Krigen pågår fremdeles

Vebjørn Sands «Gesamtkunstwerk» Roseslottet, som åpnet 13. juni 2020 er nå sett av 190.000 mennesker, og vil stå i minst to år til. I fire år til, til 80-årsdagen for frigjøringen, hvis Sand får det som han vil.

Sand har malt folk som på ulike måter kjempet for friheten eller var ofre for nazistenes grusomheter. Han har reist over hele landet og snakket med dem som overlevde. Han har til og med vært i Ukraina.

Utstillingen utvider seg i takt med publikumsinteressen. Nylig ble 80 nye bilder utstilt, de ble malt mellom 20. oktober og 1. juni.

Kvinner

Bildene som møter oss på Tryvann over Oslo er i legemsstørrelse. Vi publikummere går langs en sti og maleriene står vendt mot oss – de møter oss. Påfallende mange av de portretterte er kvinner. Og mange – av begge kjønn – er ikke noen selvsagt del av allmennkunnskapen om krigen.

Vi møter Dagny Sibblund, Norges første kvinnelige fallskjermjeger og partisan i Finnmark. Vi møter Eva Jørgensen, som ledet 1200 Milorg-menn. Da motstandsmennene defilerte utenfor slottet etter seieren i 1945, fikk ikke Jørgensen være med. Det passet seg ikke for en kvinne, mente man da.

Vi møter Helga og Aasta Stene, som startet Foreldreaksjonen som trolig stoppet planen om å sende alle norske ungdommer inn i noe som lignet Hitlerjugend. Etter krigen søkte Helga i 17 år om penger for å skrive om norske kvinners motstandskamp, men fikk nei hver gang.

Humlestudier

Vi blir presentert for Gerd Vold, som utførte farlige hemmelige oppdrag sammen med Max Manus. Zoologistudent Astrid Løken er også med. Hun fikk spesialtillatelse fra Terboven til å studere humler i ellers forbudt område på Hardangervidda, mens hun egentlig brukte tiden til å kartlegge terrenget og strategiske punkter som broer og veier og brakte opplysningene videre til den hemmelige tjenesten XU.

Vi møter krigsseileren Margit Johnsen fra Ålesund, som var med i en selvmordskonvoi for å bringe livsnødvendige forsyninger til Malta, Europas mest bombede by, og som overlevde mot alle odds.

Og vi møter Anne Marie Breien, som ble Gestapo-sjef Siegfried Fehmers elskerinne for å redde sin arresterte far, og som siden rapporterte til Milorg. Hun reddet trolig 60 nordmenn fra dødsdom, men ble så uglesett i Norge etter krigen at hun endte sine dager i USA.

Avstanden viskes ut

På bildene heter de Dagny og Eva og Gerd og Anne Marie (men ved siden av hver av dem står det et skilt med mer informasjon). Vi skal komme nær, avstanden mellom da og nå skal viskes ut. Dette er som en billedbok i menneskestørrelse plassert ute i norsk natur. Noen er malt som de så ut under okkupasjonen, andre som eldre.

En av de siste er Petter Moen (1901-1944), som ble arrestert og satt i Møllergata 19 og så sendt på fangeskip til Tyskland. Båten gikk ned og Petter døde, men så ble dagboken fra fangenskapet funnet under gulvplankene i cellen hans etter frigjøringen. Notatene hans ble til bok, og oversatt til flere språk.

Kulturpersonligheter som Arnulf Øverland, Ruth Maier, Inger Hagerup og Fredrik Paasche hører med, de kjempet på sin måte. Og teatersjefen Henry Gleditsch måtte bøte med livet.

Forteller for første gang

Flere av de besøkende er gjengangere, enkelte har kommet opp til 50 ganger og snakker ofte med Sand og henne selv, forteller tekstkoordinator Tone Helene Hansen. De eldste av dem har gjerne egne krigshistorier, og de forteller gjerne om mennesker de kjenner som deltok aktivt.

«Slik kommer nye historier frem i lyset. På denne måten har vi også kommet i kontakt med nye tidsvitner», forteller Hansen.

Nordmenn flest strømmer ikke til for å se kunst med mindre det er noe som griper dem. Her er dessuten historien lett å lese og lett å forholde seg til, dette er ikke vanskelig tilgjengelig kunst.

Selv om det har gått flere generasjoner, finnes det fremdeles folk opp i 90-årene eller over 100 i en del tilfeller, som var med, og som ennå ikke ha fortalt sin historie. Det kan være mennesker med dramatiske og voldsomme erfaringer som de aldri har fortalt om tidligere.

«Det kan ha vært for traumatisk – og mange i denne generasjonen er svært beskjedne. De gir gjerne uttykk for at det var andre enn dem som gjorde mer», påpeker Hansen.

Å velge det rette

Roseslottet har egne opplegg for skoleklasser, opplyser hun, og det kommer familier med tre generasjoner, hvor de aller eldste kanskje kan fortelle sine egne historier fra krigen.

Hvorfor denne voldsomme interessen, også blant barn og unge, og hvorfor lykkes Sand fordi han presenterer historien i form av kunst? Det sies ofte at tre ting har definert oss som nasjon: 1905, krigen og oljen.

