Kampen for kjærligheten

­Den uføretrygdede krigsveteranen Terje Strat (46) stiller for første gang opp på startstreken i Røros, med åtte av sine beste hunder. Oppgaven krever at han finner tilbake det han har i seg av mot, fokus og ledelse – til egenskapene han hadde som offiser i Forsvaret. I sleden har han med seg en hemmelig motivasjon som skal gi ekstra styrke for å nå målstreken når det står på som verst.

Femundløpet er et langdistanse-hundeløp hvor noen av verdens beste hundeførere kjemper seg over høyfjell, vidder, sjøer, innmark og skog, til tider i bitende kulde. Alt for en plass på resultatlistene.

– Det er som ute i krigen, du må ha fokus og være skjerpet. Forskjellen er at du ikke har det samme adrenalinet, for det er jo ingen som prøver å drepe deg. Det er fokuset jeg har savnet, ikke adrenalinet.

Terje er krigsveteran og har kjempet i Kosovo og Afghanistan. Han ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett etter opptøyene i Kosovo den 17. mars 2004, da han og 250 norske soldater beskyttet landsbyen Caglavica mot opptøyer. Men medaljen hadde en bakside, og kostnaden Terje måtte betale hadde så vidt begynt å løpe. En krampaktig hoste, og brekninger som legene ikke kunne forklare, var de første tegnene på PTSD.

– Disse diagnosene er ikke noe du våkner opp med en morgen, de kommer snikende på deg over tid. Det er vanskelig for deg og dem rundt deg å fange det opp før det har gått for langt.

Det ble en 20 år kamp for å finne sin plass i verden igjen. En periode ga Terje opp å være en del av samfunnet. Han flyttet alene på fjellet hvor han bodde i et telt, mens han bygde seg en hytte. Med seg fikk han sin første hund. Én hund ble etter hvert til 25 og hundekjøring ble starten på forandringen.

– Jeg har skammet meg over å bli ufør. Som ufør føler jeg at jeg skal ligge i senga og ha det jævlig. Men om noen misunner meg livet og gleden jeg har i dag så bytter jeg gjerne! Men da skal de også få med de 15 årene hvor jeg bare ønsket å dø.

Terje og hans medhjelpere startet STS-frivillig på Søndre Land. Et sted hvor veteraner og andre som sliter skal få hjelp gjennom pelsterapi, for Terje har selv erfart at å være sammen med dyr er bra for den psykiske helsa. Selv hos store, skjeggete menn løsner følelsene når de får en valp på fanget.

Det handler ikke om å vinne

For å delta i storklassen med spann på 12 hunder, hvor verdensmesterne Thomas Wærner og Robert Sørli deltar, må man først ha gjennomført løpet F450 med 8 hunder. Det er et 459 kilometer langt løp gjennom Femundmarka. For en mann på 110 kilo er det vanskelig å konkurrere med løpere som veier 60-70 kilo, uten den trekkraften som 12 hunder har. Men målet til Terje var først og fremst å nå målstreken.

– Topp 10 kunne jeg bare glemme. Men jeg hadde bestemt meg at jeg ikke skulle på tur som en turist og komme i mål rett før siste frist, jeg skulle klare dette på like vilkår som de andre. Ikke hvile lengre enn nødvending. Jeg hadde lyst til å pushe meg selv og bikkjene så mye som mulig.

Den som følger sesongene på STS vil finne ut at sommeren er tid for ro og restitusjon for to- og firbente. Når høsten kommer og temperaturene synker begynner det å krible etter å komme i gang.

Terje og hundene har trent jevnt for løpet, og har tilbakelagt over 2000 kilometer i forberedelsene. Han har hatt god støtte både fra andre veteraner, familie og venner – og ikke minst samboeren Merethe. Hennes datter Linn-Annett, med samboer Torje, stilte som hjelpere og sørget at Terje hadde mat til seg selv og hundene. De reparerte ødelagt utstyr, tørket klær og ladet batterier.

Teamet rundt har vært helt fantastisk, det er så viktig å få frem. Dette er ikke en enmannsgreie. Det er som et rockeband. Vokalisten får all oppmerksomhet, men det hadde ikke vært mulig uten alle dem som står på rundt oss. Det er all støtte og dem bak meg som gjør at jeg kan gjøre dette.

Sola skinner og det er en nydelig morgen i 25 kalde grader da Terje står på startstreken. Han ser ut som en snømann allerede før løpet har begynt.

– På startstreken forsvant alt stresset. Hjelperne mine var redd jeg skulle få anfall og brekninger. Men jeg hadde bare fokus på at dette her skal jeg klare. Som offiser i Forsvaret er det to ting som er viktig: du skal løse oppdraget og du skal ta vare på dine menn. Dette fokuset hadde jeg gjennom hele løpet, jeg skulle fullføre og jeg skulle ta vare på bikkjene mine.

