Lars Mytting har skrevet ferdig sin første og siste trilogi

­– Det var mye vanskeligere enn jeg hadde sett for meg, ler han.

Selv om forfatteren fra Fåvang i Gudbrandsdalen sier at han ikke vil skrive flere trilogier, innrømmer Mytting at det blir trist å forlate sfæren han har vært i – «uten særlig mental pause» – de siste åtte årene.

Søsterklokke-trilogien forteller historien til flere generasjoner fra Hekne-slekta, der sagnet om to kirkeklokker til minne om to siamesiske tvillingsøstre, er grunnsteinen i fortellingen. Bøkene til Mytting er gitt ut på 21 språk og er solgt i over én million eksemplarer.

Tysknorsk historie

I «Skråpånatta» tas Hekne-slekta med inn i krigstiden i Norge. Mye knot og en del omskriving måtte til før den siste boken var klar.

– Krigstiden er det overveldende mye å skrive fra. Jeg måtte stryke det meste av førsteutkastet og begynne på ny, sier han.

Tyskland har vært sentralt i fortellingen helt fra første bok, «Søsterklokkene» (2018), der ei gammel, norsk stavkirke flyttes til den tyske byen Dresden.

Krigen endret forholdet

I den siste boken prøver Mytting å vise fram hvordan det tysknorske forholdet skiftet etter krigen.

– Jeg hadde lyst til å fortelle om krigshistorien, og at det var i det øyeblikket at vennskapsforholdet mellom Norge og Tyskland snudde, sier han og utdyper:

– I 1880 kom tyskerne og reddet den norske kirken, men etter det skjedde det store endringer der nede, egentlig fram til de kom og okkuperte oss i 1940. Etter det skiftet vi i Norge fra å være et tysk-kulturorientert folk til å bli et amerikansk-kulturorientert folk.

Lite planlagt

Uoppklarte hendelser fra 1880 i første bok finner sin løsning i den siste boken.

– Var det planlagt hele tiden?

– At første og siste bok skulle danne en sluttet ring var ikke et ønske, men en klar plan. Men nesten alt av småhistorier og persongalleri og rare episoder kom til underveis, uten noen plan, og det var også flere lykketreff der jeg oppdaget at jeg kunne la en liten hendelse i en tidligere bok utgjøre stor forskjell i en senere bok.

Han legger til at det fortsatt er noen løse tråder, men disse er det opp til leserens fantasi å løse.

Vink til en leser

I tillegg har han lagt igjen noen godbiter til ivrige og observante lesere.

Mytting ble tatt i språkfeil da en karakter som levde i 1880, i en av de tidligere bøkene brukte ordet «morn» – et ord som historisk ikke ble brukt i det norske dagligspråket før 1920-tallet.

– Og da dette ordet kom, ble det sett på som gatespråk. I denne boken har jeg med en ufordragelig karakter som er ung, dum og umoden. Og så sier han «morn», og videre står det da «den puerile kortformen som nå bredte seg i dagligspråket». Og det er til ære for den ene språkviteren som påpekte feilen i første boka, ler han.

Lever seg inn i fortiden

Mytting skriver om personer som skal ha levd i helt andre tider med helt andre forutsetninger.

– Det er ganske vanskelig, men jeg prøver å finne om det er forestillinger og tenkemåter som påvirker dem, sier han.

Særlig spennende synes han det er å prøve å trekke bort de tingene som vi i dag tenker på som helt opplagte, og finne de virkelig beskrivende forskjellene.

– Hvordan er det når man bare får post en gang i uken, eller å ha tilgang til den enkle kommunikasjonen og informasjonen. Hvordan er det å vokse opp et sted uten elektrisk lys, og hvordan påvirker det oss, sier han.

Hjembygda inspirerte

Myttings bøker er ikke ment som et stikk til samfunnet eller en måte å formidle et budskap på, ifølge ham selv.

– Jeg tenker sjelden slike tanker overordnet, altså. Men jeg pleier å tenke på personer som jeg har hatt sansen for eller respekt for, og dikte inn minner for hvorfor jeg likte dem. Det gjelder nok særlig kvinner på gård og dem som arbeider uten takk.

Selve ideen om Søsterklokke-trilogien kom etter at Mytting hadde vist sin amerikanske kollega, David Vann, rundt om i hjembygda. For hver plass de var innom, fantes en fortelling.

Trassig gårdbruker

På den ene av plassene de besøkte, var det to brokar som sto for seg selv. Disse, kunne Mytting fortelle, er etter en gårdbruker som ville bygge ei bru over til ei øy. Gårdbrukeren bygget brua uten tillatelse, og så kom flommen og reiv den vekk. Igjen sto det kun to brokar.

– Det er jo ei fantastisk fortelling om trass, humrer Mytting.

– Etterpå tenkte jeg at det hadde vært fint med en fortelling, ikke bare om en person, generasjon eller slekt, men om et sted. Og om jeg klarer å finne en form der det er plass til alle slike småhistorier som dette.

Finner på egne ord

Tittelordet «Skråpånatta» har Mytting funnet på selv, og det kan på en måte oversettes til «dommedag».

– På dommedag skal alle opp fra sine graver, forklarer forfatteren.

Han gestikulerer hvordan en hånd skraper bort jorden fra en grav og rekker den til den døde. Ordet skal si noe om handlingen i siste bok, samt være en avslutning, både på boken, trilogien og for karakterene.

– På dialekt er ordet «skråpå» mye sterkere enn på bokmål, der man sier «skrape». Ordet forener det verbalt muskuløse i dialekt. Det er ikke fundert i lokalhistorien, men det er mitt ord som jeg har laget, inspirert av gamlemåten å gjøre det på, sier han.

3000 signerte bøker

Før «Skråpånatta» er å se i bokhyllene fra 15. september, har Mytting den store jobben med å signere 3000 av dem – med fyllepenn. Det røde bokomslaget farget hendene hans røde.

På Gyldendalhuset midt i Oslo sentrum er bøkene stablet utenfor et lite grupperom. Inne har de 500 om gangen som Mytting signerer, en etter en. Han ruller stolen bortover mens han signerer, og etter ham følger det to personer for å klappe igjen signerte bøker, for så å legge fram nye.

En travel høst venter dessuten den populære forfatteren, som ydmykt innrømmer hvor stas det er at bokbadene hans allerede er utsolgt. Første stopp er hjembygda Fåvang.