Komponist Mathilde Grooss Viddal opplevde en langvarig og vanskelig sak mot TONO

Hun kan komponere hvor som helst, men det er best å sitte i fred, og hun trenger et piano, et bord, noteark, blyant og Mac-en sin, masse sjokolade – og helst god tid. Det siste er det vanskeligste, sier hun:

– Noen ganger er det sånn at det bare kommer mange idéer, og da prøver jeg å fange dem på en papirlapp, lydopptak, og så raskt som mulig krystallisere ideen via et instrument. Jeg kan våkne opp og tenke – «ja, det må være sånn!». En slik opplevelse kan komme når som helst, og så har jeg på en måte fått en fornemmelse av kimen til noe – og det er alltid en lettelse.

Resten av arbeidet kan være langvarig og tungt, for hvordan notere ned og videreformidle en fornemmelse, sånn at andre igjen kan spille det tilbake? I starten finnes det jo bare inni hennes "eget kaotiske hode". 

– Hvis jeg har press på meg, en deadline, så er det utrolig ubehagelig, fordi jeg vet aldri om jeg kommer til å få en innfallsvinkel – en idé, en slik opplevelse. Jeg kan sitte foran pianoet, og så kommer det ikke opp noe som helst. Da må jeg bare sette meg ned og jobbe, teste ut ting, ikke være kritisk i starten, men sitte i timevis – eller bare droppe alt og gå en tur. Men stort sett kommer det idéer som er meningsfylte når jeg gir det tid, lytter – er åpen – i hvert fall fram til nå, men dette kan man aldri være sikker på, og derfor er jeg alltid urolig fram til jeg er ferdig. Når idéene er fanget, er det håndverket som kommer inn, både erfaring, komposisjon og improvisasjon.

Tid er viktig – og vanskelig. Det er mye forstyrrelser og avbrudd i hverdagen. Man skal jo være tilgjengelig hele tiden – så kommer det en melding, en mail, logg inn, passord, et cetera. Det er utrolig hvor mye det forstyrrer de lange tankerekkene. 

– Jeg tror det er en utfordring i tiden. Jeg prøver å være til stede, jeg har barn og ønsker å være der for dem. Det er ikke så lett å stikke seg vekk for å skrive. Jeg kan ikke mure meg inne i en komponisthule, selv om jeg noen ganger trenger det, men barn er kreative, åpne og gir mye inspirasjon. Det er livet mitt og jeg bruker erfaringene herfra inn i komposisjonene. Så det henger sammen. Det er mye å bli inspirert av: naturen, vann, biologi, barna, politikk og lydene som er overalt. Komposisjon blir en slags katalysator for alle tankene og inntrykkene man utsettes for.

Omgivelsene

Det er ofte fint å kjenne lokalet og akustikken der musikken skal fremføres. I 2014 hadde hun et bestillingsverk: KuNNSKaPSVeRKeT, for 100 treblåsere, 9 høyttalere, CF sound-bokser og heis – i forbindelse med at Kulturskolen i Bærum skulle inn i nye lokaler. En stor og flott trappehall over fem etasjer – der musikerne gikk i trappene, tok heisen opp og ned, spilte fra galleriene, fra kjelleren med mer. 

– Livemusikken ble fremført sammen med komposisjoner avspilt gjennom ni høyttalere, plassert slik at fire var under og fire over publikum, samt en sub under trappa, i et firekanals-system som jeg hadde jobbet med hos NOTAM. Da skrev jeg veldig bevisst til dette bygget. Jeg fikk være med på befaring med gul vest og hjelm i prosessen før bygget var ferdig, slik at jeg bedre kunne vurdere hvor verket skulle fremføres, dessuten høre på akustikken og se på det fysiske bygget.

Lokalet har mye å si for stemningen og lytteropplevelsen, både for utøveren og publikum, derfor er det viktig å få prøvd lyden i rommet. For eksempel: Skal musikken fremføres i et helt dødt lokale, er det nødvendig å tenke på om det trengs mikrofoner og teknikk, eller kanskje det er fint å høre alle detaljer, pust, luft, knirk. Det blir noe helt annet å spille i et rom med mye klang der det bare er å sette an tonen og så klinger den lenge. 

– Man må komponere annerledes for et sånt rom. På ILIOS-festivalen i 2023 med Viddal/Sahajpal duo og blant annet fribymusikeren Ghawgha Taban som gjest, var vi i et galleri, ganske høyt under taket, med god akustisk klang, nydelige bilder på veggene, arrangøren la persiske tepper overalt på gulvet og på scenen – alle fikk servert te fra forskjellige kopper – det ble en fin og intim setting og avstanden mellom musikerne og publikum minket.

