første til å investere i de hotellene som i løpet av de neste tiårene forvandlet en del av byen til et tropisk Monaco. Fiskerne ble fordrevet fra strendene, akkurat som indianerne var blitt fordrevet av spanjolene. Hyttene deres ble ødelagt av bulldosere. Ved Icaco-stranden ble det bygget en parkeringsplass over gravplassen deres. Gravsteinene og knokkelrestene ble kastet i Stillehavet.

Mange fiskere søkte lavtlønnsjobber ved høyhushotellene. Det var kun arbeid å få nær stranden, men boliger som de hadde råd til, var kun å finne langt fra stranden. Fordi veksten presset husprisene i været. Det nye Acapulco var som understrømmene ute i bukten: Det trakk de fattige mot stranden, og det trakk de fattige vekk fra stranden.

Til de fattige forstedene flyttet også lykkejegere fra de omkringliggende fjellbyene. Frem mot årtusenskiftet ble Acapulco samtidig et stopp på narkotikaens rute fra kokamarkene i Colombia, Bolivia og Peru og til dens største marked i USA. Narkotikatrafikken betydde enda mer penger og enda mer vold. Da regjeringen satte inn hæren mot de kriminelle kartellene, økte volden bare, og politiet var lette å bestikke. Høsten 2018 måtte hele byens politistyrke oppløses etter å ha blitt infiltrert av lokale narkobander. Gjengene dominerer også i bydeler som La Venta.

Mange av beboerne i det nedstøvede fattige nabolaget i utkanten av byen flyttet til La Venta da et annet fattig nabolag ble gjort ubeboelig av et gjørmeskred. I de fattige områdene er drapskulturen spesielt vanskelig å endre, forteller Xochi Galeana, en 48-årig lærer som jeg møter på en hagefest i La Venta. Galeana er en god venninne av Dulce Leõn, som har invitert meg med. Hagen er oversvømt av blikkskrot og kokosnøtter som har falt ned på bakken. Med munnen full av grillkylling og tortilla forteller den lattermilde, men bestemte læreren om sin jobb på nabolagets barneskole, Esceuela Antonia Naura de Catalan. Hver fjerde av Galeanas elever ender i gjengene, anslår hun, og de færreste av dem vil noensinne få råd til å bo i en trygg bydel.

Noen dager senere blir jeg med henne på skolen. Elevene hennes setter opp navneskilt med borrelås på et stoffteppe på veggen for å vise at de har møtt opp, for så å finne veien til plassene sine i det varme klasserommet. Imens peker læreren ut noen av dem, og oppsummerer lavmælt for meg hvor vanskelig situasjonen deres er hjemme. Én bor med sin far, som drikker, en annen alene med en bestemor og en tredje med sin mor, som selger mais på gaten til sent på kvelden. En fjerdes mor er narkoman. En femte elev er blitt misbrukt seksuelt, hevder Galeana. Mange av dem har aldri med matpakke på skolen.

I friminuttet forteller hun meg om sin mest utfordrende elev. Han kom inn i klassen for et halvt år siden og oppførte seg voldsomt. Han skrøt av at faren var en pistolero, en kartellsoldat.

Galeana sjekket først om gutten snakket sant. Det gjorde hun ved å forhøre seg hos folk i byen han var kommet flyttende fra. Kartellfaren fikk høre om Galeanas undersøkelser og reiste vekk for å unngå problemer med politiet. Galeana snakket deretter med guttens mor, som ønsket å hjelpe, men ikke helt visste hvordan. «Hold ham vekk fra faren, og snakk rolig med ham hver dag», foreslo Galeana.

I en undervisningstime to uker senere fortalte hun gutten og klassekameratene hans om en av sine tidligere elever, hvis onkel også var kartellsoldat. Som hevn for et av onkelens drap, ble både onkelen og den tidligere eleven drept. Den slags barske historier er det nødvendig å fortelle skolebarna for at de skal forstå alvoret i truslene som kan komme, mener Galeana. Nå, et halvt år senere, har sønnen til kartellsoldaten endelig falt til ro, sier hun, mens vi ser han løpe rundt og leke i skolegården. Mens hun sier det, spruter han vann fra drikkeflasken sin på en jente. I engelsktimen like etterpå, hvor elevene skal lære seg å si thanks og mother, sitter han lenge og sier fuck your mother ut i rommet. I kladdeboka si skriver han imidlertid de riktige ordene. Og han havner ikke i slåsskamper med de andre barna like ofte som før.

Galeanas datter, Kelly Galeana, er med henne på jobb i dag. Hun går på videregående, har en fridag, og er blitt med for å se moren arbeide. Hun vil selv gjerne vil bli lærer – «universitetslærer», understreker hun etter engelsktimen, «for det gir dobbelt så mye i lønn». Hun håper å få råd til å bo et sted uten gjenger og å kunne invitere foreldrene sine med på reise. Foreldrene hennes elsker kulde og har alltid ønsket å se Skottland. Det har hun også lyst til. 17-åringen ser tydeligvis opp til sin mor og til Dulce Leõn.

