Med isolasjon som fellesnevner – i fengselet og i Antarktis

­– Vi har kappet bokhylla slik at det er plass til et av bildene dine der, sier en innsatt på Horten fengsel. Med vater og tommestokk står flere innsatte og en betjent klare for å starte med utsmykningen av fellesområdene i det lille 150 år gamle fengselet. Det er et par måneder siden jeg var her for å fortelle historien om da jeg var bofast i Antarktis.

For flere år siden overvintret jeg sammen med fem andre på Troll forskningsstasjon i Dronning Maud land. Vi var isolerte inne på det enorme isplatået i åtte av de kaldeste og mørkeste månedene. Jeg var samfunnets lege. Små historier og refleksjoner om det å være koblet fra den vanlige verden, er hovedinnholdet i fortellingen jeg reiser rundt med. Under arbeidet med prosjektet, hadde jeg ikke trodd at innsatte skulle bli mitt favorittpublikum.

Bilder på veggen

Da jeg var i her sist, hadde vi en lang samtale etter historiefortellingen.

– Tenk om vi kunne ha hatt et av bildene dine på veggen. Det mørke bildet for eksempel, hva heter det? spurte en av de innsatte.

– Bildet heter «Lange tanker», svarte jeg og tenkte at fengsler er et sted der man virkelig trenger å kunne tenke tanken ut.

– Men hva med det gule? spurte en annen.

– «Varmen hjemmefra», svarte jeg og kjente at jeg måtte blunke litt ekstra.

At de innsatte ønsket seg et av mine fotografier på veggene i fellesrommet, var stort. Enda større var det at de ønsket seg bilder som sjelden er etterspurt. Enkelte av fotografiene må ha truffet dem på annet vis enn for andre som har sett dem. Responsen da jeg fortalte, hadde også vært mer intens og tilstedeværende enn slik det pleier å være. Vi hadde noe felles som vi klarte å dele. Det var godt for meg – og forhåpentligvis også for de innsatte. Et fulltallig oppmøte uten at noen underveis gikk tilbake til cella, var en god indikator. Åpenheten i et rom som minnet om en ribbet kjellerstue, var større enn det jeg har erfart før. Dessuten var de ansatte usedvanlig imøtekommende og rolige.

Spleiselag

Jeg ble satt ut da jeg hørte at fengselet, bibliotekfilialen og skoleenheten bak murene, ville spleise på tre fotografier. De innsatte hadde hatt avstemning. Ut fra over 30 bilder, hadde det mørke og det gule bildet fått flest stemmer. Bildene med mer optimistiske undertoner slik som «Gapskratte», «Sjelefred», «Slippe bekymringene» eller «Oppfylle drømmen» hadde ikke nådd opp. På tredjeplass kom bildet med en sammenhengende fjellrekke som skyter opp fra det kritthvite platået. Det har tittelen «Holde sammen». Inntrykket var nettopp at dette var en gjeng som holder sammen. Og jeg hadde fått innpass.

Gode følelser mange ganger om dagen

– Det er fint å bli minnet på varmen hjemmefra når vi passerer bildet. Her går vi mange ganger i døgnet, sier en av de innsatte etter at bildet er på plass.

– Finnes det noe varme hjemmefra? spør jeg, litt nølende.

– Ja, absolutt. Jeg skal ut til sommeren. Foreldrene mine støtter meg med husvære og bil. Far og jeg skal på fjelltur med en gang jeg kommer hjem. Det har vi gjort før – før jeg ble fengslet for mange år siden. Dette er første og siste gang jeg skal være her, legger han til med høy stemme og ser meg rett i øynene. Jeg tror på ham, og er glad på hans vegne.

Balanse

Etter et par forsøk og noe diskusjon, har de to andre bildene fått sin plass på veggen i «kjellerstua». De innsatte er opptatt av balansen mellom bildene.

– Det er koseligere nå. Vi vil spørre om det kan settes opp en ekstra spot på det mørke. Motivet trenger det, sier han som sist nevnte at han drømte om en langtur i fjellet når hans soning er over. Gjerne over noen uker, hadde han sagt, men var tydelig usikker på om fjellturen ville komme til å bli en realitet.

– Planla du noe du ville gjøre når du skulle komme hjem? Og har du gjort det? spør han.

Mens jeg svarer, går det opp for meg at jeg der nede på undersiden av jordkloden, drømte om å bli mer kreativ. Timeboka på legekontoret på forskningsstasjonen var aldri full. I stedet for å ta imot pasienter, begynte jeg å skrive.

Lommekameraet var alltid med hvor enn jeg var. Og nå står jeg her med et slags kunstprosjekt som mitt verktøy. Jeg lykkes bedre med kunsten enn det jeg ville ha gjort med en reseptblokk inne på legekontoret i etasjen under, rekker jeg å tenke før en av de andre minnes noe vi snakket om sist.

Møte øynene til andre mennesker

– Hva var det som skjedde da du kom hjem – var det slik at du på åpen gate stirret folk rett inn i øynene? spør han.

– Nettopp. Jeg var så sugen på å treffe nye mennesker. Det var førjulstid, mørkt og travelt i gatene. Oppi alt stresset fikk jeg en følelse av at alle i Oslo kjente meg. Så oppdaget jeg at mine øyne søkte – eller nistirret – inn i fremmede menneskers øyne. I deres smilende blikk fikk jeg øye på speilbildet av min søken og nysgjerrighet. En helt fantastisk opplevelse etter en så lang isolasjon, avslutter jeg.

