­Kristin Sevaldsen med klimarettet album

Saksofonist og «øko-akustiker», Kristin Sevaldsen, er ute med et klimarettet album, «The Sonic Experience – Snøhetta».

I arbeidet med plata måtte hun bryte seg ut av sitt vante uttrykk, og tok derfor en videreutdanning i live electronics ved Norges Musikkhøgskole. Her ble hun introdusert for den akustiske sjangeren og dens eksperimentelle verden, der man fanger og gjengir lyden på best mulig måte.

– Hvordan føles det å være ute med nytt album?

– Det har vært en så lang prosess at det føles litt uvirkelig, men det er en stor lettelse å la det fly ut i det fri. Jeg har fått en helt annen følelse med å gi slipp på det nå, siden det har gått så bra med singelen, sier Sevaldsen.

Brøt ut av musikkuttrykket

Albumet er et forsøk på å simulere opplevelsen hun fikk i møte med naturen og området rundt Snøhetta.

– Jeg er så auditivt orientert. For å gjenskape den soniske opplevelsen måtte jeg bryte ut av mitt daværende musikalske uttrykk, utdyper musikeren.

Andre gangen hun dro til Snøhetta hadde hun med seg en Zoom-opptaker for å samle lyder. Hun trodde hun ville få den samme stillheten som sist, men møtte på et helt annet lydbilde som var preget av turister og motoriserte kjøretøy.

– Det var en ganske lang prosess hvor jeg måtte sette sammen det lydlige puslespillet. Jeg har også lagt til egen stemme og spilt saksofon, sier hun.

–Saksofonen har ikke den solistiske rollen som jeg har gitt den tidligere, det er naturlydene som har hovedrollen. Det har vært spennende å produsere og mikse, forteller hun.

Sevaldsen forklarer at videreutdanningen innen live electronics var helt avgjørende, ettersom den ga henne de nye faglige impulsene og verktøyene hun trengte for å bryte ut av vante mønstre.

– Hva var inspirasjonen til å lage denne plata?

– Det var en fjelltur jeg hadde med en venninne. Vi kom til Snøhetta en sensommerkveld og ble sittende hele natta og lyttet og så på været. Så fikk jeg det for meg at dette må jeg lage musikk av, sier musikeren.

Den kreative prosessen bak albumet gikk ut på å gå ut i naturen og åpne opp for alt. Hun ville ikke legge bånd på noe og tok opp alt som fanget oppmerksomheten.

– Det viste seg at det var helt riktig å gjøre. Puslespillet ble til deretter.

Samarbeid med Deathprod

Da Sevaldsen var ferdig med opptakene, ventet et detaljert arbeid hvor hun så etter potensialet i alle lydene. Da hun var ferdig med miksingen kontaktet hun Helge Sten, bedre kjent som Deathprod, for å høre om han ville mastre den eksperimentelle plata. Samarbeidet med Sten beskriver hun som en fin opplevelse.

– Jeg er så fornøyd med hvordan dette er blitt og det er en deilig følelse når man har jobbet så lenge med det, legger hun til.

– Hva blir du inspirert av musikalsk?

– Jeg inspireres av artister som har et horisontalt uttrykk, som tør å la ting leve og la nyansene komme fram. Jeg synes Helge Sten, Sigur Rós og Jon Hassell er spennende. Jeg har hørt mye på Arve Henriksen, han synes jeg er fantastisk.

– Selv har jeg en lydlig visjon for mitt indre øre, som jeg ikke klarer å beskrive helt med ord,

Klimaendringer og smeltende isbreer

Sevaldsen så ikke for seg at plata skulle ha noen spesiell betydning. Likevel oppsto en gradvis oppvåkning jo mer hun falt inn i prosjektet.

– Jeg har alltid vært miljøbevisst, og var lykkelig da kildesorteringen kom. Etter hvert har det blitt større bevissthet på klimaendringer og isbreer som smelter, beretter musikeren.

På Snøhetta hørte hun folk som snakket om fjellturene de har vært på og fjellturene de skulle på, men ikke den de var på der og da.

– Hva med bare å være tilstede?

– Det er mange som tråkker i de samme stiene og som ikke ser at naturen lider. Enkelte steder er det svære sår i stiene. Kan vi ikke ha omtanke for naturen? Velg andre stier, sier hun.

– Hva symboliserer Snøhetta for deg?

– Snøhetta er jo det høyeste fjellet på Dovrefjell, som har en sterk posisjon i norsk historie og mytologi. Snøhetta blir et symbol på hva som skjer med klimaet. Kappa minker på grunn av klimaendringer.

Snøhetta blir også et symbol på miljø- og dyrevern, kontra behovet for arbeidsplasser i distriktene.

Når det kommer til hvilke spor som er artistens favoritt, trekker hun frem «Wind Aria». Den skulle egentlig ikke blitt noe av. Men da hun tok opp lyd på fjellet, kom det gjerne mye vind som kunne oppleves som forstyrrende.

– Så tenkte jeg «Hva om jeg bruker vinden som en kvalitet?».

Hun legger til sporet «Lost Silence» som hun sier er annerledes i forhold til hva hun har gjort før. Der kommer saksofonen inn med en stor romklang og fungerer som et «nordisk hyl».

Musikeren nevner at det er en turist som sier «Ka du sa?» ved slutten av sporet.

– Det handler litt om denne tilstedeværelsen, sier hun.

Håper albumet kan skape refleksjon

– Hva ønsker du at lytterne skal sitte igjen med etter å ha hørt på albumet?

– Først og fremst håper jeg at de har hatt en fin reise. Så håper jeg det kan skape refleksjon i forhold til egen adferd og bevissthet på hvordan man bruker naturen, i tillegg til det hverdagslige miljøvernet, sier Sevaldsen.

Hennes nærmeste planer handler om et par konserter i Innlandet. Så skal hun på Lillehammerdagene for å spille på friluftsbutikken «Vandreskoen». Hun ser på den spillejobben som en god mulighet til å snakke om utgivelsen med folk som deler samme interesse for fjellet.

Så røper Sevaldsen at hun har vært på Island og gjort feltopptak, som hun snart skal begynne å skru på.

– Før det skal jeg ha meg en real hvil i sommer, ler hun.