Magne Lerø: Pengejakt for å forhindre at publikumkrisen sprer seg

­KOMMENTAR: For en uke siden skrev vi i Samtiden at det er økonomisk krise ved flere av landets teatre. Klassekampen og Aftenposten har fulgt opp denne uka.

Aftenposten skriver at det i 2022 ble solgt 1,6 millioner billetter til musikk- og scenekunst, mot litt over 2,1 millioner i 2019. Det tilsvarer et fall på nesten 25 prosent.

Den samlede nedgangen i billettinntekter i denne perioden har vært på 70 millioner kroner.

En billett kostet i gjennomsnitt 216 kroner i 2019. I fjor var kostnaden økt til 244 kroner. Det ligger et par prosent over den alminnelige prisstigningen i perioden.

Slik er oppslutningene for de 10 største institusjonene: (Antall publikummere i 2022 og prosentvis endring fra 2019 i parentes)

Den Norske Opera & Ballett 310.870 (−16)
Oslo-Filharmonien 230.975 (−1)
Nationaltheatret 180.045 (−28)
Det Norske Teatret 174.719 (−33)
Bergen Filharmoniske Orkester 107.719 (−15)
Kilden teater og konserthus 91.913 (−10)
Rogaland Teater 89.908 (−8)
Den Nationale Scene 80.911 (−45)
Stavanger Symfoniorkester 73.929 (−10)
Trøndelag Teater 68.613 (−29)

Forklaringen er at folk etter pandemien sitter mer hjemme. Om lysten til å gå på konserter, opera og teater tar seg opp etter hvert, er ikke godt å si. Det skjer neppe i år hvor folk har fått en strammere økonomi.

Det Norske Teatret, som spiller alle forestillinger på nynorsk, har tatt grep etter 33 prosent nedgang i antall besøkende siden 2019. De har satt i gang en innsamlingsaksjon for å unngå nedskjæringer og nedbemanning. Målet er å samle inn 25 millioner kroner fra privatpersoner og sponsorer.

Klarer de det, vil samlet støtte ligge på samme nivå som Nationaltheatret.

Teatersjef Erik Ulfsby peker på at Det Norske Teatret reelt har mistet nærmere en million kroner hvert år de siste 30 årene når en tar hensyn til økte lønnskostnadene og prisstigningen. Han sier til Samtiden at de ikke kan sitte stille og tilpasse seg bevilgningene når norsk språk og kultur taper terreng i et stadig mer globalisert underholdningstilbud.

Statssekretær Even Aleksander Hagen i Kulturdepartementet sier i en e-post til Aftenposten at de er klar over kulturinstitusjonenes situasjon.

– Det er selvsagt en utfordring og noe vi må ta på alvor. Men det er institusjonene selv som innenfor sine rammer velger strategier for hvordan de best kan nå et bredt publikum i skiftende økonomiske tider, sier han.

I et lengre intervju i Klassekampen i dag forteller Kulturminister Lubna Jaffery hva hun vil oppnå som kulturminister. Her er det ingen overraskelser og intet varsel om endringer i kulturpolitikken. Hun fortsetter der Anette Trettebergstuen slapp, ser det ut til.

Hun gir ingen signaler om hva hun vil prioritere, bortsett fra å understreke at hun er opptatt av å styrke idretten og frivilligheten. Men så lenge hun ikke sier noe om bevilgninger eller tiltak, må vi vente og se hva det betyr.

Hun poengterer at kulturløftet ligger fast. Målet er at én prosent av budsjettet skal brukes til kultur. Slik er det ikke blitt i år, på grunn av den økonomiske krisen. Det skjer neppe i forslaget til statsbudsjett som legges fram i oktober. Det går jo an å håpe på at det blir satt av én prosent i budsjettet for 2025.

Lubna Jaffery får bruke sommeren på å finne ut hva hun vil prioritere. Hvis hun ikke øker bevilgningene til institusjonene, vil det bety nedskjæring og nedbemanning. Det tar seg dårlig ut for en rødgrønn regjering som sier de vil satse på kulturen.

Men å bruke en større del av kulturbudsjettet til institusjonene, er heller ikke ønskelig. En statsråd er opptatt av på vise til noe en satser på. Anette Trettebergstuen var opptatt av mangfold, hun delte ut flere stipend til kunstnere og ville sikre de som arbeider i kultursektoren skikkelige lønns-og arbeidsforhold.

Om Lubna Jaffery vil prioritere bedre vilkår for flere som jobber innen kultursektoren, vil det øke kostandene for institusjonene. Det betyr lavere aktivitet som igjen fører til at færre frilansere blir engasjert.

Vi får mest kultur ved å sørge for at institusjonene og det frie scenekunstfeltet får økt støtte. Det er viktigere enn å øke antallet kunstnerstipend, for eksempel.

Vi får også mer kultur for folket ved å gi økt støtte til scenekunst framfor å gi mer støtte til maleri- og bildekunstnere.

Institusjonene må i større grad sette opp det som trekker publikum om de skal beholde dagens aktivitets- og bemanningsnivå. Institusjonene kan ikke regne med en betydelig økning i bevilgningene. De vil heller ikke klare å samle inn penger eller øke billettprisen som tilsvarer de tapte i publikumsinntektene. De må legge seg i sælen for å få flere til å komme seg ut av stua for å gå på konserter eller teater. Bedre økonomi vil primært måtte gå via økt publikumstilstrømning.