Charlotte Jacobsen solodebuterer etter 20 år i Oslos rockemiljø

­– Alt blir forsterket nattestid, man blir mer skjerpet og sansene oppleves sterkere, sier Charlotte Jacobsen – som liker mørk og dystopisk krim, og har latt seg inspirere av forskjellige historier om både venner og i drømmer. Tekstene har følge av et nattevakkert, mørkt lydlandskap.

– Jeg er veldig glad i natten, jeg er egentlig et nattemenneske – selv om jeg har dagjobb. Ikke bare liker jeg å sove lenge, men jeg har litt lakenskrekk og er glad i å være oppe sent. Det er om natten jeg føler meg mest kreativ og vågal, det er en hypnotisk følelse når man sitter om kvelden og skriver låter – eller bare tar et glass vin og ser på månen, sier Charlotte Jacobsen om sitt kjærlighetsforhold til de mørke timene. Men bedyrer:

– Jeg er glad i sommer og sol også, men mest glad i høsten og mørket, kanskje fordi jeg er født på høsten, foreslår Jacobsen. Derfor slipper hun også plate nå, for øvrig dagen etter sin egen fødselsdag.

I rockemiljøet

Albumet heter «High on the Night», og er den nye satsingen til Charlotte Jacobsen – som innser at hun i år runder 20 år som artist. Da meldte hun seg i rockemiljøet i Oslo. Først med en melankolsk gruppe kalt Oyster, før hun startet sitt nye band Charlotte & The Co-Stars i 2003.

Debutplaten fra 2007 ble produsert av Madrugada- og Richochets-krefter, og Charlotte & The Co-Stars rakk en langspiller til.

– Etter hvert flyttet noen og måtte slutte. Jeg ville holde liv i bandet siden jeg var låtskriver, så det ble forskjellige medlemmer. Men til slutt gikk det ikke lenger. Jeg tok en pause og fant ut at jeg ville gå solo. Nå har jeg gjort alt selv, fra scratch, forteller hun om «High on the Night».

Tok produsentgrep

– Da jeg skulle gå i studio for å spille inn dette nye materialet, tenkte jeg først: «Hvem skal produsere det?», sier hun med et skjevt smil.

Enden på visa ble at Charlotte Jacobsen produserte albumet selv, med god hjelp fra Ole Tom Torjussen (Seven, ICEyes, Easy Riders).

– Jeg styrte hva jeg syntes burde legges til, om det skulle være trommer der, en rå saksofonsolo der, hvordan låtene skulle bygges opp. Det er første gang jeg har vært så sentral i denne prosessen. Det har vært veldig gøy. Ofte slipper man ikke alltid til når man jobber med en produsent, selv om man ikke blir direkte overkjørt. Men nå var det deilig å bestemme selv, det ga meg mye selvtillit og mestringsfølelse. Jeg er ikke så teknisk av meg, med å skru knotter og spille inn – men sikrere på det kreative.

Hun har med seg sterke musikere på platen: Foruten Torjussen, som tro til på bass og trommer, er Mattias Hellberg (Håkan Hellstrøm, Janove, Erlend Ropstad) Olav Slagsvold på saxofon og Ola Aanje på piano å høre.

Tarantino og Twin Peaks

– Selv om jeg har noen låter som er lettere, liker jeg fortsatt at det er vreng og litt Tarantino- og Twin Peaks-inspirasjon, som på Charlotte & The Co-Stars låtene, forteller hun om hva som er i vente musikalsk.

– Men tekstene på de nye sangene handler mer om empowerment – og mindre om hjerte-smerte denne gangen. Jeg har mye mørke i meg som jeg tar frem når jeg skal skrive låter og være kreativ. Det er mye drit som har skjedd i livet de siste årene, men i stedet for å la det tynge meg ned, så vil jeg heller snu det til noe positivt og helbredende – få det ut. Det handler om å finne sin indre kriger, sier hun:

– Jeg kunne ikke gitt ut denne platen før. Alle erfaringer og opp- og nedturer er med på å påvirke det som denne platen ble. Det er få som holder på i min sjanger av kvinner i Norge som man hører om eller som kommer seg frem. Vi er jo mange flere enn bare en håndfull. Jeg vet ikke hvorfor, men det er en mannsdominert verden i rockesjangeren og da sier jeg som Joan Jett sa: «Girls have got balls. They're just a little higher up, that's all.»

Nick Caves skyld

Om drivkraften bak det at hun nok en gang tar sats med ny musikk, lyder svaret:

– Jeg bare må gjøre dette, det er en urkraft i meg. Det som får meg til å fortsette med dette … Jeg har valgt å ikke få barn, eller prøve å få barn, så dette er på en måte barna mine, hvor enn klisjé det høres ut. Jeg føler at jeg er klar nå for å gi ut denne platen. Som musiker og i livet generelt så går det opp og ned. Man kan være litt usikker iblant – men så faller tingene på plass og man tenker «det er meningen at man skal holde på med dette». Jeg så Nick Cave på Øyafestivalen i fjor, fikk en liten åpenbaring og tenkte «jeg bare må lage noe jeg er stolt av, skape noe, få det ut».

I kjølvannet av konsertopplevelsen som traff henne sjeldent sterkt, sendte hun inn søkna og fikk støtte til plateutgivelsen. Det tok hun som et tegn.

– Jeg gir ut platen selv denne gangen. Jo eldre jeg blir, jo mer faen gir jeg. Jeg har en annen ro nå. Jeg er veldig stolt av det jeg har laget. Samtidig er det veldig skummelt, siden jeg står for alt selv. Da legger man hodet på huggestabben. Det er aldri noen garantier. Jeg tenker på det forfatteren Edie Poppy sier, at «lykke er hvile, smerte er utvikling». Kloke ord og noe jeg prøver å leve etter. Det er i de dype dalene at man må grave seg frem og opp igjen.