Notiser
– Denne måten å se på kulturhistorien på synes jeg er spennende
Helge Kaasin hadde lyst til å skrive om det man vanligvis ikke skriver om.
Helge Kaasin er aktuell med boken «Snø og granskog», med undertittelen «Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall». Den utkommer i forbindelse med Nasjonalbibliotekets store svartmetallutstilling.
Og der kommer altså skogen inn. For den har tradisjonelt sett vært et sted for avvikerne – dem som ble fordrevet, fordømt. Bokens tittel er hentet fra Tarjei Vesaas-diktet fra 1945, som legendariske Darkthrone tolket på sin måte på albumet «Panzerfaust» i 1995.
– Skogen er stedet for barbarene, de ikke-sosialiserte, som da romerne og religionsutbyggerne dro nordover og kappet land. Fordi barbarene hadde sine skogsguder, ble skogen symbolet på alt som var skummelt, uryddig, foraktelig og barbarisk. Skogen er uten moral, etikken bor i byen der gudshusene etter hvert sto i form av katedraler, sier Kaasin til NTB.
Ubevisste
Nasjonalbibliotekets utstilling «Dårlig stemning», som nylig åpnet, bruker mørke skogs- og naturbilder som kulisser, og viser frem albumcovere som naturen inspirerte. Hele veien til at Burzum, som Varg Vikernes sto bak, tok i bruk flere illustrasjoner av Kittelsen.
Helge Kaasin gir seg i boken i kast med et emneområde han mener er koblet på «alt» – fra kulturhistorie og filosofi til psykologi og menneskelig opprørstrang.
– Det interessante er å dykke ned i hvordan man bruker symboler og uttrykk litt halvbevisst og bevisst. Svartmetallen er så symboltung. Punken er litt lignende, men den er redegjort for. Denne måten å se på kulturhistorien på synes jeg er spennende.
Svartmetallerne er ikke en bevegelse, slik punken var. Det var ingen samordning, men først og fremst en musikalsk sjanger som bruker mye av det som allerede var hentet frem av metalsjangeren. Men svartmetallerne utvider den og gjør den mørkere – der de snudde symboler på hodet, skapte sjokkeffekter og bindinger til historien.
Svartmetall kom i en tid der det nasjonalromantiske var ganske så oppe i dagen. Bare tenk på Lillehammer-OL i 1994, der det yrte med slik symbolikk.
Kaasin refererer i sin bok til Thomas Hylland-Eriksens 1996-utgivelse «Kampen om fortiden – et essay om myter, identitet og politikk», som tar for seg hvordan man hentet opp mytene om det urnorske, med laft og stavkirker – hele veien inn i boligkatalogene.
Ny identitet
For nå fantes ikke lenger «de store sannhetene». I stedet ble Norge et samfunn som måtte formulere sin identitet på nytt, slik man også gjorde det under frigjøringen fra Danmark og så Sverige.
– Svartmetall koblet seg på dette gamle arvegodset. Ikke på det norrøne i seg selv – men nasjonalromantikkens tolkning av den, hevder Kaasin.
Svartmetallerne tok for seg av fortiden, der de brukte bilder fra natursteder som også for eksempel var gravplasser for vikinger eller slagmarker. De hensatte seg dit ved å ta seg frem til steder i skogen der det lå ødegårder etter svartedauen. For landskapet – skogen og naturen – er som det en gang var, mens byene endrer seg.
– Det er nok litt viktig å skille bevisstheten disse musikerne har i dag kontra det de hadde i 1992. Da var de veldig unge. De har nok en større bevissthet i dag rundt bruken av for eksempel naturen som virkemiddel. Men da dette startet tror jeg det var mer ubevisst: At det handlet mer om å finne en speiling av seg selv, sitt eget mørke, uryddige sinnelag og finne en nye stemme for egne følelser, følelser som ikke hadde et språk i den samtiden de møtte, sier Kaasin:
– Å koble seg på det forgangne, det som er borte, er en måte å finne en egentlig, opprinnelig identitet som er tapt i deres oppfattelse av samtiden som blodfattig og uekte.
Traurige forsteder
Helge Kaasin har ikke snakket med svartmetallerne om hvordan de selv tenker om dette, men brukt materiale som allerede foreligger, som tekster, intervjuer med mere. Han påpeker at kunstnere ofte ikke kan svare på hvor de henter inspirasjon fra. Derimot prøvde han å spore det opp i den eksisterende kulturhistorien.
-Jeg tror det er mye ubevisst, og det prøver jeg å vise frem i boken. Hvordan de brukte mye symbolikk, men i sin omgang med dette nasjonalromantiske stoffet var ganske ubevisste. De brukte det de fant for å uttrykke egne meninger og standpunkter, uavhengig av kildens egentlige mening, hevder forfatteren.
Kaasin er selv født i 1971, som mange av de toneangivende svartmetallmusikerne. Han husker hvordan man ble fostret opp med mye Kittelsen og eventyr. Dette var før internett: Man hadde bare skolebiblioteket, sangboken, historietimene og bøkene i bokhyllen hjemme.
– Svartmetallerne koblet seg ganske direkte på dette norske. I tillegg er det Tolkien, som jeg ikke skriver så mye om i boken, men som er utrolig viktig – også gjennom rollespill som Dungeons & Dragons og Middle-Earth, som kom på 1980-tallet hit. Det tok ungdommer på søken med storm. Har du spilt med drager og troll ute i skogen virker forstaden ganske traurig og kjedelig.
Ekstra gjenklang
Bak den opprørske musikken kan det ha ligget et ønske om et spennende liv, med fysiske og psykiske utfordringer og ønsket om å føle noe ekte, funderer Kaasin.
– Vi kan sitte her, grå i håret, og le av ungdomsopprøret. Men det driver oss fremover – til å se nytt på ting. Jeg tror at den mørke musikken, og lysten til å gå inn i det mørke og utforske det, gir en ekstra gjenklang i noen. For dem er behovet for ensomhet og det staute kanskje sterkere, funderer filosofen – men mener dette er mer for psykologer å ta fatt i.
Selv har han et langt liv som svartmetallfan bak seg, og må erkjenne at han ikke klarte å holde seg til de 100 sidene som Nasjonalbiblioteket opprinnelig ønsket seg av boken.
– Det ble 200 sider, og fotnoter!