– Det er vanskelig å si hva den politiske tafattheten skyldes

Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører mener kulturpolitikken henger etter når det gjelder digitalisering, men stiller spørsmål ved om kulturpolitikken er særlig offensiv overhodet. Det er mange store samfunnstrender og tendenser den ikke tar opp, mener hun.

Nylig uttalte Anne-Britt Gran, professor på Handelshøyskolen BI og leder av forskningssenteret BI Centre for Creative Industries, at det er viktig for kulturpolitikken at den tar inn over seg at internett er en ny infrastruktur for hele sektoren.

Hun mener den teknologiske utviklingen beveger seg mye raskere enn områder som politikk, juss og forbrukerpreferanser. Norsk kulturpolitikk, og hva som offentlig finansieres, handler fremdeles primært om de store kulturinstitusjonene og produksjon av analoge kulturuttrykk, sier hun.

– Forbrukerne har i stor grad flyttet over på nettet og foretrekker online distribusjon, noe som har forsterket seg under pandemien. Det har derfor oppstått en slags diskrepans mellom offentlig finansiering av fysisk infrastruktur, samt drift av denne, og det stadig økende digitale konsumet. Det er i dag et stort spørsmål om publikum kommer tilbake til de fysiske arenaene i tilstrekkelig grad etter pandemien eller om forbruksmønstret har blitt permanent endret i digital favør, sier hun blant annet.

– På sikt vil det bli utfordrende med en kulturpolitikk som primært finansierer en fysisk infrastruktur med fallende oppslutning, mens den digitale infrastrukturen og forbruket primært er kommersielt og utenlandseid, med unntak av ABM-sektoren, og sågar vanskelig for norske kunstnere å tjene penger på.

– Handler i første omgang om at pandemien ikke er over

Tone Østerdal, leder i Norske Konsertarrangører, opplever at Gran stiller mange relevante spørsmål. Men på spørsmål om hun tror konsertgjengere vil ønske å få flere digitale tilbud fremover, svarer hun følgende:

– Nei, ikke i særlig stor grad. Jeg har ikke inntrykk av at hverken publikum, artister eller arrangører primært vil fokusere på digitale tilbud. Men for noen kan det helt klart være et supplement, som også kan komplementere liveopplevelsen og få den til å leve lenger. Sånn sett kan digitale tilbud være et godt markedsføringsgrep for både artister og arrangører.

Bør offentlig finansiering i større grad enn det som er tilfellet nå rettes mot digitale tilbud?

– Det vil være klokt om offentlig finansiering også åpnet og la til rette for flere digitale tilbud. Som nevnt kan digitale tilbud være et godt supplement til liveopplevelsen, og det kan godt hende vi får se flere hybrider i tiden som kommer. Det er jo også et viktig aspekt her at digitale tilbud kan ha en demokratiserende effekt, ved at man kan nå ut til publikummere som ellers ikke ville ha kunnet oppleve tilbudet.

At publikum ikke er tilbake i like stor grad som før pandemien, mener hun i første omgang handler om at pandemien ikke er over.

– Det har vært kontinuerlig snakk om økende smittetall den siste tiden, og det er ingen tvil om at det påvirker publikum. I oktober-november meldte mange av våre medlemmer om 30-35 prosent markedssvikt. Her er det særlig det voksne publikummet som uteblir, mens de yngre målgruppene har kjøpt billetter omtrent som før. De siste par ukene, med bud om nye virusvarianter og rekordhøye smittetall, har billettsalget stoppet nesten helt opp. I hvert fall til konserter og forestillinger nært frem i tid.

En utslitt bransje

Er det mange arrangører som ønsker å tilby digitale eller hybride løsninger?

– Akkurat nå er det koronakrisehåndtering som tar alt fokuset hos arrangørene. De er utslitte etter 21 måneder med pandemi, og har begrenset med overskudd til å tenke ut nye løsninger som ikke handler om tilpassing til de stadig skiftende smittevernregimene, sier hun.

– De færreste har dessuten mulighet til å ta økonomisk risiko knyttet til innovasjon. Sånn sett er det for tidlig å si noe om hva som vil skje når situasjonen en gang normaliserer seg.

Tafatt kulturpolitikk

Hun mener det ikke kun er digitalisering kulturpolitikken henger etter med.

– Kulturpolitikken er ikke særlig offensiv når det kommer til digitalisering. Spørsmålet er om den er særlig offensiv overhodet. Det er mange andre store samfunnstrender og tendenser den heller ikke tar opp i seg. Se for eksempel på hvordan kulturpolitikken er fullstendig blottet for ambisjoner for hvordan kunst- og kulturfeltet skal bidra til det grønne skiftet.

– Det er vanskelig å si hva den politiske tafattheten skyldes, men det handler i hvert fall delvis om at det er et politikkfelt med lav anseelse. Alle er liksom enige i at kunst og kultur er viktig og bra. Det er tilsynelatende lite friksjon mellom de politiske partiene på kulturfeltet, og dermed blir det heller ikke så mye som står på spill. Derfor er det også kun marginale endringer i kulturpolitikken fra regjering til regjering. Man endrer en ordning her, kommer opp med en ny en der – men de store pengene ligger fast.

Hun påpeker at det nok ikke er så mye endringsiver blant aktørene i kunst- og kulturfeltet heller.

– Akkurat nå er det ingen som kan holde det mot noen, etter at store deler av feltet har levd på kanten av stupet i 21 lange koronamåneder. Men forslag om strukturelle endringer i feltet møter som regel massiv motstand. Det ble for eksempel tydelig under behandling av regionreformen, sier hun.