Geirr Lystrup med nytt prosjekt – nærheten til barnebarnet inspirerte ham

­Da tok den folkekjære visesangeren, gitaristen, komponisten og forfatteren endelig til seg bestefarsrollen til gagns. Fordi de første to barnebarna bodde på Svalbard, hadde han «klart å fortrenge litt at han var blitt bestefar».

Men dette tredje barnebarnet, ei lita jente, var i samme kohort som Geirr Lystrup i koronatiden. Og det var han som passet henne på dagtid.

– Da brast demningen, medgir Lystrup. Nærheten til dette tredje barnebarnet inspirerte ham til to barnebøker, kalt «Bæssfar og je», der han skildrer små og store gleder som en liten tass og en bestefar kan dele.

Musikalsk følge

– Jeg har gitt ut mange små barnebøker, men denne kom etter koronaboblen. Da hadde jeg gått med et barnebarn i sele på brystet og et mykt kinn mot mitt. Hver dag stakk jeg ned og skrev en snutt. Først ble det en sommerbok, og nå en bok om tiden frem mot jul. Da jeg tok innover meg at nå var jeg blitt bestefar, fant jeg glede i å sette mange små ord til små melodier.

For når Geirr Lystrup lager bildebok, følger det med sanger som matcher tekstene. Enten det er å plystre når du tar opp poteter og plukker solbær, til du går julebukk. De er også innspilt på plate med samme tittel.

Og ringvirkningene er blitt flere. De varme og humoristiske, men også poetiske, tegningene fra «Bæssfar og je»-bøkenes nye illustratør Eldbjørg Ribe vises som årets juleutstilling på Prøysenhuset i Ringsaker. Samtidig starter NRK P1+ fredag opp med å sende julekalenderen på radio, og spille én sang på hver ukedag frem til jul.

Nedtelling

For det er slik Geirr Lystrup har utformet «Bæssfar og je og jula»: Som en nedtelling med 24 «luker» – med hver sin tegning og hver sin sang.

– Det er en høst- og julebok som skildrer små og store gleder fra epleplukking og solbærplukking, med utgangspunkt i min egen lille jordlapp. Jeg knytter det til at bestefar stadig må ha seg en kopp kaffe. Vi baker pepperkaker og går en tur i skogen. Når det er halloween forteller bestefaren om Robin Hood i stedet, der de samler snop i byggefeltet og deler det med ungene i en fattigslig stue, sier Lystrup – som er lite begeistret for det han kaller en importert, amerikansk høytid.

Når snøen kommer, får han lurt inn litt kunnskap – som at en ring rundt månen betyr kaldt vær. Nordlyset kommer også, og i Eldbjørg Ribes strek er det som to engler som danser på himmelen. Da kan man plystre til nordlyset for å få det til å danse, heter det i boken.

– Det har jeg fra det året vi bodde på Grønland, der plystret de for å få nordlyset til å danse.

Julebord for dompaper

Geirr Lystrup lar seg inspirere både av opplevelser fra sitt eget liv. Som når de to i boken spikker en båt som moren kan seile av gårde i for å finne seg en mann.

– Det har jeg fra noe en enslig mor fortalte meg. Sønnen hadde sagt til henne at hun kanskje kunne «dra til byen og finne en pappa som mangler en mamma».

Julebordsesongen fanger han opp med at bæssfar lager julebord for fuglene og ekorn på fuglebrettet. Der ligger historien tett opp til virkeligheten, for Geirr Lystrup liker fuglebrettet utenfor stuevinduet og henter hvert år to juletrær: Et til stuen sin og et som får stå ved siden av fuglebrettet og skape stemning der.

Klimarammet snømann

– Det virker som et pust fra en annen tid?

– Jeg ville ha frem en litt romantisk jul, så noe går tilbake til min egen barndom i Vinje – hvordan julen var den gang, med fred og ro og høye snøfonner. Før klimaendringene hogg tak i verden. I boken lager bestefar og barnebarn lager engler i snøen, snølykter og snømann. Men så blir det væromslag i romjulen – og da snømannen må berges inn i fryseren, som en liten påminnelse om at verden ikke er så rosenhvit lenger. Det ville jeg ha med, for å minne om hvor vi er i dag.

– Julen er blitt veldig kommersialisert, og vi oversvømmes av raske inntrykk. Jeg ville skape en litt langsom forventning, der man går fra den litt kjølige høsten, der man må tenne lys tidligere og tidligere, til solen snur og det er jul, sier Lystrup, som synes møtet mellom bokens vesle unge og den gamle mannen «er et vakkert bilde på at noe svinner hen, mens noe åpnes opp».

– Vi er i hver vår ende av livet, og så møtes vi over dette.

Krabbende med bok

Geirr Lystrup er blitt 74 år gammel, mens hans «Bæssfar»-illustratør Eldbjørg Ribe er året eldre.

– Det som gjør henne unik, er at hun tegner med fingrene – på papiret. Hun er så langt fra en skjerm som mulig! Hennes strek og uttrykk er som en tradisjonslinje fra middelalderen og frem til i dag, i en ubrutt tradisjon. Som meg har hun et klart glimt i øyet, med litt voksen, rampete humor i krokene. For det er noe som unger liker godt.

– At de voksne gliser litt når de leser en tekst. Det fenger dem, de lurer på hvorfor vi ler, sier han med en dreven opplesers autoritet. For det er han – også innad i familien.

– Nå har den vesle ungen som jeg skrev om, fått en lillesøster. Hun kan ikke gå, men kommer krabbende med bok i hånden bort til meg – det har hun lært av storesøsteren sin. Hun har skjønt at det er en bra måte å få kontakt med de voksne på.

Sang er finest

Men Geirr Lystrup er like klar i talen på at det å synge for barn er det aller fineste. Da blir han høytidelig i ordene.

– Ungene kommer inn i verden på en pust med lyd, og svever av gårde på den. Fra før de er født! Bestefaren sang for datterens mage. Det å synge tror jeg er starten på det å lese høyt. Å skape det rommet man går inn i sammen, skapte de tonene, er arketypisk: Det gjør menneskene fra første pust som barnet hører, som enkle toner fra mor. Det er viktig å påpeke at en stemme er en stemme, det betyr ikke noe om den er ren eller klangfull. Det viktigste er nærværet, stemmen som kapsler en inn sammen.

Julen starter for ham litt alene sammen med kona – og så kommer barnebarna på besøk etter hvert, røper han.

– Nå har jeg tre sett – to på Hamar og et i Oslo. Det blir koselig når alle kan møtes.