Skjønn og prosedyre

Lesetid: ca. 14 minutter.

­

Det sto en politibil 75 meter unna da sivile overmannet Zaniar Matapour i Oslo natt til 25. juni i år.^[1] I Numedal i mai var ambulansen parkert på trygg avstand, mens publikummere, deriblant skoleelever, fikk kontroll over gjerningsmannen.^[2] Politiet ankom etter 45 minutter. I Kongsberg rakk Espen Andersen Bråthen å drepe fem mennesker før politiet anholdt ham etter nesten en halv time.^[3]

Når slike saker dukker opp, stilles det spørsmål, mer eller mindre direkte, om politi og redningsmannskaper er for forsiktige med å gripe inn av frykt for at de selv skal bli skadet.

Preges nødetatene i dag i større grad av en forsiktighetskultur og i mindre grad av en handlingskultur som innebærer risiko?

I rapporten fra 22. juli-kommisjonen het det at: «Myndighetenes evne til å beskytte mennesker på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.»^[4]

I kjølvannet av Gjørv-kommisjonens kritikk, ble det utarbeidet en ny prosedyre for livstruende voldssituasjoner, PLIVO (pågående livstruende vold). Prosedyren, som erstattet den gamle «Skyting pågår» i 2015, har som mål å effektivisere livreddende arbeid. Men hvorfor ender vi stadig opp i disse situasjonene? Hvorfor ser vi gjentatte ganger innsatspersonell som er avventende?

«En av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte befolkningen og yte rask, kvalifisert og koordinert hjelp når det inntreffer hendelser som truer liv og helse»,^[5] lyder åpningssetningen i Nasjonal prosedyre for nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold – PLIVO, som «skal anses som normerende og retningsgivende for planlegging og gjennomføring».^[6]

Delen som omhandler handlingsplikt og risikovurdering kan framstå noe tvetydig. «Innsatsen ved pågående livstruende vold (PLIVO) skal primært hindre at flere blir påført dødelige skader, samt yte livreddende medisinsk behandling til de som allerede er skadd».^[7] Men selv om «innsatspersonellet må påregne å utsette seg for større risiko enn det som er normen i arbeidslivet for øvrig»,^[8] så skal denne risikoen «alltid baseres på en konkret vurdering i den enkelte situasjon.»^[9] «Det forventes ikke at innsatspersonellet går inn i situasjoner som åpenbart innebærer en uakseptabel risiko.»^[10] Hvordan avgjøres uakseptabel risiko i situasjoner som klart er risikable? Når innsatsarbeidere ikke går inn, gjør sivile ofte det i deres sted, er ikke det i konflikt med PLIVO-prosedyrens grunnsetning?

Under kapringen av valdresekspressen i Årdal, 4. november 2013, rykket brann- og helsearbeidere inn og nøytraliserte gjerningsmannen, på bekostning av egen risiko.^[11] I Numedal parkerte helsearbeidere på trygg avstand, tross at gjerningmannen i stor grad var uskadeliggjort. Sivilister ender opp med å ta risikoen innsatsarbeidere ikke er villige til å ta. Konflikt mellom forsiktighet, risikovilje og handlingsplikt er verdt en undersøkelse.

Stephen Sollid, klinikkleder på prehospital klinikk ved Ullevål sykehus

– Politiet er i utgangspunktet innsatsleder. De kan ikke pålegge oss å handle i en trusselsituasjon, men de kan nekte oss å gå inn der risikoen er for stor. For eksempel når skytevåpen er involvert, skal helsepersonell holde seg på trygg avstand fram til gjerningspersonen er uskadeliggjort, sier Stephen Sollid.Han er lege og var selv på Utøya, hvor han trosset politiets råd om å evakuere. Han ble værende for å hjelpe unge som var skadet.

Betyr dette at politiet kan gå inn og aktivt stoppe dere fra å gå inn i livstruende situasjoner, selv om dere kan utføre livsredende arbeid?

– Det er vanskelig å fysisk stoppe folk fordi de har lyst til å hjelpe. Man kan i teorien tiltales for å bryte med politiets ordre, men det tror jeg ingen rettsinstans i Norge har tatt stilling til. Vi har en hjelpeplikt som potensielt kan havne i konflikt med politiets ordre. Dette har man prøvd å sette i system i PLIVO-prosedyren.

– Det som er en utfordring for alle som driver med denne typen arbeid, er at vi har en så stor hjelpevilje at vi veldig ofte undervurderer egen risiko. Gjennom trening må personellet skaffe seg kunnskap slik at de kan gjøre risikovurderinger fortløpende. Man kan aldri forutse neste PLIVO-hendelse, men man kan trene personell i å gjøre generelle vurderinger og tiltak.

Kan du utdype hva du mener med generelle tiltak?

– Sist PLIVO-øvelse jeg var med på var en av utfordringene å uskadeliggjøre en gjerningsmann tidlig i en hendelse. Da er det snakk om å bruke de verktøyene man har, for eksempel å bruke et utrykningskjøretøy. Men man må trene opp folk til å tenke på det. Hendelsen i Oslo er et godt eksempel, fordi vi i Oslo er flinke til å gjennomføre PLIVO-øvelser sammen med politi og brannmenn.

Så dere prøver å tenke sikkerhet først?

