Svein Kojan med sin kopi av Dante Rosettis «Garland-jenta» fra 1873. Foto: Trygve Hagen.

Hvorfor lage film om den ukjente fotografen og kunstneren Svein Kojan?

Publisert: 11. januar 2023 kl 10.35
Oppdatert: 15. januar 2023 kl 22.41

­Svein Kojan (75) jobbet som fotograf i Statens Filmsentral i en mannsalder, fra 1965 til 1995. Arbeidet de første 15-20 årene bestod mye av å avfotografere kjente norske malerier på Nasjonalgalleriet, samt reise rundt i landet, sammen med sin kollega Morten Krogvold for å fotografere stavkirker og utallige historiske gjenstander ved ulike muséer. Alt sammen for å kunne lage lysbildeserier med teksthefter til den norske skolen.

Jeg for min del ble kjent med Svein Kojan da jeg som fersking i filmbransjen var med til Høvringen i 1988 for å lage scener til en film som ble hetende «Vinterskole». Svein Kojan var filmfotograf. Jeg var hans assistent. Vi fant tonen fort og jobba godt i lag. Jeg fikk til og med lov å være kameraoperatør og filme med det tunge Arri BL 16mm-kameraet, liggende på en slede trukket av en beltebil, for å filme de som hang etter beltebilen oppover fjellsiden

På kvelden ble det lille filmteamet servert middag på det ellers tomme høyfjellshotellet i januar. Og det var under et av disse måltidene at jeg for første gang fikk oppleve Svein Kojans eventyrlige fortellerevner og unike skuespillertalent i det å imitere ulike mennesker. Jeg har aldri ledd så mye i mitt liv.

Svein Kojan finpusser på Oswald Birleys «The Nurse» fra 1921. Foto: Trygve Hagen.

Men det var først da Svein Kojan en dag for 20-25 år siden, uten noen nærmere introduksjon, som om det var en hverdagsting sa at han sleit med å finne de rette materialene til celloen han holdt på å bygge, at jeg fikk hakaslepp. Jeg visste fra før at han var en handyman, men man kan da ikke bare sånn uten videre lage en egen cello, tenkte jeg. Jo da, det kan man, hvis man heter Svein Kojan. Da kan man også lage to fioliner, hvorav den ene er ei hardingfele. Da han var ung laget han en bassgitar.

Siden jeg alltid, og egentlig mer og mer de siste årene har hatt en fascinasjon for å filme eller lage film om mennesker som kan et håndverk, og lager ting med hendene, datt det inn i hodet mitt at dette måtte jeg bare filme, eller mer presist, at dette kunne være grunnstammen i en film om Svein Kojan, for å se hvordan en cello blir til.

Men da jeg spurte ham, var han ikke videre interessert. Det vil si jeg fikk egentlig ikke noe svar, men jeg skjønte jo at det var et nei. Kunne det være  blyghet eller at han hadde lært hjemme at man ikke skal stikke seg for mye fram her i livet ? Det ble i hvert fall ikke noe filmprosjekt av det.

Saken fortsetter under annonsen

Å blande farver på glassplate er ganske vanlig og noe Svein Kojan foretrekker. Foto: Trygve Hagen.

Etter at Svein mange år etterpå hadde gått av med pensjon og fortalte meg at han nå med hele sin sjel og all sin kunnskap og hele sin entusiasme hadde begynt å gjøre noe så uhørt som å kopiere malerier av kjente verdenskunstnere som Vermeer, Rembrandt og Rubens, fikk jeg en ny idé:

Svein Kojan lager et maleri fra start til mål, helt fra han spenner opp lerret til det ferdige maleri. Og innimellom vises glimt fra hans smykkeproduksjon, knivsmedvirksomhet og instrumentmaking – om oppvekst og bakgrunn og hans opptatthet og glede av kunst.

Jo, han var takknemlig for at jeg viste såpass interesse for ham og hans nyvunnede hobby, men en film om det, nei. Det kan da ikke være noe interessant for andre å se.

Jeg ga meg ikke: «Du er en ekte arbeiderklassegutt, født like etter krigen – i 1947, på Torshov i Oslo, sønn av en trikkefører. Dette elsker jo den norske offentlighet: en film om en som kommer fra små kår og får til noe ekstra».

«Ja, men jeg fikk jo ikke til noe», repliserte Svein, jeg fikk aldri artium. Jeg er egentlig en taper. «Tullprat, du kan så mye mer. Nå må du slutte å undervurdere deg selv så grovt».

Veggene i atelieret til Svein Kojan er fullstappet med ferdige og uferdige bilder. Foto: Svein Kojan.

none

«Du har jobba 50 år i staten, som fotograf av lysbildeserier, filmfotograf av undervisningsfilmer og til slutt ble du en stor drivkraft bak Filmmuseet på Filmens Hus. Men først og fremst er du det jeg vil kalle et renessansemenneske. Motstrøms i alle tidens trender og støy i kunst og politikk. Du elsker og kan mye om musikk, litteratur og bildekunst. Dessuten er du en dannet mann som både kan bruke hendene og er en åndens mann».

Men han lot seg ikke overbevise av dette skrytet. Så da måtte prøve med de  siste kortene jeg hadde på hånden og sa:

«Du vet at jeg ikke trenger offentlig filmstøtte for å gjøre denne filmen. Jeg har sluttet med å gå med lua i hånda til Norsk Filminstitutt for å be om lov til å lage film. Jeg er en fri filmmann. Så hvis vi to bestemmer oss for å lage denne filmen, så vet du at det blir noe av».

