MATTIDEN! Sjekk ut Samtidens nye nummer om mat

Mat og matprat er overalt i samfunnet. Nå også i Samtiden. Vårt nye papirnummer ble lansert 8. juni med en middag for våre venner, skribenter og lesere, i hagen til villaen der Gerhard Gran – mannen som grunnla Samtiden i 1890 – bodde i sin tid.

På menyen i matnummeret (nr. 2–2022) står blant annet:

Andreas Delsett om «ubehaget i matkulturen».

Jon Øystein Flink om mat og magi.

Erle Marie Sørheims anmeldelse av norske restaurantanmeldelser.

Og dessuten tekster om sex (!), alkohol (!), penger (!) og ukrainsk litteratur.

Hele innholdsfortegnelsen finner du under, og her kan du lese lederen som står på trykk i nummeret:

Matparadoksene

«Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er.» Det kjente sitatet stammer fra Smakens fysiologi (1825) av Jean Anthelme Brillat-Savarin. Den forutseende franske gastronomen var ikke bare opptatt av ernæring og kosthold. Intuitivt må han ha ant noe som stadig blir mer åpenbart: At mat og identitet, individuelt og kollektivt, henger nøye sammen.

I dag er maten og matpraten allestedsnærværende. Rundt omkring i norske kantiner gafler vi i oss mat, mens vi med salat mellom tenna og kyllingfett på haken legger ut om hva vi serverte i helgen. Hjemme hiver vi i oss middagen, for – som Andreas Liebe Delsett skriver i sin tekst i dette nummeret – å rekke å se på kjendiser på tv som også sitter rundt et bord og spiser. Antallet matprogrammer på tv har tatt helt av de senere årene. Det er kokkekamp her og bake- og smake- og kakekrig der, og i reklamepausene kan vi bivåne nesten-pornografiske bilder av sjokoladekjeks som lander i melk i slow motion, eller av far som nærmest på superhelt-maner stabler koteletter på grillen og redder sommeren. På 2000-tallet har nordmenns matutvalg og dermed kilder til nytelse økt betraktelig. Vinkurs og ølbrygging er ikke lenger forbeholdt de få, og det er lenge siden kaffe bare var kaffe. I mitt Oslo fantes det for et par generasjoner tilbake ikke stort mer enn Peppes og Mækkern og noen streite franske eller italienske eller greske spisesteder å velge mellom på restaurantfronten. I dag inneholder Oslogryta alt fra ramen til kimchi og raw food og chiapuddinger og økologisk og vegetarisk og vegansk og en rekke nye kafékonsepter. Og godt er det. Samtidig er det grunn til å spørre hva all gaflingen og spisingen gjør med oss, som mennesker, kropper, fellesskap og nasjon.

Svaret vet vi til dels allerede. At feilernæring, fedme, spiseforstyrrelser og kroppspress er et økende problem, ikke minst blant yngre nordmenn, er bare ett av de mange paradoksene som karakteriserer Mat-Norge. I dag trykker tabloidavisene fristende oppskrifter side om side med tilbud på slankekurs, og aller helst skal du både velte deg i mat og være veltrent. Det sier seg selv at det ikke alltid går i hop.

Selvfremstilling og religion

De sosiale medienes inntog hører også med i dette bildet. I dag er det nesten som et måltid ikke er fortært hvis det ikke også foreviges og deles med nære og fjerne venner på Instagram eller Facebook. Eller som Maj-Britt Aagard formulerer det i sin tekst: «I søken etter det som skal tydeliggjøre for oss selv og omverdenen hvilket unikt og oppdatert individ vi er, har maten vi spiser fått en viktigere og synligere rolle enn den har hatt noen gang før.» Med de sosiale mediene følger ytterligere sosialt press. I teksten sin tar Tyra Teodora Tronstad for seg det hun mener er et annet paradoks ved vår sunnhets- og nytelses(u)kultur: På den ene siden er alkoholisme stigmatisert. På den andre siden er det motsatte – avhold – også et slags tabu, og ledsages ofte av uttalte eller underforståtte krav om at man må forklare og rettferdiggjøre sitt valg.

Skulle jeg fleske (!) til, vil jeg si at mat er blitt vår tids religion. Ta høytidene. Mens den offisielle grunnen til at vi feirer jul og påske – Jesu fødsel og død – er kommet stadig mer i bakgrunnen av vår bevissthet, er det ikke minst maten som samler oss og markerer et brudd med hverdagen. Oppskriftene på ribbe, pinnekjøtt, lammestek og påskedigg er vår tids evangelium, og kokkene dets yppersteprester. Julebord på rekke og rad har for lengst danket ut det siste måltid, og alt fra fredagspils med kollegaer til kjærestemiddag har fått noe rituelt over seg. Eller som Erle Marie Sørheim skriver i sin tekst, en anmeldelse av norske restaurantanmeldelser: «I dag er det restaurantene vi går til med andektig mine, i høytidsstemning og i våre beste søndagsklær […] som om det skulle vært et kirkerom.»

Sult og elendighet

Mens jeg skriver dette, faller bombene over Ukraina. I det siste er «matmangel» blitt et mer frekvent ord i norsk presse. Det henger sammen med at Ukraina og Russland til sammen står for 30 prosent av verdens eksport av hvete. Krigen kommer i tillegg til klimakrisen og koronakrisen. Generelt er det høy grad av sammenfall mellom krig og sultkatastrofer. Et eksempel er Jemen, som mer eller mindre har kollapset som stat etter borgerkrigen i 2015. Én konsekvens er at flertallet av befolkningen, deriblant noen millioner barn, for øyeblikket lider av hungersnød. Som før er Afrika det hardest rammede kontinentet. Forsyningslinjer og økonomien til fattige land er blitt ytterligere forverret som følge av pandemien, og tørke fører til underernæring og mangel på rent drikkevann. Gjennom FNs bærekraftsmål nummer 2 har det internasjonale samfunnet forpliktet seg til å utrydde all sult innen 2030. For noen år siden så det faktisk ut til at utviklingen var i ferd med å gå i riktig retning. Nå har den snudd, og verden befinner seg på randen av en sultkatastrofe som kan bli alvorligere enn koronakrisen. Å betrakte og løse disse krisene i sammenheng – krig, korona, klima, fattigdom og sult – er og blir det viktigste spørsmålet i vår tid.

Derfor fremstår det ikke som lite paradoksalt at planetens samlede matproduksjon faktisk er høy nok til å mette munnene til alle dem som bebor den. Enda et skrikende paradoks er at en tredjedel av all denne maten kastes. Og kontrasten mellom hungersnøden og vår hjemlige sfære er nesten grotesk.

Men kjære leser, nå skal vi kose oss, skal vi ikke? Jeg skal ikke gå rundt grøten lenger. Samtidens temanummer om mat er servert, og forhåpentligvis er menyen både rikholdig nok og passe fristende og fiberrik. God lesning!

Christian Kjelstrup

Redaktør

Innholdsfortegnelse: