Kinas hiphop-kultur vokser i vill fart tross sensur

I 2018 ga sensorene som føler tilsyn med kinesiske medier en instruks til landets underholdningsindustri: Ikke vis fram artister med tatoveringer og de som representerer hiphop eller en annen subkultur.

Like etter fikk den kjente, oppadstormende rapperen GAI ikke lov til å opptre på en populær realitykonkurranse – til tross for at han hadde opptrådt på programmet før, til stor suksess. Spekulasjonene gikk amok, og fansen var bekymret for at dette var slutten for hiphop i Kina.

Noen medier stemplet instruksen som et hiphop-forbud.

Kjente navn

Hiphop hadde nettopp hatt et stort år i Kina. Den populære realitykonkurransen løftet nye stjerner og presenterte dem for landet med 1,4 milliarder innbyggere. Rappere som var vant til å opptre på små barer med liten inntekt ble kjente navn.

Det var på toppen av dette at instruksen fra myndighetene kom. Stillheten senket seg for hiphop som sjanger i Kina, og i flere måneder var det ingen rappere å se på underholdning- og konkurranseprogram på kinesisk TV.

Men mot slutten av samme år var det full rulle igjen. Det som så ut til å være slutten på kinesisk hiphop var bare begynnelsen.

– Det var for populært, sier Nathanel Amar, som forsker på kinesisk popkultur ved et forskningssenter i Frankrike.

– De kunne ikke sensurere hele sjangeren.

Eksplodert

Siden den gang har hiphopen eksplodert i Kina. Sjangeren skaper sitt eget armslag samtidig som den omhyggelig tilpasser seg grensene satt av myndighetene, og balanserer ekte kreativt uttrykk med det «velsmakende».

Og innsatsen har lyktes. Nå sier kinesiske musikere at de ser fram til en kommende gullalder.

Selv om sjangeren har vært å finne i flere tiår i subkulturen i byer som Beijing, er det i Sichuan-regionen kinesisk rap nå blomstrer. Noen av de største artistene innen hiphop kommer fra Sichuan: Wang Yitai, Higher Brothers og Vava er bare noen av navnene som ført kinesisk rap inn i lyset. De rapper på en blanding av mandarin og Sichuan-dialekter.

Hiphopkollektiv

Dialektene egner seg til rap fordi de er mykere enn mandarin og det er mange flere rim, sier den 25 år gamle rapperen Kidway, fra en by like utenfor Chengdu i Sichuan.

– For eksempel ordet «gang» (gjeng) på engelsk. På sichuanesisk er det mange rim for det ordet: «fang, sang, zhuang». Rimene er der allerede, sier han.

En del av Chendus hiphop-lære sentreres rundt et kollektiv kalt Chengdu Rap House eller CDC, grunnlagt av en rapper som kaller seg Boss X. Byen har omfavnet hiphop-kulturen etter at pionerer som Boss X gikk fra å lage musikk i en nedslitt leilighet til å opptre på stadioner foran tusenvis.

– Da jeg kom til fastlands-Kina, viste de mer kjærlighet i løpet av de første månedene enn jeg noen gang ble vist i Hongkong, sier Haysen Cheng, en 24 år gammel rapper som flyttet til Chengdu fra Hongkong i 2021.

Digitalt

Prisen for å ha ført hiphop inn i lyset er at undergrunnsscenen har forduftet. Chengdu var en gang kjent for sine «rap battles». Disse skjer ikke lenger, da freestyle-rap ofte inneholder mange banneord og annet innhold som myndighetene anser som uakseptabelt.

Nå skjer alt digitalt, og artister laster opp korte snutter av musikken sin på Douyin, den kinesiske versjonen av Tiktok, for å bli lagt merke til.

I tillegg har talentkonkurransen og realityprogrammet «The Rap of China» etablert seg som kanskje den sterkeste pådriveren i å bygge Kinas hiphop-industri.

Da den første sesongen kom på strømmetjenesten IQiyi, ble rap brakt til husholdningene over hele landet. Sesongens 12 episoder ble vist til sammen 2,5 milliarder ganger, ifølge kinesiske medier.

Forbudte temaer

To vinnere ble kåret i den første sesongen: GAI og PG One. Kort tid etter seieren ble imidlertid nettet fylt opp av rykter om de mindre perfekte sidene av PG Ones privatliv. Kommunistpartiets ungdomsparti kritiserte ham også for en av hans gamle sanger, som så ut til å inneholde referanser til kokainbruk – noe som i stor grad bryter med sensurreglene.

Så kom 2018-instruksen om at hiphopere ikke fikk bli vist fram. PG One oppdaget da at alle hans forsøk på å gi ut ny musikk raskt ble fjernet av plattformene han lastet den opp på. Strømmetjenesten IQiyi fjernet til og med hele den første sesongen av «The Rap of China».

Men på sensommeren samme år kom nyheten om at det skulle komme en andre sesong – men med en vri. Det engelske navnet på serien forble det samme, men på kinesisk ble navnet endret til «Kina har schouchang», et begrep som også viser til tradisjonelle former for historiefortelling.

Myndighetene hadde nemlig gitt grønt lys til at hiphop skulle kunne fortsette veksten, men artisten må holde seg innenfor sensurens grenser. Tekstene fikk ikke omtale narkotika og sex.

– Det var en suksess for myndighetene. De lyktes med å vinne over hiphop-artistene, sier forskeren Amar.

Mer kreative

Noen av rapperne, som GAI, har fullt ut tatt på seg myndighetenes kappe. Han vant «The Rap of China» med en disselåt, og noen år senere sto han på en gallasending på den statlige kanalen CCTV og rappet om Kinas 5000 år med strålende historie.

Sensuren har også presset rapperne til å være mer kreative. Men utviklingen av autentisk kinesisk hiphop er et pågående arbeid. Hiphop som sjanger oppsto i New York-bydelene Brooklyn og Bronx, der rapperne lagde musikk om de røffe omstendighetene sine.

I Kina handler utfordringen om å finne det som passer deres omstendigheter.

– Vi prøver alle hardt å lage sanger som ikke bare høres bra ut, men har emner som passer for Kina, sier Wang Yitai, som var medlem av hiphopkollektivet i Chengdu, og nå er en av de mest populære rapperne i Kina.

– Jeg tror hiphop alltid vil handle om å skape noe originalt og alltid vil handle om din egen historie.