Arkitekturdebatten: Hvilken vei går arkitekturen?

­Det er kanskje bare vindmølledebatten som skaper like mye engasjement som arkitektur og spørsmålet om hva som er vakkert og hva som er stygt. De siste årene har arkitekturopprøret gått som en farsott over landet. Målet er å presse arkitektene bort fra det moderne og funksjonelle, og mot en tradisjonell byggestil som svarer bedre til folks smak. Bevegelsen krever den tradisjonsorienterte arkitekturen og byplanen tilbake.

16. februar ble den nyeste papirutgaven av Samtiden lansert i Oslo. Temaet for utgaven er nettopp arkitektur. Arkitekturen blir i dette nummeret belyst fra et filosofisk, idéhistorisk, psykologisk og samfunnsmessig perspektiv.

Til debatten på Riviera restaurant møtte filosofer, psykologer, arkitekter og den avtroppende byantikvaren i Oslo, Janne Wilberg. Arkitekturopprøret med støttespillere var også til stede i salen.

Filosof Dag Dramer slo et slag for det filosofiske perspektivet, da han brukte gotiske katedraler som eksempel på hva som er verdt å bevare. Poenget hans var arkitekturen også har en åndelig funksjon, som gir idéer til et samfunn.

Universitetslektor Eskild Narum Bakken ved NTNU la vekt på at situasjonen vi befinner oss i, der «folket» vil ha den tradisjonsorienterte arkitekturen tilbake, har vært en villet utvikling. Modernismen har vært et redskap for de ulike sosialistiske revolusjonene.

Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, stilte seg tvilende til om dem som satt med makten rakk å bygge så mye som Bakken skisserte.

Tidligere fagsjef i Norske arkitekters landforbund, Camilla Moneta, påpekte at det i dagens situasjon burde være viktigere å snakke om energikrisen og hva vi nå skal gjøre, fremfor å diskutere hva som er stygt og pent.

Arkitekt Tor Austigard påpekte at modernismen ikke svarer til menneskelige behov. Han mener at folk har gitt seg og heller har lyttet til fagstanden.

Psykolog Einar Strumse dro frem estetikkdebatten fra slutten av 1960-tallet, da graden av kompleksitet var viktigst. Han pekte på at studier viste at det finnes en del formal-estetiske forklaringer som avgjør hva mennesker liker eller misliker.

Bakken påpekte at den ideologiske ladningen er lik den som har vært før, og at det har vært tre bølger av modernismen. Motreaksjonen er samme greia om igjen.

Moneta var opptatt av vi må ta debatten videre, og løse den med materialene som skal brukes i klimakrisen.

Byantikvar Wilberg påpekte at byen er i spill mer enn noensinne, og at folk spør seg om hvordan fremtiden blir. Hun trakk fram at unge folk nå vil være med å bestemme, og at dette er en viktig trend. Nettopp dette kan være avgjørende for at det kommer en fornyelse, tror hun.

– Jeg har tro på de unge studentene. Det har skjedd noe på lærestedene også. Folk skjønner at bygningene må inngå i en sammenheng, sa hun.

Filosof Dramer foreslo at kopiering av tidligere suksessfulle løsninger også kunne bidra til man kommer på noe nytt som fungerer.

Strumse påpekte viktigheten av tverrfagligheten i arkitekturen.

– Arkitekturen er for viktig til å overlates til arkitekter, sa han, og presiserte at det trengs større systematisk brukermedvirkning.

Camilla Moneta mener at mye av grunnen til reaksjonene handler om at folk føler seg fremmedgjort.

– Bygningene må innby til en viss dialog, og vi må være mer offensive. Vi må gå videre med kunnskap og bruke den til innovasjonene vi står i, påpekte hun.

Austigard mener at modernismen har fått monopol på modernitet, men påpeker at denne kom lenge før modernismen.

– Å forsvare modernismen i dag er det minst radikale en kan gjøre.

Wilberg la til at vi må ta eierskap til det som er moderne.

Tidligere Aftenposten-journalist og Arkitektopprøret-støttespiller Ulf Andenæs, har skrevet bok om opprøret. Fra salen påpekte han den forbløffende tverrpolitiske enigheten om det han beskriver som «mastodonte miljøer».

– Vi bør tilpasse oss landskapene mer, og skape harmoni mellom natur og bygningsstruktur.

Moneta sa at vi er i et paradigmeskifte på grunn av naturkrisen, og påpekte at de unge i dag har et helt annet syn på dette enn de som studerte for 30 år siden.

Arkitekturopprørets far, Erling Okkenhaug, sa at å overlate stedsutviklingen til utbyggerne er det samme som å overlate narkotikaomsetningen til narkolangerne.

Ordstyrer Magne Lerø tok en pust i bakken, og fokuserte på hva som bør skje fremover. Bør arkitekturen forlate kunsten?

Dag Dramer påpekte at fremmedgjøringen og kapitalismen er veldig sterk, og at vi må passe oss for at den manifesterer seg i arkitekturen.

– Ånd og estetikk er underlagt denne funksjonen. Det bør ikke være sånn.

Moneta påpekte at vi trenger mye plass til bygg og boliger, og at vi skal redusere klimagassutslipp.

– Vi skal skape trygge nabolag og boligområder. Vi står i en krevende tid.

Bakken mener dette er den samme agitasjonen som skapte funksjonalismen.

– Før modernismen var det åndelige selvsagt hos alle. Det er det ikke nå, med det sekulære samfunnet.

Wilberg stilte spørsmålet om hvorfor Oslo trenger å videreutvikle så mye.

– Det er viktig for folkehelsa at vi kjenner oss igjen. Vi trenger markører, og det er syke blant oss – for eksempel demente – som har et spesielt behov for dette.

Austigard mener vi må kunne ha en diskusjon uten å snakke om miljøet.

– Det trenger ikke å være en motsetning. Jeg er mer bekymret for at vi må rive byggene vi setter opp nå om 20 år. Det er ingen motsetning mellom estetikk og miljø.

Wilberg mener vi må tenke langsiktig. Det som ble bygget på 1980-tallet var så dårlig at det ikke holder lenger.

Strumse påpekte at befolkningen må bli inkludert i prosessen.

Bakken rundet av debatten med å si at det materielle som har tatt over oppmerksomheten trenger mer estetikk.