Frode Molven: – Vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa har et usynlig kvalitetsbegrep

­I sin kommentar skriver Magne Lerøpresist at «kvalitet som kriterium blir stadig mer problematisk når det ikke gis begrunnelser for hvem som får støtte og hvem som får avslag.»

I sitt svar unngår Anne Hege Simonsen og Sigbjørn Skåden å besvare dette, og skriver at «det er strålende når sakprosabøker og andre kulturuttrykk vekker debatt og engasjement. Men Kulturrådet har flere hensyn å ta, og budsjettmidlene er knappe.»

Hovedproblemstillingen er ikke om utvalget er mediestyrt eller uhildet, men at det har et kvalitetsbegrep som er usynlig og litt for ofte er i strid med vurderinger som finnes andre steder (anmeldelser, litterære priser etc).

Eksemplet som har vært diskutert i det siste, Ingeborg Solbrekkens «Jøden og jorden», har fått syv anmeldelser som alle er svært positive og kaller boken «livsviktig», «nybrottsarbeid», «rystende», «svært medrivende og velskrevet».

Anmeldelsene er vurderinger som også må sies å være litteraturfaglige, men offentligheten er fratatt muligheten til å forstå hvorfor disse vurderingene er så annerledes enn «de helhetlige faglige lesevurderingene» utvalget gjør seg.

Ordningen hviler på den tilliten offentligheten har til den, siden det ikke opereres med begrunnelser. At tilliten er utsatt, blir tydelig gjennom eksempler som nevnte bok (eller for å ta en bok på et annet forlag: avslaget på Mona Ringvejs fantastiske «Dronning Ingerids land» fra i fjor).

Det er et problem for ordningen at den ikke har mekanismer som sørger for at feilvurderinger kan rettes opp. Det meldes på for mange bøker – men det kan også utvalgets høye grad av uforutsigbarhet tenkes å bidra til.

Når Simonsen og Skåden skriver at «Kulturrådet hadde søkt om 25 millioner til ordningen», men fikk bare 10 millioner, svarer de Lerø på samme vis som med en av standardbegrunnelsene utvalget har for avslag: «Utgivelsen er ikke prioritert innkjøpt innenfor ordningens økonomiske ramme, med en tilstrekkelig utvidet ramme ville den blitt innkjøpt.»

Dette er å skyve ansvaret for vurderingene over på politikerne.

Det foretas vurderinger og prioriteringer innenfor rammens begrensning. Det er disse som må være tilgjengelige og forståelige, og som må utgjøre grunnlaget for en gyldig begrunnelse. For tilskuddsgivere som følger forvaltningsloven, skal også denne begrunnelsen kunne påklages. I resten av offentlig sektor er det dette som kalles god forvaltningsskikk.

Det er klart at begrunnelser for avslag vil være en tung belastning for ordningen, men for å bevare tilliten til utvalget bør det innføres en kvote for klager per forlag. Denne klageretten bør utløse en ny og skriftlig vurdering og begrunnelse.