Også plassering i rommet er et virkemiddel. Skal musikerne kanskje stå bak publikum, rundt publikum, blant publikum? Skal musikerne bevege seg? Skal publikum gå igjennom lyden? 

– I 2008 hadde jeg et bestillingsverk Frozen Landscape sammen med Vigdis Storsveen (installasjon) og Christine Istad (foto), til åpningen av festivalen «Kunstløpet» ved Henie Onstad Kunstsenter. Frozen Landscape var inspirert av det arktiske klimaet, vinterlandskap og hvor verdifullt vann er, i alle formasjoner. Der var lydene plassert i installasjonen som publikum vandret igjennom – lydene ble trigget av forskjellige optiske sensorer idet publikum passerte forbi. Jeg er også programingeniør med elektroutdanning. Det kom godt med, for det var hundrevis av meter med kabler som skulle loddes og strekkes fra CF sound-boksene innenfra og ut, fire meter opp i luften, over veien, ned i et tre, for så å fordele seg ut til høyttalere og sensorer og tilbake igjen. Det var litt av et prosjekt og NOTAM var til uvurderlig hjelp – veldig gøy! Jeg var gravid med tvillingene da. Jeg tenkte litt på det da jeg klatret i trærne. Installasjonen ble året etter vist i Portugal sammen med en veldig sterk og gripende utstilling Hot Landscape av billedkunstner Karin Køltzow.

Musikere og partitur

Hvilke musikere som skal formidle musikken hennes avhenger av om hun jobber på oppdrag eller ikke. Når hun skriver for ensemblet sitt, FriEnsemblet, har hun musikerne i bakhodet når hun komponerer. 

– Sammensetningen av musikerne i FriEnsemblet henger også sammen med hvilken besetning jeg ønsker å skrive for. Da jeg komponerte på oppdrag for KORK (Kringkastingsorkesteret) i 2019, var formatet mer fast. Ole og Knut Aastad Braathen var solister på langeleik, og verket skulle fremføres på ULTIMA festivalen: Traditions under pressure – et møte mellom den klassiske orkesterverdenen og den norske folkemusikkverdenen. I Berre ein lått for KORK på Ultima var utfordringen å forene orkestre som er vant til å forholde seg til partitur, med langeleikmusikere hvor noter er irrelevante. Og i etterkant, da det skulle utgis på NB noter; var utfordringen å få notert ned det bevegelige, det at musikken skulle skifte, som vann; fra avstand ser det likt ut, men om du ser nærmere etter, ser du at det stadig er i endring. Ved tradisjonell notasjon, er det lett å gå glipp av dette, siden det fort kan bli «låst». Løsningen min ble å lage en ny grafisk form, inspirert av tradisjonelt rosebroderi brukt på bunader. Rosene utvikles fra en stengel og vokser sakte utover med blomster og blader, i interaksjon med andre stengler, blomster og blader, som et bilde på hvordan jeg ønsket de musikalske frasene skulle utvikles.

I tillegg til partiturer, prøver hun å dokumentere musikken sin med lydopptak. Når hun samarbeider med musikere som ikke bruker noter, har det ikke så mye for seg å notere ned musikken med noteprogram. Da er muntlig innlæring eller lydfiler mye mer effektivt. Eller et grafisk partitur, eller en huskelapp når partituret/formen er i hodet. 

Eksempelet er fra en konsert med Viddal / Sahajpal duo og viser Bb -”noter” for en halvtime – 40 minutters konsert.

– Det fine med et vakkert, detaljert partitur er at musikken kan fremføres uten at komponisten trenger å være til stede, og det kan lagres for ettertiden. KuNNSKaPSVeRKeT er for eksempel ikke nedskrevet. Det var fantastisk å få muligheten til å jobbe selvstendig på NOTAM i et kontrollrom som har alle tekniske muligheter med opptak og prosessering av lyd i flere kanaler – lydene kan styres rundt, over og under lytteren – over flere etasjer. 

Dette ble brukt live på konserten, sammen med musikerne som hadde innøvd resten av verket muntlig, med noen få notasjoner. Hun hadde riktignok en nokså detaljert kjøreplan for seg selv, men det kan antagelig aldri gjentas, for hun husker ikke alle detaljene lenger. Heldigvis ble det dokumentert gjennom video-opptak, så verket (eller i hvert fall et todimensjonalt minne om det) eksisterer fremdeles. Jeg skulle gjerne laget et partitur, men da måtte jeg få hjelp av en visuell kunstner for å få uttrykt lydene grafisk på den måten jeg ønsker, tradisjonell notasjon strekker ikke til.

Tittel, tekst, ord

Tittel, tekst eller ord kan være en utløsende faktor. Bestillingsverket Listen! – it is also your story, for we are all relatives. Âchimovín er inspirert av en reise i Kanada høsten 2022 og urfolks kamp over hele verden, også i Norge. 

