Bel Canto trengte nye låter for å fortsette: – Må ha noe relevant å fortelle

Sammen med Nils Johansen er hun tilbake med ny Bel Canto-musikk, 22 år etter sist – etter å ha rulet 90-tallet med sin trippel Spellemann-vinnende elektronika fra nord.

– Før fryktet jeg anmeldelsene. Jeg pleide å stå opp tidlig, kjøpe alle avisene og gå i parken og enten gråte eller smile, sier Drecker om tiden da avisenes anmeldelser var «den universelle sannheten» – før sosiale medier kom.

– I dag er fordelen at alle kan mene noe, også vanlige mennesker eller fans som deler postene våre. Vi er spent på om vi har klart å bygge opp fanbasen vår nok. Samtidig gir streaming musikken lengre levetid, den er ikke lenger hyllevare, sier hun.

Må være relevant

Det er andre tider også for den profilerte vokalisten i Bel Canto, som i mellomårene har laget soloplater og bestillingsverk, forsket på strupesang, vært skuespiller og sunget med a-ha, Röyksopp og Ketil Bjørnstad.

Når hun i dag setter sangmelodi og tekst til musikkskissene som Nils Johansen kommer med, føler Drecker at hun må ha noe relevant å fortelle.

– Det har vært den store bøygen for meg med ny plate. Livet har tatt oss alle sammen, og det går bra med de fleste. Jeg kan ikke lenger synge om ulykkelig kjærlighet som om jeg fremdeles var i 20-årene. Med «Grass Mint Crisp» knekket jeg koden.

Sangteksten tar for seg empty nest-syndromet, inspirert av at eldstedatteren flyttet ut hjemmefra, og Drecker tror at det treffer mange av fansen som er med Bel Canto fremdeles.

– Må kunne leke

Låten er åpningsspor på det nye albumet «Radiant Green», som slippes fredag. Det gjestes av blant andre Erik Ljunggren, Sondre Lerche og Nils Petter Molvær mens to av låtene er skrevet sammen med Geir Jenssen, også kjent som Biosphere, som var med i bandet på de første to platene.

Selv om Bel Canto-duoen er blitt voksne, er de likevel opptatt av å kunne leke. Med musikken. For – som Nils Johansen påpeker – det engelske «play» betyr dessuten å leke.

– Mennesket har et behov for lek, sier multiinstrumentalisten, mens Drecker snakker om hvordan barn er flinke til å bygge opp – og rive ned like etterpå.

Hun sier de har kost seg med plateprosessen, og hele tiden sørget for å møtes jevnlig i studio for å leke seg. Hun med stemmen, han med gitaren og synthene.

– Lærte selvsensur

– Som voksen blir man lett resultatorientert, så det gjelder å være i skapelsen, prøve seg fram, lage mange skisser, og forkaste mye. Da jeg var skuespiller lærte jeg selvsensur. Det er nyttig.

– Alvoret kommer når vi tar det videre og begynner å lage låter av materialet. Og når vi har kommet med plate, er det ikke bare vår musikk lenger, sier Anneli Drecker og siterer «Oppenheimer»-regissør Christopher Nolan om at «det er ikke en film før folk har sett den».

– På samme måte er det ikke en plate før folk har hørt den.

Trengte nye låter

Det var etter comebacket på Øya i 2017, der de spilte gjennom den da 30 år gamle debutplaten, at de innså at dette likte de for godt til å slutte med det.

– Vi er utøvere, vi vil spille. Fordelen med å være så gamle er at vi har en stor backkatalog. Samtidig har vi aldri hatt lyst til å være et band som spiller gamle schlagere og setter fyr på folks minnebøker. Siden vi ville være aktuelle, måtte vi ha nye låter, sier Anneli Drecker.

Nå gjelder det å få fansen til å bygge opp nye minner rundt de nye låtene. Først via platen, så på konserter i løpet av festivalsommeren før en klubbturné venter til høsten. Nils Johansen forteller om hardcore Bel Canto-fans i sosiale medier, og hvordan både han og Drecker svarer dem selv.

– At de venter på det nye albumet har betydd mye for oss, sier han.

Kompromissløs

Anneli Drecker er ikke i tvil om at også den nye musikken vil være umiskjennelig Bel Canto. Hun og Nils Johansen bærer med seg DNA-et til bandet, sier hun og fremholder at man blir tydeligere seg selv når man blir eldre og slutter å ville please.

– Nå er jeg mer kompromissløs! Derfor er det gøy å være godt voksen og gi ut musikk.

Derfor valgte de artistlivet

Hvorfor de har valgt dette livet som musikere og artister?

– Vi har aldri følt det som om vi er i underholdningsbransjen – det har mer vært som et behov for å lage denne musikken. Alle mennesker ønsker å bli hørt, sier Nils Johansen.

– Jeg vil at sangene skal nå folk som trenger dem, som en gave man gir, og har et behov for å dele når man føler at man har nådd en sannhet. Går man til kjernen av seg selv, vil det berøre andre, sier Anneli Drecker.