Vil du sy sammen med Vigdis Hjorth?

Vil du lære deg nye måter å strikke på? Eller kanskje du vil lære deg å sy, strikke eller brodere fordi du tilhører de nyere generasjonene som aldri lærte kunsten av mormor? På Nasjonalbiblioteket på Solli plass i Oslo står dørene åpne denne helgen.

– Håndarbeid er avslappende, nyttig, bærekraftig og kreativt. Å eksperimentere med form, farger og mønstre er kreativt, sier Ida Pallin Bostadløkken, som er arrangementsansvarlig i Nasjonalbiblioteket.

– Men håndarbeidstradisjoner er ikke noe du kan lese deg til, du må gjøre det samme med noen som kan det. Lære med hendene, tilføyer hun.

Navn på kjærester

Blant læremestrene på Nasjonalbiblioteket er Warunee Bolstad, som syr og broderer med ulltråd og perler, hun har lært kunsten av sin mor og tante. Du kan lære deg samisk grindvev. Du kan ellers lære om de spesielle egenskapene til den norsk ur-sauen. Du kan lære deg å spinne og karde fra norsk rå-ull. Spælsauen har to lag ull, som er spesielt vannavstøtende, forteller ekspertene.

Og så kan du sy sammen med Vigdis Hort og «vennene hennes», som det heter i programmet. Om gruppen kommer til å sy, eller brodere på gardiner uvisst. Hjorth har tidligere fortalt i Morgenbladet at hun broderer kjæresters navn på gardinene hjemme i stua, gjerne med dato. Når forholdet er over, stryker hun over navnet. Slik blir gardinene symboler over levd liv.

«Når man broderer på et stykke tøy, enten for å dekorere eller reparere, blir det mer personlig. Man skriver på en måte historien inn i tøyet», sa forfatteren til Morgenbladet.

Biblioteket tilbyr for øvrig noe lignende: Alle gjester under festivalen kan være med på å brodere på en stor linduk, som siden skal henges opp for en tidsbegrenset periode i biblioteket.

Trendy igjen

Håndarbeid var jo – til tross for at Hans Nilsen Hauge var en kløpper i strikking – trygt forankret på spinnesiden. Menn drev med snekring, reparasjoner og håndverk med høyere prestisje.

Men nå er jo høyt og lavt i kunsten for lengst plassert på skraphaugen, og da passer det godt at også kvinnelig hverdagskreativitet oppgraderes samt at tekstil oppgraderes som material.

På Nasjonalmuseet vises for tiden to samfunnsengasjerte samtidskunstnere: Grayson Perry (engelsk kunstner, selverklært transvestitt) og Laure Prouvost (kvinnelig fransk kunstner). Begge viser personlige, politiske og kjønnspolitiske arbeider i ulike materialer. En del av dem er i tekstil, mens ingen av de to viser maleri.

Bærekraftig

Vigdis Hjorth er opptatt av hvordan brodering kan være et politisk standpunkt mot forbrukskulturen. Hun er ikke den eneste. Informasjonssjef på Nasjonalbiblioteket, Nina Bræin, forteller om to temaer som peker seg ut når «vanlige folk», ikke forskere eller andre profesjonelle, søker opp materiale på biblioteket. Det er slektsforskning og strikkeoppskrifter.

Å lage egne klær, å sy om og å reparere klær er blitt etterspurt kunnskap. Håndarbeid er blitt trendy igjen. Instagram er full av hekleoppskifter. Lærke Baggers stikkebok er blitt en snakkis. Ungdom strikker. Kanskje ikke mødrene deres kunne det, men nå er kunsten å strikke kommet tilbake.

På Facebook finnes det en gruppe som kaller seg «Aggressive broderier». De fleste innleggene der er ikke aggressive, men de er avgjort respektløse. Håndarbeid, som engang var det ultimate uttrykket for kvinnelig dydig passivitet, brukes til å raljere over kvinnerollen. De tar broderiet tilbake. Omtrent som når svarte rappere for en del år siden tok tilbake N-ordet.