– Med tittelen faller retningen mer på plass. Jeg møtte en bøffel, det gjorde inntrykk å se den rett i øynene, jeg bøyde blikket – bildet er med i partituret og blir en sentral del i prosessen. 

(Ramme)verket Breathe er også et eksempel der tittel ble viktig. Det rommer mye. Pust er kjernen til menneskelig eksistens. Breathe – the core of human existence ble den fulle tittelen til verket som Viddal /Sahajpal duo fremførte med gjester, på International Jazz Day på Kampenjazz i 2021. 

– Med dette verket ville jeg si noe om hvordan mennesker kan samarbeide på tvers av alle verdens bokser og inngjerdinger. Hvor alle disse altfor trange båsene smuldrer opp og blir irrelevante. For ikke å snakke om «Out of Silence» – inspirert av Malala Yousafzais tale til FN, etter at hun mottok Nobels Fredspris. Ensemblet mitt FriEnsemblet, med den fransk/syriske fløytisten Naïssam Jalal, fremførte verket på Nasjonal Jazzscene 2015 og Kampenjazz i 2016. Verket fikk en internasjonal pris jeg er uendelig stolt av, utdelt i Roma i forbindelse med feiringen av FNs menneskerettighetserklærings 70-årsjubileum i 2018. Verkene fra de 10 vinnerne (av over 400 innsendte) fra Uruguay, Sør Afrika, Italia, Costa Rica, Libanon, USA, Slovenia, El Salvador og mitt verk fra Norge, ble fremført av Roma Sinfonietta, Orchestra and Choir for fullsatt sal i Romas største teater – noe av det råeste jeg har vært med på.

Det er mange titler som er viktige – de fleste kanskje, medgir hun. Hvorfor måkebilene måker bakgårdene om natta kan være et godt eksempel på hvordan en låt kommer ut av en konkret hendelse. Men musikk trenger ikke ord, eller tekst – musikk kan stå for seg selv. 

– Jeg har hatt mange fine møter med musikere der vi ikke har trengt å si så mye, vi har bare spilt, lyttet og oppdaget at vi er på samme planet. Slik er det overraskende ofte – man trenger ikke samme språk engang for å kommunisere dypt. Musikk har en utrolig kraft til å knytte mennesker sammen og er en viktig del av livene våre.

Mathilde Groos Viddal forteller at det ikke alltid er nødvendig å skrive ned så mye. Men ofte er det nettopp det hun gjør; skriver alt ned i minste detalj, for så å trekke ut essensen, skrive det på noter og formidle resten muntlig. 

– Det fungerer omtrent som en Powerpoint-presentasjon – essensen er nedskrevet, og resten blir forklart muntlig. Det frigjør musikerne. Erfaringen min med FriEnsemblet er at det fungerer veldig godt. Komposisjonene brukes med forskjellige musikere, så det er komponert med åpenhet som virkemiddel.

Rettigheter

Når det gjelder rettigheter og frie deler, samt tradisjonsmusikk, har hun stort sett hatt god erfaring med rettighetsforvalteren TONO. Men når det gjelder åndsverk som inneholder frie deler og bruk av tradisjonsmusikk, hadde hun nylig en langvarig og vanskelig sak mot TONO angående verket Tri Vendur Blés Ho i den Høgaste Sky. 

– Vi var uenige om det var bearbeiding (av noe annet), arrangement eller et originalt verk. Jeg var nede i 35 prosent komposisjon, men nå eier jeg 60 prosent av fremførelsen. Dette var et bestillingsverk i forbindelse med utgivelsen av en stor boksamling med over 1000 ballader som Nasjonalbiblioteket gav ut i 2016. Jeg skulle gjøre noe ut av det, sette kulturarven inn i en samtidsaktuell problemstilling. Jeg er ikke folkemusiker, så jeg var nødt til å gjøre det til mitt eget. En bærende ide var å bygge på balladenes internasjonale utgangspunkt – for hva er vel norsk kulturarv annet enn møter mellom kulturer? Verket ble urfremført i 2018 på Vossajazz, og spilt blant annet på Moldejazz, UNESCOS International Jazz Day på Kampenjazz, Nasjonalbiblioteket, Riksscenen og på åpningen av UNESCOS Kulturarvår (#EuropeforCultur) for kulturministeren med flere. Verket skal nå utgis til våren som en del av feiringen av FriEnsemblets 20-årsjubileum, det gleder jeg meg til, og på lydfestingen har jeg fått 100 prosent eget verk.