Neste dag går vi sammen forbi hennes videregående skole.

Om ettermiddagen står det ofte noen andre- og tredjeklassinger under et stort tre og slåss med macheter mot elever fra andre videregående skoler, for moro skyld. Jeg hilser på en av dem. Han spiser en taco med svinekjøtt og ananas iført hvite Converse-sko og sorte solbriller. «Det er populært å slåss med machete», forklarer han imøtekommende.

Når Kelly går alene hjem om kvelden, har hun en blykulepenn gjemt i ermet til å stikke i halsen på en overfallsmann, hvis hun skulle være så uheldig å møte en. Man må ta sine forholdsregler. Hun trekker på skuldrene. Også Kellys mor føler seg utsatt, forteller hun en uke senere i familiens hjem i La Venta, som huser fire generasjoner under samme tak. Lederen på hennes skole har nemlig en avtale med en lokal gjeng. Det ble åpenbart for alle, da fire bevæpnede menn en dag møtte opp på et lærermøte og satte seg ved siden av skoleinspektøren med korslagte armer.

Geværmennene sa at de hadde hørt at lærerne var late. De underbygget det med noen detaljer som kun skoleinspektøren kunne ha fortalt dem, og beskyldte en bestemt lærer for at være informant for en annen gjeng. Ingen turte å forsvare kollegaen, før Galeana reise seg: «Jeg sa til dem at jeg alltid hadde kjent henne og at hun ikke var informant. Det fikk enda en lærer til å reise seg og si det samme, og deretter en til. Til slutt trodde mennene på oss, men siden den dagen har vi visst at gjengene har mer makt enn ledelsen ved skolen.»

Da jeg en ettermiddag møter skoleinspektøren, er han i gang med å vanne skolens halvvisne blomsterbed. Han virker å være hyggelig. «Episoden» på lærermøte vil han imidlertid ikke snakke om.

Galeana og León stoler heller ikke på staten lenger. Det har de ikke gjort siden Galeana ble forsøkt kidnappet av politiet for lenge siden, da hun bodde i et annet fattig nabolag.

På vei hjem fra jobben ble hun vinket inn til siden av noen polititjenestemenn som beordret henne til å legge seg ned på asfalten sammen med Kelly, som da var tre år gammel. Moren ropte om hjelp, men ingen biler stoppet. Heldigvis kom to gode venner tilfeldigvis forbi. De stanset opp. Deretter begynte andre forbipasserende også å stoppe, noen for å hjelpe, andre av ren nysgjerrighet. Oppmerksomheten fikk polititjenestemennene til å endre strategi.

De ga opp det Galeana var sikker på at var et kidnappingsforsøk. Istedenfor påsto de nå at de hadde funnet kokain i bilen. De krevde å få 2000 kroner, hvis ikke skulle de kaste Galeana og datteren hennes i fengsel. Pengene skulle avleveres under en motorveibro noen dager senere. «Hvis dere anmelder oss, dreper vi dere», truet mennene, som visste hvor de bodde. Galeana lånte penger av venner og familie for å betale det de krevde.

Etterpå ønsket hun å flytte fra nabolaget. Men for å få undervisningsdepartementets tillatelse til å bytte skole, måtte hun dokumentere at hun hadde en god grunn. Etter seks måneder gikk hun derfor til politiet for å anmelde kidnappingsforsøket. På politistasjonen ble hun møtt av sine kidnappere. De satt i sine politiuniformer og spurte hva hun ville. Hun anmeldte kidnappingen, men hun lot som – for å unngå flere problemer – om hun aldri hadde sett sine gjerningsmenn, selv om de satt der rett foran henne.

«Acapulco er en omvendt detektivroman», reflekterer Galeana en søndag jeg er med hennes familie og Dulce León på utflukt. Vi har kjørt til landsbyen Las Chanecas, en time fra Acapulco, for å spise iguana på restaurant. Det er egentlig forbudt, fordi det er et truet dyr, men man kan få iguana overalt i de mindre landsbyene i denne delen av Guerrero.

Galeana smaker på den varme, røde sausen, tar en bit av dyret og utdyper poenget sitt:

«En detektivroman starter med en forbrytelse og slutter med en oppklaring. Min historie er omvendt: Den startet med at jeg visste hvem de skyldige var, og sluttet med at jeg var tvunget til å glemme det. Slik er Mexico. Volden har snudd alt på hodet, og det skaper enda mer vold. Det gjør det vanskelig for våre unge å ikke bli ledet ut på villspor.»