Kunstprofessor og filmregissør er aktuell med kinofilmen «Voice»

­Kinoaktuelle «Voice», med norgespremiere fredag, kretser rundt en hvit vestkantkvinne som prøver å lage TV-dokumentar om et multikulturelt ungdomsmiljø i Groruddalen i Oslo.

Det går heller dårlig.

Dissonansen mellom Frogner og Grorud er til å ta og føle på. Og ungdommene, som tilfeldigvis driver med dokumentarfilm selv, er skeptiske til hovedskikkelsen Rheas innmarsj og framstilling av dem.

– Som kulturprodusent har du veldig mye makt, sier regissør Ane Hjort Guttu til NTB.

– Den som har kamera, bestemmer hva som blir sagt, og hvordan. Jeg synes mange gjør det uten å reflektere nok rundt hva makten betyr. Og så er det en spesifikk klasse som besitter den mer enn andre – Rhea-segmentet i norsk kulturliv er ganske stort.

Sannhetssøken

Guttu, som er billedkunstner og professor ved Kunsthøgskolen, sier ambisjonen med filmen er å reise spørsmål rundt representasjon. Det mest sentrale, mener hun, handler om klasse.

– I Norge har det nærmest vært et sosialdemokratisk prosjekt å tone ned spørsmål om klasseforskjeller. Men klasse er fortsatt den viktigste skillelinjen i samfunnet, viktigere enn etnisitet og kjønnsorientering, erklærer helaftensfilm-debutanten Guttu.

– Klasse er det som virkelig deler oss og avgjør hvem som får fortelle historiene sine. I Oslo går skillet temmelig nøyaktig på midten, øst mot vest. Så først og fremst er det klassekamp som foregår i filmen.

Ikke dermed sagt at det er umulig for outsidere å skildre virkelighet og finne «sannhet», ifølge Guttu.

– Som kunstner kan du strekke deg langt. Så lenge du gjør det, og gjør det transparent, mener jeg det absolutt er mulig å snakke om «andre», presiserer hun.

Realistisk rekruttering

I rollen som Rhea finner vi Guttus kunstnerkollega Iselin Linstad Hauge. I rollene som ungdomsarbeidere finner vi Esrom Kidane og Felipe "Fela" Orellana Castro, groruddøler med direkte erfaring som det.

De yngste i ensemblet ble rekruttert gjennom en mobil-dokumentar-workshop à la den som danner rammene i filmen.

– Jeg jobber stort sett med folk som ikke er profesjonelle skuespillere, forteller Guttu, som er kjent for film- og videoarbeidene sine på kunstfeltet.

– Fordelen med det er at alle her befinner seg nær rollefigurene sine. Da spiller de bedre og har et mer overbevisende språk. Dessuten er folk mer vant til å bli filmet enn før, så ungdommene blir ikke stresset av kameraet. Det er nytt.

Guttu sier en annen ambisjon med «Voice» var å utforske hvordan unge mennesker forholder seg til levende bilder.

– De filmer eller ser film konstant, men uten at det reflekteres i skole eller filmutdanning. Jeg er opptatt av hvordan mediet kan aktiveres på annen måte enn kommersielt og gjennom sosiale medier. De er på Tiktok, liksom, men får de noen gang kunnskap om virkemidlene de bruker?

Fri fiksjon

– Hva er forskjellen mellom Rhea og deg? Hvordan kan du lage troverdig østkantfilm med din «privilegerte» bakgrunn?

Guttu smiler ved Akerselvas bredd, perfekt posisjonert mellom øst og vest.

– Jeg vil påstå at jeg er mer selvrefleksiv og tar disse problemstillingene med inn i filmen min. Men den store forskjellen mellom Rhea og meg er at jeg ikke lager dokumentar. Det gir både meg og seeren en frihet, repliserer hun overfor NTB.

– Fiksjon frigjør. Da kan ting forsvares og forklares ut ifra en kunstnerisk visjon, og ikke primært ut ifra hva som er «sant» og ikke.