– Det var sånn jeg husket det, svarer mannen som har vært isolert langt lengre enn det jeg var. Og med helt andre grunner. Han forteller om den sosiale angsten som dukker opp de få gangene han sammen med politi eller betjenter, er utenfor veggene i fengselet. Han frykter den sosiale angsten den dagen han kommer ut, sier han og ser meg rett i øynene.

– Men nå skal vi få lov å handle selv - med følge altså, forteller han.

Navn, klær og identitet

På den store oppslagstavlen står spilleresultatene fra i går kveld. Det er 12 guttenavn nedover i første kolonne.

Da jeg fortalte om Antarktisoppholdet på Ilseng fengsel, skvatt jeg da jeg oppdaget at de bare brukte nummer på de innsatte.

– Hva syns dere om å bruke tall i stedet for navn? spør jeg.

– Etternavn er verre. Det brukte de der jeg sonet i starten. Familien min lider nok som de gjør. Når min families fellesnavn brukes hele tida, blir det nesten som om de soner sammen med meg. Det er ikke de som har gjort noe, det er jeg.

Jeg benytter anledningen til å tenke høyt om egne reaksjoner som har oppstått underveis på min turné til flere fengsler.

– Det kom et gufs av Guantánamo da jeg gjennom de høye gjerdene på Ravnaberget fengsel, så de kvinnelige innsatte kledd i helt ensfargete røde dresser. Det var ingen logo, ingen felter med andre farger eller reflekser på arbeidsdressene deres. Arbeidsklær ja, men likevel?

– Det er verre ikke å ha sine egne klær i det hele tatt. Da jeg ble fengslet, måtte jeg levere fra meg alle klærne mine for at hunder skulle gjennomsøke dem. Det tok sju uker.

– Sju uker?

– Det var sommerferie. Det er ingen som tenker på hvor viktig det er å ha sine egne klær. Det er bare å vente. Det blir vi flinke til her.

Innelåst hverdag

Noen bruker «cella» og andre bruker ordet «rommet mitt» om stedet der de blir innelåst flere ganger om dagen, inkludert under måltidene. Én ønsker å vise meg rommet sitt. En betjent gir meg en alarm. Den innsatte og jeg jobber tett sammen for å få tatt bilder uten at han og hans identifiserbare eiendeler kommer med. Den innsatte oppdager for første gang at han kan se puslespillbildet av den energirike Mikke Mus gjennom luken i døren. Utenfor cellene står en modell av fengselet som en tidligere innsatt har laget. Det er påfallende varmt lys i vinduene i kunstverket. I vinduet i enden av gangen, klatret nisser oppover gitteret sist gang jeg var her – noen utenfor og andre innenfor.

– Visste dere når dere skulle få reise hjem fra Antarktis? spør en innsatt som kommer forbi.

– Nei, ikke helt. Dårlig vær kunne gjøre det umulig å lande for flyet som skulle hente oss. Værvarslene måtte være både gode og sikre.

– Ikke å vite, er noe av det som er skikkelig frustrerende med å sitte inne. Jeg vet ikke når jeg kommer ut, forteller han.

Jeg tør ikke spørre om hvorfor han ikke vet. Han ville sikkert ha gitt meg et svar. Kanskje jeg ikke orker å vite det.

Et par innsatte og en betjent viser meg verkstedet i underetasjen. På et bord i hjørnet står det en kasse og et trekors som de innsatte har laget. Det fungerer utmerket for presten som de er så glade i. Bak «alteret» er døren inn til et knøttlite bibliotek der fengselsbibliotekaren er noen dager i uken. Bibliotekaren og presten er viktige personer som representerer det som skjer utenfor murene. Ingen klager over lokalitetene. De er redde for at det lille fengselet er for dyrt i drift og derfor vil komme til å legges ned. De nye store og bekostede fengslene frister ikke.

– Det er ikke bygningene som betyr noe, sier en. Det viktige er at vi bygger hverandre opp og ikke ned, sier han uten at det blir klisjeaktig.

Jeg tenker på et av bildene som er solgt til andre utenfor murene. Det heter «Stå opp for seg selv».

Vi går opp trappa og tilbake til fellesrommet.

– Her skal jeg gå ned for aller siste gang om bare noen måneder, forteller han som snart har sonet ferdig. Da skal de andre stå her ved gelenderet. Det er slik vi pleier å gjøre det. Det blir alltid mange tårer. Den døren som du ser i enden av trappa, åpnes da for en kort stund. Neste gang er det jeg som skal gå over den terskelen, avslutter han med alvor i stemmen.

Jeg tenker på da overvintringsteamet mitt gikk opp trappen til privatflyet som skulle fly mot nord. Alle de som skulle drive Troll forskningsstasjon videre, takket oss for innsatsen og ønsket oss vel hjem. Jeg ser på fotografiene mine på veggene i Horten fengsel en gang til. De innsatte, ansatte og jeg ønsker hverandre god helg. En blid betjent følger meg gjennom et par vaktrom før han låser opp tre dører og en massiv sprinkeldør. Til slutt åpner jeg ytterdøren som leder ut i bygaten i Horten sentrum.

De innsatte og ansatte på Horten fengsel har gitt samtykke til at artikkelen kommer på trykk.