Viktig jazz bak murene

En solrik fredags morgen går ferden til KulturPlots utsendte mot et uvant sted for kulturopplevelser. Vi har fått streng beskjed om å møte opp før klokken 0830 utenfor murene til Oslo fengsel. Ved siden av moskeen i Åkerbergveien ligger den kjente bygningen, der filmkarakteren Egon Olsen har kommet ut utallige ganger, bejublet og kjærlig tatt imot av sine sjarmerende bandekamerater Benny og Kjell.

Botsfengselet, eller «Botsen», som det het den gangen, er historie. I dag er Oslo fengsel en mellomstasjon for varetektsfengslede – innsatte som venter på å få sine saker behandlet og avgjort.

Varetekten har en tendens til å trekke ut i tid her hjemme. Det har i alle fall FN påpekt, og Norge har måttet rapportere på bruken av varetektsfengsling og isolasjon. Norge har også måttet gi informasjon om tiden det tar før en pågrepet person stilles for en dommer. Etter straffeprosesslovens bestemmelser skal dette skje snarest mulig, og senest den tredje dagen etter pågripelsen.

Menneskerettighetskomiteen har stilt spørsmål ved om en så lang tidsfrist er i overenstemmelse med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som Norge er forpliktet til å følge.

Da kan et plaster på såret være god underholdning for de innsatte. Det er Oslo Jazzfestival som stiller med kremen av unge jazzmusikere som skal underholde de innsatte denne fredagen. Mange av musikerne er nylig uteksaminerte fra Jazzlinja ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim.

Primus motor for dette prosjektet er Bente Almås, som er områdeansvarlig for produksjon for Oslo Jazzfestival. Hun er også førstelektor ved Fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges Musikkhøgskole.

Med fast hånd styrer hun de unge musikerne fra de fire gruppene som skal opptre. Å arrangere konserter i fengsel er ingen enkel greie, spesielt ikke under en pandemi. Alle får utdelt et selvtest-sett, for å kunne påvise at man ikke er smittet av koronavirus. En bomullspinne stikkes som vanlig opp i neseborene, for deretter å dyppes i en liten beholder med væske. Deretter drypper man væsken i et hull i et måleinstrument. Så venter man på svaret. Selv om ingen føler seg dårlige, er ventingen likevel preget av spenning.

– Kommer det en strek på tvers av skjermen, er testen negativ, forklarer Almås.

Det er den heldigvis for samtlige. Så begynner ventingen.

10-årsjubileum

Prosjektet «Musikk i Fengsel» ble startet av Bente Almås i 2011. Her tilbys to typer aktiviteter: konserter og workshops.

Tilbudet var opprinnelig et unikt faglig tilbud for studenter ved Norges musikkhøyskole. Over 400 studenter har deltatt med konserter innenfor murene, både fra utøverstudier, musikk og helse, musikkterapi og andre studieretninger. Andre del av prosjektet Musikk i Fengsel innebærer workshop-ene. Disse inngår i Musikken i perspektiv, et emne i mastergradsstudiet i utøving.

Til nå har prosjektet funnet sted ved Ila fengsel, Romerike fengsel, Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, Oslo fengsel og Politiets utlendingsinternat på Trandum. Workshop-ene skjer på Ila og Trandum.

Samarbeidet med fengslene er en del av prosjektet Nordisk Showcase, Oslo Jazzfestivals talentutviklingsprogram.

Fra kulturbyen Trondheim

Mens vi venter på å komme inn bak murene, tar jeg en prat med bandet Mona Krogstad Quartet. Det er et band som ble dannet under studiene på Musikkonservatoriet i Trondheim. Den egenkomponerte musikken beskrives som «melodisk og skandinavisk-lydende», fremført av en tradisjonell besetning bestående av saksofon, piano, bass og trommer.

Bandleder Mona Krogstad forteller at musikkmiljøet i Trondheim har vært viktig for musikerne.

– Det har vært gull verdt for oss, både miljø- og musikkmessig. Det er et musikalt mangfold der, og Trondheim er en super kulturby, sier Krogstad, som var ferdig på Konservatoriet i fjor.

Pandemien spente bein på mang en musikers planer i 2020 og store deler av 2021, men Krogstad har brukt tiden godt: hun sørget for å få flere bein å stå på.

– Jeg tok praktisk-pedagogisk utdanning under pandemien. Da har jeg i hvert fall muligheten til å bli lærer senere, dersom jeg skulle ha behov for det. Dette var noe jeg gjorde, helt bevisst, sier hun.

