Kinodramaet «Veien hjem» handler om en far som vil ha sønnen hjem fra IS

For akkurat som Norge hadde de to «IS-søstrene», som en fortvilet far prøvde å få hjem, har Danmark hatt tilsvarende saker. Det ville den internasjonalt anerkjente krigsreporteren og filmskaperen ta tak i.

– Jeg ville fortelle om de Syria-krigerne som ikke var ekstremister, for å vise fram diversiteten, få folk til å forstå hva som skjedde og for å skildre en historisk tid. Frem til 2014, da IS begynte med videoene, kunne man ha et naivt bilde. Jeg har selv hjulpet med å fasilitere en ung jentes flukt, hun dro dit som 15-åring, sier Khaja til NTB.

Men han valgte dokumentar, som er hans foretrukne medium. Det innså den afghanskættede dansken ikke ville fungere, fordi det «kunne fått konsekvenser for mennesker i sårbare situasjoner og deres liv».

Svaret ble kinodramaet «Veien hjem» , som har premiere i Norge fredag 21. februar.

Sett av mange

Formatet ga et langt større publikum enn dokumentarer pleier å få – nærmere bestemt 270.000 kinopublikummere bare i Danmark, der den også vant publikumsprisen under danskenes Amanda.

«Veien hjem» skildrer en fars livsfarlige leting etter sin 18 år gamle sønn som konverterte, ble radikalisert og dro til Syria for å slutte seg til IS, der han er villig til å ofre seg for fellesskapet. Faren utgir seg også som konvertitt og slutter seg til IS for å finne sønnen – og er villig til å betale en høy pris for å få ham hjem.

– Christian er en blanding av meg selv og en belgisk far med en konvertert sønn som jeg møtte. Han dro dit for å lete og ble kidnappet av IS, sier Nagieb Khaja, som selv opplevde å bli kidnappet i Afghanistan av Taliban i 2008.

– Etter det ble jeg mer forsiktig, medgir han.

Nyansert

Khaja ville fortelle en historie hvor «man ser hele mennesker». I filmen møter Christian en britisk islamist, Bilal, som hjelper ham som garantist overfor ekstremistene. Bilal er inspirert av en virkelig person som Khaja fikk hjelp av på et reportasjeoppdrag en gang.

Khaja klarte å få regissør Charlotte Sieling til å beholde karakteren – etter «noen uenigheter».

– Jeg ville ha fram diversiteten i IS og med fremmedkrigerne. Jeg skiller mellom islamister, som følger islam uten å tvinge det på andre, og ekstremister som ikke tolerer andre. Dramaturgisk må det vel tas valg, sier den prisbelønte journalisten med et lite sukk.

Khajas medforfatter Jesper Fink har en sønn med en ADHD-diagnose, i likhet med Khajas sønn, som har autisme og sosial angst. Det var en overrepresentasjon blant danske syriakrigere med slike diagnoser, ifølge Khaja. Han snakker om hvordan firkantede regler og et svart-hvit syn, også sekter og kriminelle gjenger, kan tiltrekke slike unge. Hvordan de som føler seg utenfor, søker fellesskap med andre som føler det samme.

– Jeg var bekymret for nyansene i filmen. Mitt inntrykk er faktisk at både venstreorienterte og høyreorienterte har tatt godt imot den; at både kulturmuslimer og religiøse muslimer later til å føle seg hørt i den. Jeg håper filmen kan bygge en bro mot midten.

Troverdighet viktig

Nikolaj Lie Kaas, kjent fra «Riket», spiller hovedrollen i «Veien hjem». Han måtte lære seg å skyte troverdig med tohåndsvåpen. For fra hovedrollen som politimann i krimfilmene om Avdeling Q, var det bare politiets håndvåpen han var kjent med. Kinopublikum skulle ane at det var en tidligere militær de møtte.

– Jeg hadde også en egen språklærer, som jeg ringte dag og natt! Jeg måtte lære å snakke arabisk riktig, med uttale fra Afghanistan/Irak. Språket er en del av filmen, ikke en eksotifisering, sier Lie Kaas til NTB.

Når publikum møter Christian i filmen, har han allerede konvertert, så den danske skuespilleren gikk i moskeen og fikk være med på fredagsbønn. Alt for at det skal virke naturlig, riktig.

– Historien som fortelles er så enkel, at alt bygger på troverdighet. At vi tror på det vi ser.

Filmens Syria er Jordan – som ifølge Khaja ligner og dessuten har mange syriske flyktninger. Der tilbrakte filmteamet seks uker. En actionscene i filmen er spilt inn i en palestinsk flyktningleir, med sine små lave hus og trange korridorer som gater.

– Jeg vet at Nagieb har opplevd dette selv. Derfor kunne jeg ikke gjøre annet enn å ta det helt på alvor, sier Lie Kaas.