– Jeg fikk meg en trøkk da jeg ble fortalt at jeg er en kunstner man ikke kan bli assosiert med

Billed- og performancekunstner Tonje Gjevjon ble i fjor avinvitert fra to utstillinger som hun skulle være med på i 2022.

Hun hevder at årsaken til dette er hennes kontroversielle ytringer om transpersoner.

– Kunstnerrollen krever at kunstnere er uavhengige, så vi kan uttrykke det vi mener er sant og viktig å si. Mitt kunstnerskap handler om å se kritisk på samtidige strømninger der mange går i flokk. Den samlede flokken, ikke den samlende flokken, sier Gjevjon.

– Å gjenkjenne mønstre er noe kunstnere er gode på fordi god kunst ofte handler om å ta inn over seg hvordan vi mennesker i samtid reagerer på samfunnene vi lever i. Å kommentere og problematisere samtiden gjennom kunstneriske uttrykk er mitt levebrød, så det er klart jeg fikk meg en trøkk da jeg ble fortalt at jeg er en kunstner man ikke kan bli assosiert med og at jeg er svartelistet. Jeg trodde ikke det kunne skje i Norge, sier hun.

Hun viser blant annet til en telefonsamtale med Kunstplass Oslo, der de skal ha sagt at hun er svartelistet.

Kunstplass Oslo har blitt forelagt kritikken, men har ikke svart på henvendelsen fra KulturPlot.

Gjevjon hevder at dette er tredje gang hun er kansellert.

– Første gang var i 2018 da ledelsen ved Haugar Kunstmuseum nektet meg og Hungry Hearts å fremføre Vagina Anthem på en performance på åpningen til utstillingen «Hen – flytende kjønn». Andre gang var i 2021 da Kvinnemuseet i Kongsvinger kansellerte utstillingsavtalen jeg hadde med dem uten engang å snakke med meg. Så sist i 2021 med Kunstplass som rett ut sa at jeg var en kunster de ikke kunne assosieres med, og at jeg var svartelistet. På Kunstplass var det jo ikke engang jeg som skulle stille ut, men en fotokunstner mitt navn er knyttet til.

Verken Haugar Kunstmuseum eller Kvinnemuseet i Kongsvinger kjenner seg igjen i kritikken. Les deres svar nedenfor.

– Stortinget er godt i gang med å ta kvelertak på den frie kunsten

Det har pågått flere debatter den siste tiden som til dels har dreid seg om kanselleringskultur i kunstbransjen, som Morten Traaviks Sløserikommisjon, kritikken mot Ytringsfrihetskommisjonen og konfliktene på Kunsthøgskolen i Oslo.

I et debattinnlegg i Aftenposten argumenterer medieviter Alex Iversen for at det er farlig å bagatellisere kanselleringskulturen, og han viser blant annet til den årlige UNG2022-rapporten til Opinion, som viste at 52 prosent norske ungdommer ikke lenger tør å si hva de mener fordi samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Han mener det er et demokratisk problem.

Gjevjon mener kanselleringer i dag først og fremst rammer kunstnere som er kritiske til regjeringens rådende likestillings-, mangfolds - og identitetspolitikk.

– Eksempler på andre billedkunstnere som er blitt kansellert og utsatt for ekstrem aktivisme er Tommy Johansson, Ina Bache Wiig og Natasja Askelund. Men kanselleringene påvirker jo alle kunstnere som observerer at det å være kritisk til regjeringens politikk får konsekvenser økonomisk, sosialt og kunstnerisk, sier hun.

Hun mener konsekvensene av dette er et kunstfelt som er ufarliggjort og vi får en opphopning av forflatet liksomkunst.

– Stortinget er godt i gang med å ta kvelertak på den frie kunsten og de kunstnerne som gjennom å delta i samfunnsdebatten problematiserer identitetspolitikken som føres. Identitetspolitikken ødelegger for kunstnere og kunstfeltet. Få tør å uttrykke det som er sant, for gjør de det, så fratas de sitt levebrød. Alle blir redde for å miste.

Hun mener det er kunstnerne og kunstnernes fagforbund som må reagere.

– Brynhild Grødeland Winther fratrådte sin posisjon som vara i NBK da NBK signerte et opprop de nok ikke skjønte helt hva innebar. Å fratre stillinger eller posisjoner er nettopp det store kunstnere gjør når de forstår at det de egentlig gjør er å jobbe for regjeringen og ikke for kunsten.

