Adama Janlo og Rita Engedalen synger sammen på kvinnedagen

Engedalen sto på scenen med Damer i Blues, som i over 20 år har hyllet sjangerens legendariske kvinner. Stedet var bluesfestivalen på Notodden. Ute blant publikum sto en ungjente og fulgte rytmen til en medrivende, gammel blueslåt med sterk innlevelse.

– Jeg ble stående og se på den utrolige energien hennes mens jeg sang, og rakte til slutt fram hånden og trakk henne opp på scenen så hun kunne synge med oss, sier Rita Engedalen.

Stjerneskudd

Ungjenta var Adama Janlo, som viste seg å være elev på Little Steven's Blues School. I tiden etter deres første møtet har hun fått bluesfestivalens Ung Artist-stipend og av Dagsavisen blitt spådd å være blant de unge stemmene som vil prege norsk musikk i år.

Adama Janlo har akkurat sluppet sin nye singel «Fool» fra det kommende debutalbumet. Men fredag feirer hun kvinnedagen på scenen Herr Nilsen i Oslo i selskap med Damer i Blues.

– Jeg synes det var gøy å bli spurt, sier Janlo om samarbeidet – der hun følger i fotsporene til tidligere gjesteartister som blant andre Noora Noor, Dana Fuchs, Mia Gundersen, Tuva Syvertsen og Haddy N'jie.

– Jeg føler meg hjemme i bluesen. Jeg kommer fra en musikalsk familie som har røtter i Gambia fra Soninké-folket. Deres folkemusikk ligner blues i rytmene.

Arven fra formødrene

Adama Janlo husker hvor rørt hun ble da hun hørte Stevie Wonders «Isn't She Lovely». Det var da hun første gang tenkte: «Den følelsen skal jeg gi andre». Hun røper at hun har spilt trommer i skolekorps. Det tror hun har ført til at hun leker mye med det perkusjonistiske i stemmen når hun synger.

– Jeg elsker musikk som berører, sier hun og lister opp Etta James, Big Mama Thornton, Nina Simone. For også new soul og gospel appellerer til henne. Selv skrev hun den sterke, men rolige fjorårslåten «Bloodline» som en hyllest til mormoren, som døde i 2023.

– Det er 60 år siden Gambia ble frigjort. For mine formødre handlet det om å overleve, de hadde ikke de samme mulighetene. Jeg reflekterer over hva jeg selv har gått gjennom som svart kvinne – men med gode ressurser rundt meg og andre forutsetninger. Jeg har dyp takknemlighet for den arven jeg har med meg, sier Adama Janlo.

Fortsatt samfunnsaktuelle

Det er rett inn i samme tematikken til de låtene som Damer i Blues formidler, sier Margit Bakken – som er gruppens andre kjernemedlem.

– De tidlige blueskvinnene sang om politiske saker, uretten og rasismen de opplevde, forskjellen mellom fattig og rik. De tok opp likeverd og retten til å elske hvem de ville – slik Ma Rainey, som var skeiv, sang ut om allerede i 1928, sier Bakken, mens Rita Engedalen påpeker at tekstene deres fortsatt er samfunnsaktuelle.

– Selv så mange år etter er disse tingene langt fra en selvfølge, og er kanskje i fare på ny.

Viktig å møtes

Rita Engedalen påpeker at kvinners bluesuttrykk ikke er det samme som mennenes, og at «verden trenger begge deler».

– Derfor er det vi fortsetter å formidle låtene fra disse kvinnelige bluespionerene, og derfor vi henter inn nye stemmer.

Hun mener det å treffe andre kvinnelige musikere er viktig. At de kan dele felles erfaringer – og kanskje løfte hverandre. Margit Bakken påpeker hvordan hun for mange år siden ble pushet av Engedalen til å begynne å spille gitar selv, ikke «bare» synge. Det er viktig, også for å kunne skrive låter.

– Det var en terskel, medgir hun – mens Engedalen nikker og forteller om hvordan Damer i Blues på skolekonsertene de tidligere holdt, alltid prøvde å påvirke yngre jenter til å finne sin selvstendighet innen musikken.

– Jeg skal ha med gitar! lover Adama Janlo.