Hun har ikke planer om å satse alt på livet som profesjonell musiker helt ennå. Først venter mer studier, i komposisjon.

– Jeg vil bli enda flinkere, utdyper hun, og forteller samtidig at hun har skrevet bandets låter det siste året.

Konserten i fengselet er kvartettens andre konsert. Den første hadde de på Jazz Fest i Trondheim. Nå gjelder det å få vist seg frem.

– Jeg trives med å utforske samspill, og komponerer hele tiden – konstant – jeg fanger opp inspirasjon, så mye jeg kan.

Når Krogstad komponerer, fanger hun opp et tema og setter akkorder til dette. Så tar hun det med til bandet, som sammen får sydd det sammen.

– Bandet kommer med tilbakemeldinger og idéer. Da blir det veldig bra til slutt, smiler hun.

Hun forteller at hun lar seg inspirere av mye, men særlig av nordiske og skandinaviske musikere, som har rytme og melodi i fokus. En av heltene er imidlertid den amerikanske legenden, saksofonist Wayne Shorter.

Tankene om livet som profesjonell musiker har fått seg et skudd for baugen, etter at pandemien brøt ut.

– Det viktigste er at man liker det man holder på med, legger hun til.

Krogstad er spent før møtet med de innsatte i Oslo fengsel, men gleder seg samtidig.

– Det blir sterkt, og det er fint å kunne bidra med noe som kan lyse opp dagen til folk. Så er det viktig å møte andre mennesker. Prosjektet Musikk i Fengsel er viktig for mange, utdyper hun.

Stemmer fra innsiden

I januar 2020 ble det holdt konsert og boklansering av boken «Stemmer fra innsiden» på Norges Musikkhøgskole. Boken er skrevet av Bente Almås og journalist Johnny Gimmestad, og gir leseren noen fortellinger fra prosjektet Musikk i Fengsel, via stemmer fra ledere, fra innsatte og fra studenter som gjennom årene har deltatt. Bokas hovedfokus er workshopene i Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Med boken ønsket Almås å avlive en myte.

– Jeg startet med utviklingsarbeid og Musikk i Fengsel i 2011. Med dette ønsket jeg samtidig å avlive myten om at det er hiphop som er fengselsmusikken. Den har vi nå avlivet for lenge siden. 400 bachelor- og masterstudenter har nå opptrådt for innsatte. Jeg ser på dette som et utrolig viktig samfunnsansvar, sier hun.

I «Stemmer fra innsiden» forteller nemlig de innsatte om betydningen av å kunne være mer enn bare innsatte. Her spiller musikk en viktig rolle, mener Almås.

Dørene åpnes

Etter mye om og men begynner det å pipe i fengselsdørene. Mona Krogstad Quartet og KulturPlots utsendte er første pulje som skal skannes og sjekkes. Almås, NRK og de andre bandene må vente. Mobiltelefoner og metallgjenstander må innleveres. Vi blir sluset inn i en liten bakgård, der vi må vente mens én og én blir kontrollert. Når alt er i orden følger vi etter en fengselsbetjent i et rasende tempo, gjennom luftegården og inn i gymsalen der konserten skal gå av stabelen.

Der er det satt opp en enkel scene, og det meste står klart til konsert. Plaststoler er plassert i hesteskoformasjon, men salen er fortsatt tom. Musikerne stemmer instrumentene, og tester ut korte partier i sine låter. Stemningen er god, men spent.

Så kommer publikum. Fengselsbetjenten snakker engelsk i mikrofonen og gir noen beskjeder. Store deler av de innsatte på Oslo fengsel er utenlandske, fortalte betjenten på vei til gymsalen. Særlig Øst-Europa er godt representert.

Showtime

Det er Mona Krogstad Quartet som er første band ut. Nivået er skyhøyt, for mine halvtrente jazzører. En innsatt ved siden av meg sier at dette er langt bedre enn forventet. Han er tydelig imponert. Og rørt. Applausen er formidabel.

Kvartetten spiller i 25 minutter. Så er det klart for omrigging. Neste band gjør seg klare.

Christopher Quartet har gitar som hovedinstrument. Christopher selv kunne fortelle at han snart begynner på en av verdens fremste musikkutdanningsinstitusjoner: Manhattan School of Music i New York. Bandet består av Iver Christopher Cardas på gitar, Philip Edvards Granly på piano, Alf Svendsen Høines på bass og Elias Tafjord på trommer. Tankene går til en annen nordmann som har studert i USA, Lage Lund. For øvrig den første i verden som kom inn på prestisjeskolen The Juilliard Schools jazzlinje for gitar. Miles Davis' gamle skole.