Hun forteller at hun lærte mye av prosessen med TONO. Det positive var at hun ble oppdatert på opphavsrettigheter og hva som skal til for å oppnå verkshøyde. Hun tror det er en stor gråsone her, og noen tilfeldigheter angående hvordan verk blir vurdert er ikke til å unngå. Det er uklarheter med hensyn til sekke-begreper som «improverk» og «tradisjonsmusikk», og i spennet mellom verk, bearbeiding og arrangement, er det – i tillegg til gitte kriterier – ikke til å unngå at det må brukes skjønn, noe som bestemmer hvilken verkshøyde man får, eller om man får verkshøyde i det hele tatt. 

– Som det er nå, er verksbedømming et lukket system, det er ikke mulig å sammenligne verk, bearbeidelser eller annet, med andre opphavspersoners verk i systemet. For å sikre likebehandling, ønsker jeg meg mer åpenhet og synlighet i verksbedømmelsene. Det må jo være bra for alle uansett. Det er også nylig kommet en lov – «Åpenhetsloven» – som skal sikre allmenheten tilgang til informasjon for å sikre likebehandling. TONO har et nasjonalt ansvar for å ivareta musikalsk mangfold, og gi opphavspersoner et økonomisk grunnlag for nyskaping av musikkverk. TONO eies og styres av sine 40.000 medlemmer og det må fungere for alle. Jeg ser derfor fram til at TONO tar tak i dette området når de nå er inne i sitt store arbeid med den nye avregningsmodellen. Det er en spennende prosess å følge med på.

Improvisasjon

De frie delene av musikken kan åpne nye dimensjoner. Viddal er glad i kollektiv improvisasjon, der det ut fra materialet kan oppstå interaktivitet mellom musikere. Dette kan for eksempel høres på utgivelsene med Meditations & Prayers der materialet er koraler, folketoner, mantraer kombinert med indiske ragaer og improvisasjon, forteller hun. 

– Hvis man er åpen og lytter til andre, så kan man få en helt annen måte å tenke på og kombinere både toner, skalaer og klanger som man ikke har gjort før. Det gjelder all type musikk og kanskje også dialoger og samspill mellom alle mennesker generelt.

For henne er komposisjon og improvisasjon egentlig samme sak, skillet er litt kunstig, Mozart improviserte, Beethoven improviserte, når ble det egentlig delt i to begreper? Improvisasjon er komposisjon i sanntid, og hun bruker det i komposisjonsarbeidet og liker veldig godt å åpne for bevegelige deler, improvisasjoner, mobiler, frie deler, åpne rom – kjært barn har mange navn – i verkene sine også. 

– Improvisasjoner kan formes som jeg ønsker det, og det kan oppstå nye veier alt ettersom hvor faste rammene er. Kunsten blir å tilrettelegge, åpne, lytte, men også å lage form og retning for utviklingen. I FriEnsemblet der jeg også er bandleder, musiker og komponist, kan jeg lettere styre utviklingen fordi jeg også deltar i komposisjonene med tilstedeværelse og utforming der og da. Dersom musikken ikke inneholder improvisasjon, men alt er bestemt på forhånd, har jeg allerede lukket veldig mange muligheter som vi ikke vet eksisterer engang. Jeg ønsker mulighetene og variablene inn som virkemiddel i komposisjonene mine. Derfor er jeg glad i løse og faste deler – for lytteren er det ikke alltid lett å skille hva som er hva. Jeg mener at musikken ofte får et eget nærvær, en nerve, av å ha med improvisasjon.

Tilstedeværelse

Mye handler om tilstedeværelse. Hun pleier å være urolig før konsert. Men instrumentet hjelper henne til å falle på plass. Det beste er om man klarer å glemme seg selv, falle inn i dyp ro og bare være i musikken – da kan det oppstå en intens tilstedeværelse og kollektivflyt. 

– Det er unikt, kjempesterkt. En publikummer kom bort til meg en gang, etter en sånn konsert og sa: «Det er dette en lever for! Hvorfor er verden så urolig når vi har musikken? Har folk glemt den? Takk!».

Det er ikke mulig å vite på forhånd om slik flyt vil oppstå, vi kan bare ønske det, håpe det. Som komponist ønsker Viddal å legge til rette for det og gjennom forberedelsene øke sjansen for å komme dit. 

– Det er viktig å beherske teknikken som kreves og å bli kjent med komposisjonen, musikken. Først da kan man oppnå å komme i flyt, være fri og fortelle historier uten ord. Noen ganger med direkte tilgang til hjertet. Det er ikke uten grunn at noen statsledere frykter dette. Musikk og kunst har stor kraft og betyr mye for menneskene. Når man tør å åpne, lytte og gi – risikere, og bli sårbar – så kan det i enkelte tilfeller, og overraskende ofte, skape en samhørighet, tilhørighet, noe som er større enn en selv – det får vel være målet.

Intervjuet ble gjennomført med støtte fra Norsk komponistforening gjennom prosjektet «Frie Rom i Norske lydlandskap».