Terje forsvinner inn i skogen på første etappe: 65 kilometer til Tufsingdalen. Etter en kort hvil er det nye 64 kilometer mot Drevsjø. Men nå har været slått om, og det blåser opp til snøstorm. Det er slitne og utmattede hunder som kommer inn til Drevsjø i ettida på natta. Egon, en av de største og sterkeste kraftpakkene, har fått vondt i labben. Han blir sjekket av veterinær og må bryte løpet. Det gjenstår 330 kilometer, og Terje må fullføre med sju hunder.

Etter noen få timers hvile legger Terje og flokken ut på en åttetimers tur. Været er fortsatt ikke med på laget. Det er sterk vind og snøstorm. Lederhundene er ikke glad i dette været, de er slitne, redde og vil snu. Da setter Terje inn alfahunden Uno i front.

– Uno berga oss, han var den eneste som turte, han vek ikke. Det var han som dro oss gjennom stormen når de andre ville snu. Uno syntes egentlig ikke det er så gøy å være leder i spannet, men når det blir tøffe tak går han i front. Det er sånn en leder skal være, om du er to- eller firbent. Få troppen din i mål!

De siste kilometerne opp mot checkpoint Søvollen er alle utmattet, også Uno.

– Da var jeg redd for at dette ikke ville gå, jeg hadde hvilt litt for lite. Bikkjene var så slitne, og jeg manglet Egon. Det var krise og jeg måtte leie dem, for de ville bare snu. Jeg måtte gå flere kilometer foran dem over det siste fjellet på vei til Søvollen.

Søvollen bød på mat, stell og åtte timers velfortjent hvile. Neste morgen høres et fryktelig hyl utover plassen. Det er Terje som skal stå opp fra jervenduken han har ligget på ute sammen med hundene, men krampene i begge beina er så vonde og kraftige at han ikke kommer seg ikke opp. Funksjonærene kommer til og hjelper ham å strekke ut beina. Teamet rundt er bekymret nå. Det gjenstår 258 kilometer. Terje har en hund mindre, og de har tatt ut alt de har.

– Vi kunne ikke hjelpe ham innenfor gjerdet. Vi så jo at han var sliten, men han måtte selv fôre bikkjene og legge på halm, og sørge for at potesokker ble tatt av og på. Det var så mye vi kunne gjort, men vi fikk ikke lov. Det var litt tøft, forteller Linn Annett og Torje.

«Hemmelig» oppdrag

Det var bare Terje som visste at han var på et «hemmelig» oppdrag. Med seg i sleden hadde han nemlig en ring, og den ringen skulle på fingeren til Merethe så snart han krysset målstreken i Røros.

– Jeg måtte hele tiden holde motet oppe, og oppgaven min var å få ringen i sleden til målstreken. Det var så vidt jeg kom meg gjennom de tre første etappene, det var kramper og vondt overalt. Men når du har et mål og noe å jobbe for, så har du ikke tid til å synes synd på deg selv.

Etter hvilen i Søvollen venter den lengste etappen på 115 kilometer opp til Orkelbogen. Men nå er føret og været perfekt. Hundene bjeffer og er gira igjen etter mat og hvile. Det ble veldig emosjonelt for Linn Anett og Torje som til daglig passer på hundene på gården til Terje.

– Jeg tror aldri jeg har begynt å gråte av å høre en hund bjeffe eller se dem spise. Jeg var bekymret da jeg så hvor slitne de var etter første etappene, sier Linn Annett.

Merethe har heller ikke tid til å sove. Ventetiden på hytta på Tynset bruker hun til å følge Terje på gps-sporingen. Telefonen blir varm av tekstmeldingene med oppdateringer til venner og bekjente som følger løpet fra avstand. Senere på natta skal Terje passere forbi hytta. Merethe venter tålmodig på sidelinjen for å gi sin støtte til Terje i det som er den lengste etappen i løpet.

– Jeg var utrolig spent og stolt der jeg sto og ventet. Hjertet mitt holdt på å briste! Jeg tenkte jeg måtte gjøre det jeg kan for klare å oppmuntre ham til å komme over målstreken. Jeg vet hvor mye dette betyr for han, forteller Merethe.

Tid for å nyte øyeblikkene

Vel fremme på checkpoint Orkelbogen. Nå har det virkelig løsnet. Det er påskestemning i fjellet og Terje og hundene virker å være i toppform. Terje smiler og sola skinner. Veterinærsjekken viser at hundene er i kjempeform. Etter cirka seks timers hvile legger de ut igjen til neste og siste checkpoint, Tolga. Målstreken er 168 kilometer unna. Optimismen er tilbake, selv om alt kan skje i et hundeløp. Tårene sitter løst nå etter mange intense timer med lite søvn. Men det er en god følelse i teamet nå.

