Nå tas det grep i EU, USA og i Storbritannia

I oktober 2020 startet britiske the House of Commons’ Digital, Culture, Media and Sport Committee en utvidet undersøkelse om strømmingens innvirkning på kunstnere og hvor bærekraftig dagens ordning er for den utvidede musikkbransjen.

Ni måneder etter var rapporten klar, og svaret var krystallklart: lovverket for dagens musikkstrømmeordning må endres, siden artistene og opphavspersonene ser for lite til inntektene. Dette ble backet opp av uttalelser fra superstjerner som Paul McCartney, Jimmy Page og en rekke andre kjente artister.

Hans Ole Rian leder Norges største kunstnerorganisasjon, Creo. Han ønsker en endring tilsvarende den Storbritannia går for.

– Ja, dette er også vår oppfatning. Strømmeøkonomien fungerer ikke slik at artister og opphavere får en «fair share», de får ikke det de mottok i vederlag i analog tid (platesalg) og heller ikke en forholdsmessig, rimelig andel av inntektene. De skapende leddene i næringskjeden til musikk (artister og opphavspersoner) har etter digitaliseringen tapt syv prosent av total markedsandel. Det går også utover mangfoldet i musikken, og kvinnene faller ytterligere bakpå økonomisk. Det er strømmeselskapene som vinner markedsandeler, men plateselskapenes markedsandel er bare redusert med én prosent ved salg av samme «vare» som artister og opphavere har skapt og fremfører. De sikrer seg altså ved å tilta seg en større andel av inntektene, sier Rian.

Løsningen som foreslås av WIPO og EU er at strømmerettigheter ikke skal kunne overdras, og at kollektivselskaper forvalter rettighetene på artister og opphaveres vegne – ikke plateselskaper.

EUs nye opphavsrettsdirektiv (DSM) er også ment å sikre artister og opphavere bedre.

Kilde til frustrasjon

Kathrine Synnes Finnskog er direktør i Music Norway, og jobber med å øke eksporten til kreative selskaper innen musikkbransjen. Hun sier at Music Norway har registrert at strømmetjenestenes betalingsmodeller har vært en kilde til frustrasjon for bransjen, og at myndighetene i EU og USA har vedtatt endringer i sine opphavsrettslovverk i løpet av de siste årene.

Finnskog påpeker at debatten ikke er ny, men en oppblussing av en debatt som har gått i hele verden i lengre tid.

– Som eksportkontor ser vi noen store utfordringer med dagens plattformer. Algoritmene har blitt beslutningstakere for hvilken ny musikk vi oppdager, og de treffer ikke alltid. Vi vet at norsk musikk ofte tagges, som nettopp det: norsk musikk. For eksempel kan en låt av Dagny anbefales til publikummet til Kvelertak bare fordi det er norsk, men den vil ikke anbefales til en amerikaner som lytter til pop som ligner på Dagnys musikk. Dette er et eksporthinder som er konkurransevridende og som gjør det vanskeligere for norske artister å bruke strømmetjenestene som en vei til nytt internasjonalt publikum, sier hun.

Rapporten påpeker også at det er krevende maktforhold i bransjen. Det har lenge vært kjent at musikkbransjen preges av å være en «winner takes it all»-økonomi, men med de store tech-gigantene blir dette misforholdet større, mener Finnskog. Selskaper som har en omsetning på størrelse med en nasjonalstat får definisjonsmakten for prisingen av innspilt musikk, og det er lite en opphaver kan gjøre med dette alene.

– Vi kommer til å se denne debatten komme til Norge for fullt når Stortinget etter hvert skal behandle den bebudede stortingsmeldingen om immaterielle rettigheter. Det blir viktig at de norske politikerne følger utviklingen på feltet internasjonalt, og at musikkbransjen får støtte fra politisk hold når norske artister, produsenter, komponister og musikkselskaper skal møte tech-gigantene for å fastsette hva som er et rimelig vederlag for deres verker i fremtiden, påpeker Kathrine Synnes Finnskog.

Verdigap

Artikkel 13 om «value gap» i det foreslåtte opphavsrettsdirektivet er nå vedtatt hos EU-parlamentet, Rådet og EU-kommisjonen. Kort oppsummert går artikkel 13 ut på at plattformtjenester som YouTube og Facebook må inngå rettferdige lisensavtaler med rettighetshavtaler. Bestemmelsen ble forslått av Kommisjonen som et svar på det økende value gap-problemet. «Value gap» er en samlebetegnelse på misforholdet som oppstår i hvem som får betalt når store plattformtjenester bruker kreativt innhold i sine tjenester uten at det er betalt for dette.

Hans Ole Rian i Creo ser på verdigapet som den største utfordringen for den kreative industrien, og at dette har kommet i kjølvannet av den omfattende digitaliseringen.

– Utfordringen knyttet til plattformtjenester som YouTube er at kreativt innhold ofte lastes opp av brukere og generer inntekter til tjenestene, blant annet ved bruk av annonsørinnhold og annen reklame, uten at rettighetshaverne tjener økonomisk på det. Ifølge en rapport fra IFPI, tjener norsk musikkindustri mer enn dobbelt så mye på salg av vinyl som på YouTube. Det er svært problematisk når vi vet at 9 av 10 nordmenn strømmer musikk og at halvparten av disse bruker YouTube som primærkilde til musikk. Også for andre kunstuttrykk, som designere og scenografer, er dette et stort problem, poengterer Rian.

I tillegg til å være en stor utfordring for rettighetshavere og dem som representerer disse, skaper situasjonen også ulike konkurransevilkår for plattformtjenestene sammenlignet med lisensierte strømmetjenester som Spotify, som får tilgang til innhold gjennom lisensavtaler med rettighetshavere, mener han.

I arbeidet med åndsverkloven ble følgende forslag til ordlyd forelagt Stortingets kulturkomité:

«Leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må i samarbeid med rettighetshavere hvis innhold har blitt lastet opp, inngå avtaler om bruken av slike verk».

KulturPlot har spurt Kulturdepartementet om hvordan Norge vil forholde seg til lovverket for strømmetjenester, foreløpig uten å få svar.