– Jeg tror vi er der vi er i dag fordi mangelen på både faglig og personlig integritet har fått blomstre altfor lenge. Alle vet at du kommer lenger med å smiske og tilpasse deg.

Mener kunstfeltet trenger flere ledere med integritet

– Å erkjenne at kuratorer og ledere i kunstfeltet ikke har innebygget de refleksene som medfører at man raskt står opp for kunstneriske frihet er ganske voldsomt. Det jeg måtte og fortsatt må jobbe med rent personlig er hvordan denne mangelen på ryggmargsrefleks i kunstfeltet og ellers i samfunnet bryter ned min tillit til samfunnet jeg lever i, sier hun.

– Det jeg har tenkt, lenge før jeg ble kansellert, er at vi trenger mange flere ledere med integritet i kunstfeltet. Ledere som skjønner hvorfor kunsten må være fri og som klarer å forsvare den frie kunsten på en måte som gavner kunsten og publikum.

Hun er opptatt av at kunstnerorganisasjoner og ledere i kunstfeltet ikke kan godta at midlene som forvaltes og fordeles av Kulturrådet skal fordeles på grunnlag av noen andre kriterier enn kunstnerisk kvalitet, relevans og aktualitet.

– Vi skal ikke godta at kunsten bli en del av regjeringens likestillings-, mangfolds-, og identitetspolitikk. Og så må vi forvente at de store institusjonene trår til og tar ansvar for å vise den kunsten som kanselleres og igangsetter tiltak, debattserier og utvikler en kultur der kunstfeltet ikke lar seg presse av aktivister. Om kunstfeltet skal finansieres av det offentlige, må det være fordi visningssteder for kunst reflektere de kunstnerskapene og kunstprosjektene som faktisk foregår i kunstnernes atelier – ikke de prosjektene politikere bestiller.

Avviser kansellering

Kvinnemuseet i Kongsvinger avviser at de har kansellert Gjevjon og svarer at det handlet om praktikaliteter.

– Å framstille det som at Kvinnemuseet har kansellert Gjevjon er uredelig, sagt svært forsiktig, sier Mona Pedersen hos Kvinnemuseet.

– Det er Gjevjon selv, som på grunn av stridigheter om åndsverkrettigheter og andre vanskelige rettighetsvilkår har ekskludert sin egen deltakelse ved å gjøre videoverk og fotodokumentasjon – som var hennes bidrag inn i utstillingssamarbeidet – utilgjengelige for bruk. Vi har heller ikke hatt en utstillingsavtale med Gjevjon, men en intensjonsavtale som hun for øvrig aldri signerte, sier hun, og legger til:

– Jeg syns det er bekymringsfullt at påstander om kansellering helt ukritisk får sirkulere i media uten at man setter seg inn i forhistorien.

Ida Bringedal er ny direktør ved Haugar Kunstmuseum og mener det også at det ikke dreide seg om kansellering.

– Tonje Gjevjon deltok i utstillingen med det planlagte verket og har ikke blitt nektet eller refusert. Problemstillingen dreier seg om åpningsarrangementet. Det er ikke uvanlig at et åpningsarrangementet diskuteres frem og tilbake for å treffe publikum og utstilling riktig, og jeg har full tillit til at dette har blitt diskutert på en god måte hos daværende kunstneriske ledelse. Etter henvendelser fra Gjevjon har museet ved to anledninger fått juridisk bistand til å se på saken, og konklusjonen forblir den samme, sier hun.

Hva tenker dere om kanselleringskulturdebatten som har pågått i det siste? Bør et visningssted for kunst ta stilling til en knustners politiske ytringer?

– Som kunstmuseum skal ikke vi ta stilling til kunstneres ulike politiske ståsteder da vår jobb er å verne om den kunstneriske ytringsfriheten og lage utstillinger og program som viser et mangfold av stemmer. Men det er ingenting som forbyr oss å reflektere rundt hvordan publikum mottar utstillingene og ytringene de inneholder, og vi jobber i forkant alltid i tett dialog med kunstnerne for å sikre at utstillingene blir så bra som mulig. At en utstilling ikke kan romme alle verk en kunstner har laget sier seg selv, så det gjøres alltid valg og utvalg. Ettersom kunstmuseet ikke skal forsvare de ulike politiske ståstedene, må vi legge til rette for å være en plattform for perspektiver og samtaler som er ulike.

Kunstplass Oslo har ikke besvart KulturPlots henvendelser.