– Ansettelsen av ny direktør for Nasjonalmuseet nærmer seg en parodi

­Det ble bare én åremålsperiode for Karin Hindsbo som direktør for Nasjonalmuseet. Om hun kunne tenkt seg en periode til, er det få, om noen, som vet.

Det vi trygt kan regne med, er at hun hadde vært lite interessert i en åpen ansettelsesprosess uten signaler fra styret om at de gjerne så at hun søkte. Det har ikke styreleder Maria Moræus Hansen gitt. Om hun hadde ønsket at Hindsbo fortsatt, er det ikke sikkert hun hadde tatt sjansen på å gi signaler om det offentlig. Det kunne fått noen til å la være å søke, og styret ville fått kritikk for at ansettelsesprosessen ikke var reell.

LES OGSÅ: Nasjonalmuseet: Lederjobben ingen holder ut i

Det er nok av dem som ikke har vært fornøyd med måten Hindsbo har ledet Nasjonalmuseet på. Hun måtte ha regnet med kritiske blikk på profil og lederstil om hun hadde søkt et nytt åremål. Hvorfor skulle hun utsette seg for det – og attpå til risikere å ikke få stillingen?

Det slo ned som en bombe i det norske kunstmiljøet de det ble kjent at Hindsbo blir ny direktør ved prestisjetunge Tate Modern i London som er blant verdens fremste museer for moderne kunst.

Med Hindsbo har vi sittet på gull. Det skulle en ikke tro når debatten har rast. Vi får bare konstatere at vi har hatt en rasende dyktig direktør til å lede Nasjonalmuseet i en avgjørende fase. Hun pakker seg ut av museet i løpet av juni.

Når ny direktør skal ansettes, er det ikke noen «hvem skal hoppe etter Wirkola-stemning». Det er mange som mener de kan fylle Hindsbos sko. Det er 18 kvinner og 12 menn som har søkt stillingen.

For alt hva vi vet kan styreleder Maria Moreæus Hansen under hånden ha gitt signaler til noen hun kan tenke seg som ny direktør. Det har skjedd før ved ansettelse i offentlige toppstillinger.

Da Nicolai Tangen ble presentert som ny sjef for Oljefondet, hadde ikke hans navn vært nevnt i spekulasjonene på forhånd, og han hadde ikke søkt den utlyste stillingen. Slik måtte det gjøres for å fange storfisken, fant sentralbanksjef Øystein Olsen ut. Han tok bråket han visste ville komme.

LES OGSÅ: – Jeg sitter ikke her som direktør for Nasjonalmuseet for å vinne en popularitetskonkurranse

Alt tyder på at styret ved Nasjonalmuseet følger boka til punkt og prikke. De vil ikke ha noe bråk rundt prosessen.

Ved å gjøre det etter boka har de endt opp med at syv av søkeren ikke står med navn på søkerlisten. Det må være Norgesrekord for en statlig toppstilling.

En spennende liste, sier styreleder Hanssen til Aftenposten. Vi tviler ikke. Men kun fire søker nevnes med navn. I tillegg nevnes tre personer som har vært framme i diskusjonen på forhånd, men som ikke står på listen.

Det er sannsynligvis blant de syv som unntas offentlighet vi finner de mest aktuelle kandidatene.

Dette har endt opp som en parodi på ansettelsen av en toppsjef i det offentlige. Det er ikke styret for museet sin feil. De har vært rause med å gi unntak for hovedregelen om offentliggjøring for å få beholde aktuelle søkere i prosessen.

Styret og rekrutteringsbyrået vet at disse syv vil trekke seg om de må figurere på en offentlig søkerliste. Slik er nå en gang verden. Bare spør landets ordførere. Det er en betydelig flokk som trekker seg fra søkerlisten til stillingen som kommunedirektør når den skal gjøres offentlig.

Hadde landets søkere organisert seg, det er selvsagt en umulig tanke, ville de aldri godtatt at noen må stå fram offentlig som søkere til en stilling, mens andre kan søke i hemmelighet. Det er en form for usaklighet vi ikke aksepterer på andre områder.

Offentliggjøring av søkerlister til offentlige stillinger er en etterlevning fra fortiden da var ansiennitet og formelle kvalifikasjoner var avgjørende. I dag legges det betydelig mer vekt på personlige egenskaper. Aktuelle søkere testes og vurderes inngående. Dette har ikke offentligheten noe med.

Det er ikke noe poenget å offentliggjøre en misvisende liste med søkere til stillingen som direktør for Nasjonalmuseet. Ikke utover at Aftenposten og NRK har fått en sak som har tilnærmet null informasjonsverdi.

Aftenpostens oppslag er dessuten direkte misvisende: Disse vil bli ny sjef ved Nasjonalmuseet, er tittelen og så er det bilde av tre søkere. Disse tre kan være temmelig uaktuelle.