Etter band nummer to er det lunsj. Det vil si, for en trio begynner ikke lunsjen riktig ennå. Denne trioen forsvinner ut av gymsalen og går for å opptre for innsatte som ikke kan komme hit.

Røverradioen

Mens vi spiser får vi besøk av to innsatte som forteller om hvordan de opplever fengselshverdagen. Av forståelige grunner står de ikke frem med navn eller bilde. Begge er imidlertid tilknyttet Røverradioen, radioen som innsatte lager fra norske fengsler. Her får du det de beskriver som «grensesprengende innhold som provoserer, informerer og engasjerer».

Én av de innsatte forteller at han elsker jazz, og at han hadde en musikklærer på skolen, Trond Kallevåg, som er berømt i jazzverdenen. Om fengselslivet forteller han at dagene går, selv om det var vanskelig til å begynne med. Alt handler om å komme inn i rutinene. Da blir hverdagen enklere.

– Jeg studerer, og det hjelper godt. Hvis du ikke har noe å gjøre blir det fort veldig kjedelig, sier mannen som tar en bachelor i film- og tv-produksjon.

Helgene er verst. Da er man lukket inne på cella, og kan ikke drive med like mange aktiviteter som i ukedagene. Samsitting, der en innsatt kan få besøk av en annen innsatt på cella, hjelper litt – Men klokken 18 låses celledørene i helgene. På hverdagene står man opp klokken 0730, dusjer, går på skolen, spiser lunsj og fortsetter skolen til 1430. Klokken 1630 er det lufting, og 1730 er det fellesskap eller samsitting, forteller den innsatte.

Den andre innsatte går påbygg, og tar opp det tredje året på videregående. Planen hans er å studere it-programmering.

– Det er gøy med konserter. De aller fleste innsatte setter pris på variasjonen. Dette er den første ordentlige konserten siden pandemien brøt ut, forteller han.

Groovy ordfører

– Se på keyboardisten! Beina hans rister i takt med musikken – det er fascinerende. Dere må høre på denne gjengen – de er kjempeproffe.

Ordene er ordfører Marianne Borgen sine. Hun ankommer gymsalen sammen med fengselsleder Nils Leyell Finstad. Sistnevnte takket de innsatte for oppmøtet, og understreket viktigheten av dette.

– Det er utrolig viktig at musikerne kan bringe inn gode opplevelser i fengselet. La kroppen følge musikken, sa ordføreren.

– Takk til ordføreren, sa fengselslederen.

Det siste bandet har en litt annen besetning enn de andre. I Tuva Halse Band spilles komposisjonene og tekstene til fiolinist Tuva Halse. Musikken bærer preg av alt fra nordisk jazz og pop til klassisk kunstmusikk, og er inspirert av melodiøse musikere som Adam Baldych, Lars Danielsson og Kenny Wheeler. Ifølge bandet selv befinner de seg i en lydverden hvor det «elektroniske møter det akustiske, og hvor det og kalde og introverte møter det ekspressive og energiske». Tekst og improvisasjon er sentrale elementer i komposisjonene, som strekker seg fra det melankolske til det lekende – fra det melodiske til det åpne.

Halse selv veksler mellom solistrollen på fiolin og keyboard. Vokalist Jakob Nordli Leirvik bruker stemmen som et av bandets instrumenter, fremfor å prege lydbildet med den tradisjonelle sangerrollen. Resten av bandet består av Emil Storløkken Åse på gitar, Oda Steinkopf på bass og Veslemøy Narvesen på trommer.

Det er først på denne siste konserten at salen er helt fylt opp. Publikum begynner å klappe takten midt i låtene. Noen polske innsatte til venstre for meg roper «bravo». Stemningen er i taket.

Etter konserten skal logistikken igjen organiseres, slik av vi kommer ut av fengslet. Utstyr skal samles inn. Og selv om det mangler en xlr-kabel, kan alle involverte si seg meget fornøyde med konsertene og publikummet.

I den lille bakgården, som er siste stopp før vi slipper ut av fengselsportene, samles musikerne som er igjen og Almås. Når det blir klart at sistnevnte også har bursdag, runger bursdagssangen rett innenfor fengselsmurene. Så slippes vi ut.

Jazzmusikerne er travle under Oslo Jazzfestival. På vei ut av fengselet tar jeg følge med bassist Bjørn Marius Hegge ned mot Oslo sentrum. Han skal slappe av litt på hotellet, sier han. Men ikke lenge. Om to timer skal han stå på scenen igjen. Denne gangen på utestedet Salt.