Denne utstillingen viser at det ikke bare er oljen som er igjen. Andre verdenskrig endte for 76 år siden, men oppleves tydeligvis som relevant.

Fortellingene fra andre verdenskrig har også en allmenn dimensjon. De handler om mennesker i en situasjon hvor de måtte velge mellom rett og galt. De valgte ikke alltid det som gagnet dem selv mest. Dette er spennende og inspirerende, ikke minst for unge.

Det store perspektivet

Sand selv er opptatt av å åpne perspektivet, slik at tanker om okkupasjonen avføder nye tanker. Det som skjedde da, kan skje igjen – i ny tapning. Hovedtråden gjennom Gesamtkunstverket er motsetningen mellom humanisme og barbari, mellom demokrati og totalitarisme. Sand viser til opplysningstidens idealer – og de siste bildene ble malt under inspirasjon av Mozart, som jo levd i opplysningstiden.

Når man trekker trådene fra nåtiden til antikken, via opplysningstiden og annen verdenskrig, har kunst en fordel i forhold til tradisjonell historieskrivning. Sakprosa krever at man setter rammer, «dette er tema, men ikke dette, og slett ikke dette». En kunstner har mer frihet – det er ingen ende på assosiasjonene man kan presentere for sitt publikum, som så setter sammen de fragmentene som taler mest til hver enkelt av dem.

Og det er i prinsippet ingen ende på hvor mye kunst – skjønt ikke alle typer, og det er ikke alle kunstnere som har det som mål – kan berøre følelsene.

Sterke følelser

Sand er nå i ferd med å male 20 mye bilder, flere av motivene er ikke nevnt i historiebøkene. Det kunstneren har kastet seg inn i, er et historisk nybrottsarbeid.

En av historiene som Sand arbeider med – som henges opp om noen måneder – er nettopp en slik som vekker sterke emosjoner. Bare to dager før frigjøringen ble seks mennesker brutalt drept på Hopseidet i Finnmark.

Sand skal male et større bilde som forteller noe om grusomhetene og portrettere en av de overlevende – som i dag er 90 år gammel, og for 76 år siden opplevde at faren og broren ble skutt og moren voldtatt.

En annen relativt ukjent historie som Sand er i ferd med å male er fra Ringerike, hvor kampene var nesten like harde som i Narvik. 25 sivile ble meiet ned av tyske soldater som gikk amok. Barn var blant de drepte. Dette forgikk 13-16 april 1940.

Ingen de mot oss

Roseslottet står på Time Magazines liste over de hundre viktigste stedene å besøke i 2021. Kunstsosiologen Dag Solhjell har sagt at Roseslottet er et «storverk» i norsk kunst og minnehistorie. Andre har ikke vært like generøse – eller like uhildet.

Noen vil sikkert mistenke Sands prosjekt for overdreven nasjonalisme, for å skryte av gode nordmenn – implisitt i motsetning til «de andre». Men tar man turen opp, vil man se at mangfoldet er en rød tråd. Her er det ingen «de» mot «oss».

Sand er mindre opptatt av gutta på skauen enn kampene i Nord-Norge. Han legger mer vekt på russiske krigsfanger i Norge enn på de kanoniserte heltefortellingene. Sentralt står også fortellingen om lille Ellinor Meiran fra Roseborggaten i Oslo, som ble gasset ihjel i Asuchwitz, fem år gammel. Vi møter Gerd Golombek, som var 12 år i 1942, men som overlevde fordi familien ikke rakk båten som skulle frakte henne til forintelsen.

Det gjorde dessverre Marie Sachnowitz fra Larvik og Leif Markus fra Elverum. De er avbildet sammen med ikke-jødiske norske venner på skitur i 1040 – med Kvikklunsj i ryggsekken for å understreke at de alle selvsagt var like norske.

Dåpskjole med hakekors

Et maleri av en dåpskjole viker uhyggelig når man ser nærmere etter – den har en rekke hakekors sirlig brodert inn i livet. Dåpskjolen tilhørte en norsk kvinne som ikke bare fikk barn med en av fiendens soldater, hun var stolt av det også og omfavnet helhjertet nazismen.

Slike nordmenn fantes også – og det var ganske mange av dem. Det viser blant annet bøkene til Marthe Michelet – og Sand skjuler det ikke.

Vi møter Himmler på besøk på Folkemuseet på Bygdøy i 1941– han står nok og funderer på planene om å innlemme «ariske» Norge i det tyske «raserene» riket. Et lite omtalt tema – homofile unge gutter som traff tyske soldater i skjul – har fått kunstnerisk utforming. Vi ser «tyskertøser» som bli barbert, og Lebensborn-barn i armene til tyske sykepleiere med vakre Stalheim i bakgrunnen (hotellet der var Lebensbornhjem, det er det neppe alle som vet).

Og det vil ganske sikkert komme enda flere brikker i puslespillet om hva som egentlig skjedde i Norge – på godt og ondt – under den mest dramatiske perioden i vår nære fortid. Siste ord om annen verdenskrig er ikke sagt – og siste bilde ikke malt.