Notiser

Noen vil lese romanen som en kjærlighetshistorie, andre vil se den som et forsvarsverk – for naturen og fjellene, sier Guri Sørumgård Botheim.

Lar kompromissløs romankarakter snakke villreinens sak

Møt Guri Sørumgård Botheim. Hun har skrevet en roman om hvorfor vi bør holde oss unna fjellet.

Publisert Sist oppdatert

­Kort fortalt handler den ferske romanen hennes «Høgfjellsmeldinga» om Ragna, som bryter opp fra livet sitt i Trondheim for å bli kommunikasjonsansvarlig ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn (på Dovrefjell).

– Her blir Ragna bedt om å skrive en NOU-rapport om villreinen. Rapporten skal si noe om hvem som egentlig har «rett» til å bruke fjellet. Her representerer Ragna en – for mange – litt radikal stemme: Hun mener nemlig at nasjonalparken må stenges for alle andre enn lokalbefolkningen, sier forfatteren – og legger til:

– Jeg er faktisk enig med Ragna. Storbyindustri, samt utbygging av veier og boligområder, går på bekostning av natur i urbane strøk. Dette gjør at byfolket valfarter til intakt natur i fritiden, og dermed står også denne naturen i fare for å bli ødelagt.

– For villreinen – som har sine trekk over fjell og vidder – kan følgene av turisttrøkket bli katastrofale. Allemannsretten tror jeg rett og slett står for fall, vi må se nærmere på folks ferdsel i villreinområdene. Diskusjoner om stenging av nasjonalparker til visse tider er allerede i gang.

Litteraturen viser vei

Forfatteren gjør ingen hemmelighet av at hun har mer enn sterke meninger til felles med romanens Ragna.

– Jeg lar Ragna være fra samme sted som meg. Hun har som meg bakgrunn fra litteraturstudier. Så flytter hun – også i likhet med meg – fra Trondheim til Dovre, fordi lengselen etter natur og fjell blir for stor.

For også Botheim har hørt fjellet kalle, og nå er hun tilbake – bosatt med mann og to små barn – i hjemlige trakter, i Dovre kommune. Det er samme kommune som også huser Norsk villreinsenter, der mye av handlingen i boken hennes foregår.

– Jeg har villet være etterrettelig på flere vis, men senteret har jeg tillatt meg å gjøre tredobbelt så stort. Jeg lar det være mange flere ansatte der og har vel egentlig beskrevet en størrelsesorden som jeg personlig synes er riktigere – tatt i betraktning senterets viktige oppdrag.

– Men alt som foregår av interne ting der, er oppdiktet. Alle personer også. Det er på alle måter fiktivt, slår Botheim fast.

Siden forfatteren startet opp romanskrivingen for fem år siden, har flere ting skjedd som har betydning for villreinen. Blant annet har villreinen havnet på artsdatabankens rødliste, og regjeringen har varslet at det skal komme en stortingsmelding om villreinen.

– Da kan de gjerne lese den fiktive NOU-rapporten i boken min, der Ragna tillater seg å dra på med noen ganske drastiske forslag til omfattende tiltak, sier forfatteren, og legger til:

– Noen ganger kan jo faktisk litteraturen gå foran og vise vei.

Ekstrem fordumming

Den siste tiden har kampen for å bevare beiteområde på Fosen vært mye i nyhetsbildet.

– Jeg synes det er fascinerende, det at sørsamisk natur blir stilt opp som noe vi må ofre for å få til det grønne skiftet. For meg lyder dette som en fullstendig kortslutning og selvmotsigelse, sier forfatteren – og legger til:

– Videre må vi jo undersøke hva energien fra vindturbinene på Fosen egentlig skal brukes til. De 170 000 husstandene som det blir påstått skal bruke strømmen, har jo allerede strøm, så det er vel nærliggende å tenkte at denne nye energien skal brukes i industri. Tar vi oss bryet med å løfte blikket lite grann, så ser vi fort det innlysende: At det er industrien som må vike, ikke villreinen.

Forfatteren er god på bruken av doble betydninger. Bare ta ordet «endringsblindhet», som på den ene siden handler om villrein som gradvis får forringet nattesynet på grunn av lysforurensing. Samtidig spør hun om også vi mennesker er blitt en smule blendet av våre «framskrittslamper».

– Vi snakker ofte om utbygging og industri som noe positivt, som framskritt. Men er det egentlig slik? Har vi ikke mistet en god del ting på veien? Går du bare 100 år tilbake, så hadde alle en helt annen, uvurderlig type kunnskap når det gjelder eksempelvis matlaging og konservering av mat. De fleste hadde dyr i fjøset eller drev med noen form for jakt eller fiske. Nå har vi gjort oss ekstremt sårbare i vår avhengighet av strøm og nett. At vi har gått med på denne fordummingen synes pussig, men inni oss murrer det nok en redsel for at vi har mistet evnen til å være selvhjulpen. Denne redselen ligger som et grunnpremiss for hele romanen.

– Ragna er en kompromissløs person, Botheim – er hun deg?

– Nei, hun er en helt annen! Selv om vi kanskje deler noen tanker når det kommer til miljøvern, så er jeg ikke like modig. Jeg er nok heller ikke helt enig med henne i måten hun går fram på – særlig mot slutten. Her må dere bare lese, så vil dere forstå, sier forfatteren hemmelighetsfull.

Powered by Labrador CMS