– Det var først på de to siste etappene jeg virkelig begynte å nyte turen og begynte å se meg rundt i terrenget. Det var helt nydelig å kjøre.

Klokka 07.23 søndag 6. februar legger Terje ut på de siste 68 kilometerne. Han og hundene alene i soloppgangen, alt som gjenstår er å komme seg over det siste fjellet.

– Vi møtte en reinflokk, men bikkjene oppførte seg helt eksemplarisk. De hadde en sånn energi at de bare dro meg opp på høyfjellet som om jeg var en lettvekter.

Av de 54 som stilte til start, har 20 måtte gi seg underveis. Nå går det for alvor opp for Terje at de faktisk klarer dette, det er bare sjarmøretappen som gjenstår.

– Da kunne jeg endelig senke skuldrene. Jeg går jo på medisiner som gjør at følelser verken blir høye eller lave, men alle smerter var borte. Jeg sto bare og smilte mens vi kjørte inn mot målstreken. Vi tok oss tid til å stoppe, og bikkjene fikk drikke og bade i snøen. Vi bare koste oss. Det var helt nydelig!

Terje hadde planlagt et gledesbrøl når han kom inn til Røros. Men da målstreken nærmet seg og han hørte musikken fra stadion endret planene seg.

– Leppa begynte å skjelve og tårene bare kom. Jeg mista helt kontroll på meg selv. Men det var deilig å slippe følelsene løs.

«Jeg klarte det!», var de gråtkvalte ordene som hørtes i det Terje passerte målstreken. Det var knapt et tørt øye på hele stadion. Lyden av den forløsende gråten fyller nesten hele Røros.

Merethe kaster seg i armene til Terje, og gråt sammen med ham. Etter en stund finner Terje fram hemmeligheten fra sleden. Han setter seg på kne foran Merethe og spør: «Vil du gifte deg med meg?». Det ble ikke mindre tårer av dette, men dette var deres øyeblikk. I en mediastorm av knipsende kamera og nysgjerrige journalister. Det var et øyeblikk som fikk selv en 32. plass til å bli like stort som et olympisk gull.

– Det var ekstatisk. Jeg har vunnet så det synger etter, i alt! Det er ingen, inkludert meg selv, som trodde dette skulle være mulig for bare et par år siden, jubler Terje.

Mange fra media kjente Terjes historie fra VG, og ventet ved målstreken på deltakeren som kom på 32. plass. Terje blir tatt med opp på scenen, men det er vanskelig å beskrive med ord hvor mye dette betyr for han.

Tilbake på hytta

75 timer og 45 minutter i villmarka sammen med hundene, gjennom snøstorm, fjell og skog, feires med en rullekebab og en natt i en varm seng på hytta. Dagen etter våkner en fornøyd veteran.

– Jeg har jo vært med på mye mer ekstreme ting enn å kjøre Femund F450. Men det er godt å bli minnet om at når det er krise eller behov, da fungerer jeg. Jeg savner ikke krigen, men å føle at jeg fortsatt kan fungere slik jeg engang gjorde har vært ekstremt deilig.

Terje vil nyte øyeblikket så lenge det varer. For han vet at angst, stress og PTSD vil komme tilbake.

– Selv om jeg har sovet lite har jeg vært klar i hodet. Kroppen har ikke hatt tid til å kødde med meg, sånn som den gjør til vanlig. Men det er greit, jeg er ikke redd for det mer. Da jeg endelig kom til den erkjennelsen at jeg aldri blir den jeg engang var, klarte jeg å se at jeg er en bra fyr likevel, smiler Terje.

Nye prosjekter

For Terje er STS det viktigste prosjektet. Erstatningen han fikk for skadene han pådro seg i utenlandstjeneste har gått til å bygge opp organisasjonen. Han er ikke i tvil om at det har vært verdt det, og jobber videre i håp om å få organisasjonen til å gå rundt. Han ønsker å bruke sin erfaring til å hjelpe andre, spesielt å hjelpe unge soldater tilbake fra Balkan, Irak og Afghanistan. For Terje frykter vi ennå ikke har sett toppen av bølgen med senskader fra disse utenlandsoperasjonene.

Først skal Terje og Merethe reise bort noen dager og planlegge bryllup til våren. For Merethe kan det innimellom bli litt mye hund, og det er godt å få Terje for seg selv.

Men vil Terje og gjengen stille i storklassen F650 til neste år?

– Hvis jeg har støtten fra Merethe så stiller jeg. Men om jeg skal kjøre igjen, må jeg finne noe annet som motiverer meg. Jeg kan jo ikke gifte meg to ganger.