Jeg foreslo at vi kunne prøve oss fram litt forsiktig.  Jeg gikk i gang med et lite håndholdt Sony 4K kamera og ikke noe lamper og stativer og annet filmutstyr som kunne stjele oppmerksomheten. Svein måtte få konsentrere seg om malingen. Innimelllom viste jeg et og annet opptak og understreket at dette kan vi legge fra oss når som helst, du bestemmer.   

Kopi av et John Singer Sargents «Lady Agnew of Lochnaw» fra 1892. Foto: Svein Kojan.

Så gikk det noen dager, og telefonen ringte; «Når kan du komme? Nå er jeg i gang med en utrolig staselig og vakker dame, skjønner du – malt av selveste Peter Paul Rubens».

Jeg tror jeg var innom atelieret hans 8-10 ganger i løpet av høsten og den påfølgende vinteren og våren, i koronaåret. Vi var også rundt i Oslo by og filmet Svein på ulike steder som har vært med å forme ham. Og etter hvert hadde jeg et stort materiale å begynne å klippe på.

none

Men da jeg inviterte ham til å se de første versjonene av filmen, så syntes han selvfølgelig, som de fleste andre som blir filmet, at det ikke var noe særlig å se på seg selv. Men etter at han hadde fått sett på ulike versjoner og vi gjorde ulike justeringer, slik klippearbeid normalt består av, så ble han etter hvert ganske fornøyd.

Det kom forsiktig fra Svein: «Jeg tror dette må ha musikk, Trygve».

Han vet at jeg er den typen filmmann som i det lengste unngår å bruke musikk, både fordi jeg synes det ofte blir brukt for å piffe opp en ellers  kjedelig film. Dessuten er min ambisjon at filmen skal kunne gi en slags opplevelse av musikalitet, ved hjelp av bilder, lyder og montasje. Noe som kanskje er en litt jålete filmpuristisk holdning, men som også kan ha noe for seg i enkelte filmer. Men akkurat her, i filmportrettet av Svein Kojan, skjønte jeg at musikken hørte med. Rett og slett fordi musikk er en viktig del av Svein Kojans liv, og filmen slutter med en fortelling om en sterk musikalsk opplevelse Svein hadde på en konsert i Aulaen der den berømte pianisten Vladimir Askhenazy spilte Beethovens Pianokonsert no. 4.

Men hvordan få råd til kjøpe dyre rettigheter til klassisk musikk i en film uten finansiering?

Jo, Svein visste råd. Han hosta opp en del kroner fra sparebøssa si, hyra inn noen meget patente musikere og vi fikk laget en coverversjon av Beethoven. Den brukte jeg i starten av filmen og i et midtparti også fra Beethoven Sonate No 17. For så å tone fullt ut på slutten av filmen med pianokonserten.

Filmen fikk etter mye fram og tilbake den litt trauste tittelen «Et liv i kunstens verden – møte med Svein Kojan». 

Vi hadde premiere på Filmens Hus 21.august, bekostet av Cinemateket siden Svein hadde jobbet på huset alle årene Norsk Filminstitutt hadde tilhold i Dronningens gate.

Saken fortsetter under annonsen

Kopi av Christian Krohgs “Joss” fra 1886. Foto: Svein Kojan.

Videre ble den lagt ut på YouTube. Men vi har bare hatt 315 visninger. Og det er jo litt nedslående.  Svein mente imidlertid at det var et publikumspotensial blant folk rundt om i verden som er opptatt av nettopp det å kopiere verdenskunst. Så hvis vi laget en versjon med engelske undertekster, kunne vi kanskje nå flere. Som tenkt, så gjort. En kamerat av Svein, tekstforfatter og oversetter Øystein Svarød, gjorde oversettelsen og jeg la de engelske tekstene inn i en ny engelsk versjon med tittel «Copying Peter Paul Rubens – The painter of masters». Og denne har per dags dato faktisk passert 35.000 visninger. Der traff vi tydeligvis et slags marked.

Hos NRK var svaret at den ikke var relevant nok for det store publikum. Og da jeg for en gangs skyld protesterte mot avslaget, gjettet jeg meg fram til at det som stod i svaret handlet om at «Et liv i kunstens verden» ikke nådde opp blant alle de gode programmene og filmene som blir laget for det klassiske voksne publikummet, og at den var helt uaktuell for ungdomssegmentet, som de kjemper for å nå fram til.

Altså det mer kvikke og friske, antar jeg. Og da faller nok en film om Svein Kojan igjennom, det er til å forstå. Men skuffet som jeg var, greide ikke å la være å melde følgende tilbake:

«Jeg tenker jo at dere nettopp trenger slike filmer som jeg lager – filmer med åndelighet og refleksjon – fenomener som ellers nesten er fraværende i NRKs repertoar for tiden, overfylt som det er av støyete hverdagslighet».

Trygve Hagen har pedagogisk utdanning, har undervist i filmproduksjon på vidergående skoler og har arbeidet som filmklipper, filmregissør og filmprodusent. Han har regissert et førtitalls kort- og dokumentarfilmer og har laget flere lengre filmer. Han ble nominert til Amandaprisen i 1997 for novellefilmen Naustet basert på Jon Fosses roman og i 2004 for dokumentarfilmen Far og sønn