Historiske kvinner

Tekstil er lite varig, derfor har relativt få historiske arbeider overlevd, sammenlignet med for eksempel maleri eller arkitektur. Men sying, veving, brodering og desslike har vært en sentral del av enhver kultur – også i Norge.

«Jeg har vært interessert i hva folk har drevet på med her i landet av tekstilproduksjon, og jeg har vært interessert i kvinners liv langs kysten. Vi har noen formødre som var forferdelig sterke og barske. De var ingen persilleblader som satt inne med broderirammen, de var ute i det virkelige liv og arbeidet hardt», har tekstilkunstneren Elisabeth Haar sagt til Khrono.

Fortiden var selvsagt full av tekstiler, håndarbeid. Og mye av dette må vi regne med at var kvinners håndarbeid. Hva hadde vikingskipene vært uten seil?

– Tidligere nevnte du at båtryene på mange måter var kjærlighetserklæringer til mennene på som måtte dra på sjøen. Verket Færdaminne – Oh Gunta! er også en kjærlighetserklæring fra deg til Bauhaus-mesteren Gunta Stölzl. Kan du fortelle mer om dette?

– Jeg har sett et bilde fra 1927 av tekstilklassen som står i en trapp og gliser i en av Bauhaus-bøkene mine, og da vi var inne i selve skolen og gikk opp trappen der; da holdt jeg på å dåne! Jeg så de slitte sporene i trappen og tenkte at her har de gått, alle stjernene. Her har verdenskunsten gått opp og ned, og her har de snakket og diskutert. Tenk på alt som har foregått inne i disse rommene og utenfor! Jeg tenkte på alle vevnadene, og Paul Klee som var læreren til tekstilklassen, og alt han lærte av dem og alt de lærte av ham. Og så tenkte jeg på Gunta Stölzl, som jeg beundrer veldig. Hun er kanskje ikke et av mine forbilder, men en kunstner som jeg setter svært høyt. Så det var veldig sterkt å være der, særlig når man også tenker på historien til skolen. Den var det første som ble stengt av nazistene. Det viser hvor provoserende kunsten kan være, også når den ikke handler om noe annet enn at man skal lage noe som er vakkert for mennesker, og gjøre det mer behagelig for folk.

– Hva er det med Gunta Stölzl som gjør at du setter henne så høyt?

– Det første arbeidet jeg så av henne var vel egentlig en prøvelapp, en billedvevsprøvelapp, over fargeteorien til Johannes Itten. Den var rød, med regnbueformer og noen kvadrater som viser simultankontraster og mange andre, spennende ting hun har vevet inn. En diger prøvelapp! Jeg har også sett flere tepper, på bilde, og akvarellene hennes, og stolsetene hun laget til stolene til Gropius. Jeg syntes det var kjempesprekt! Og jeg likte det bedre enn jeg likte den andre stjernen der, Anni Albers, som jo ble kjempeberømt i Amerika, mens Gunta har blitt litt oversett.

– Hun hadde en spesiell historie, hvis ikke jeg tar helt feil var hun sykepleier under første verdenskrig, og det gikk nok innpå alle som var med i den krigen. Hun giftet seg med en jøde, og da skolen ble stengt reiste hun tilbake til Sveits og hadde sitt eget verksted der. Mens hun gikk på skolen ble hun også lærer. Og på ID-kortet strøk hun over «Meisterin» som sto under navnet hennes og skrev «Meister». Det synes jeg var stilig; ikke noe tull der i gården. En strålende kunstner.

– Jeg har i det hele tatt vært veldig opptatt av Bauhaus som sådan, men Gunta er stjernen. Jeg synes det er veldig kjekt at Gunta skal henge i ambassaden i Washington, for hun er ikke så kjent i USA. Hele Bauhaus-gjengen ble stjerner i USA, men Gunta reiste ikke dit, hun reiste i stedet hjem til Sveits. Kanskje den norske ambassaden kan reklamere for den sveitsiske kunstneren for amerikanerne, eller at det kommer noen sveitsiske diplomater innom og blir lykkelige over å se det?