– Sikkerheten og tryggheten til personellet er det viktigste. Som arbeidsgivere er det vår plikt å sørge for at personalet har tilstrekkelig med trening slik at risikovurderinger blir automatiserte. Det har skjedd at helsepersonell har gått inn med skylapper på, og det har gått galt. Jeg har selv gått inn i leiligheter med medisinske formål, og på veien ut sett et våpen. Da har man gått inn i en situasjon der man ikke kjenner trusselbildet.

I Numedal og Oslo, for ikke å snakke om på Utøya, har sivile grepet inn i situasjoner, ofte til stor risiko for seg selv. Du har selv opplevd dette, hvordan påvirker det dere som innsatsarbeidere?

– Det var helt uholdbart å se folk dra fram og tilbake i båt mens vi ikke fikk lov. Risikobildet endrer seg når det går fra skadde personer til personer som potensielt kan bli skadd, og terskelen for å gripe inn blir lavere.

– Sivilister opererer langt utenfor det du der og da anser som trygt, så du kommer i en konflikt som ikke er så lett. Det er mange nyanser i dette. Hvis man skal være kynisk, så kan man si at det er nok lettere å akseptere at lekfolk tar på seg den risikoen enn at helsepersonell gjør det. Det er litt kynisme i dette, man redder ingen med dødt innsatspersonell.

I situasjonen i Numedal skjedde det motsatte, helsepersonell avventet på tross av publikums innblanding. Hvordan bedømmer innsatspersonell sikkerhet i sånne situasjoner?

– Det er snakk om en skjønnsvurdering. Det avhenger av informasjon man sitter med, og hvilken vurdering du gjør på egen hånd og sammen med de andre som er til stede. Man må anta at deres vurdering der og da er helt legitim i den situasjonen de står i. Det blir feil å kritisere i ettertid, uten tilgang til situasjonen.

– Hvis du er usikker på om det er trygt å gå inn, så skal du ikke gå inn. Terskelen skal være høy, og du skal ha stor trygghet rundt risikobildet før du går inn.

Finnes det tiltak man kunne gjort for å beskytte personellet, og kanskje gjort det tryggere å stå i slike livstruende situasjoner?

– Diskusjonen rundt skuddsikker vest for helsepersonell har pågått i veldig mange år. Men når man gir noen et verktøy som kan beskytte, øker samtidig risikoen.

På hvilken måte har voldsbildet utviklet seg, som krever mer forsiktighet fra deres side?

– Det er for eksempel mer vold i Oslo sentrum. Det er mest stikkvåpen som er problemet. Vi har en dialog og et samarbeid med politiet om dette. Det er derfor PLIVO-øvelsene er kjempeviktige for oss.

Har utviklingen av PLIVO-prosedyrene ledet til betydelige forbedringer i risikable utrykningssituasjoner?

– Vi har et konsept som er veldig bra for å gi alle som jobber innenfor prehospital tjeneste og akuttmedisin et verktøy, så de kan håndtere slike situasjoner på en trygg og god måte, både for seg selv og for de tilskadekommende i en sånn situasjon.

Ifølge PLIVO-prosedyren skal politiet alltid stille med innsatsleder i livstruende voldssituasjoner, om de er på stedet eller ikke.^[12] Dette vil si at de skal koordinere arbeidet, vurdere trusselbildet og gi anbefalinger for frammarsjen til brann- og helsearbeidere. Men som Sollid sier, avgjør helsepersonell selv om de skal tre inn i en risikosituasjon eller ikke, om de skal følge eller ignorere innsatsleders råd.

John Endre Skeie, innsatsleder i Bergen, politidistrikt vest

John Endre Skeie har lang erfaring med innsatsledelse, og ledet blant annet blålysetatenes arbeid under knivepisoden på NAV i Bergen i september, 2021.

– En trusselsituasjon er avhengig av hvilke typer våpen som blir brukt. De andre etatene har ikke samme grad av beskyttelse som politiet, men det forventes fortsatt at brann og helse skal gjøre en innsats hvis gjerningspersonen har stikkvåpen og politiet ikke har rukket fram.

Ifølge Stephen Sollid er det ambulansepersonellet selv som avgjør om de skal gå inn i situasjoner som kan være livstruende, stemmer ikke det?

– Det er jo en risikoerkjennelse som brann og helse må ta inn over seg. De har ikke samme plikt til å agere og sette egen sikkerhet i fare som politiet har.

I Årdal nøytraliserte brann- og helsearbeiderne gjerningsmannen, men i Numedal gjorde de ikke det. Hvordan opptrer politiet som innsatsledere når de andre etatene er på åstedet, men ikke dere?

– I Numedal var politiet sist på stedet. Det politiet gjør når vi ikke er der, er å gå på det felles sambandet de har med helse og brann og gi anbefalinger. Det er mye disse etatene kan gjøre som ikke involverer pågripelse. Hvis man ser for seg en gjerningsperson som går løs på omgivelsene med stikkvåpen, og rammer flere uskyldige personer, så kan brann og helse vurdere om det er trygt nok å begynne å redde de første skadde. Men det er en risikovurdering de er satt til å gjøre selv. Innsatsleder har ikke kommandomyndighet over brann og helse. Vi legger føringer, men ingen pålegg.

– Operasjonssentralen er i samtale med innringerne og gir meg sin situasjonsforståelse og risikovurdering. Så gjør jeg mine vurderinger og diskuterer dem med de første nødetatene som kommer fram. Det går i utgangspunktet relativt raskt. Vi må ta øyeblikksbeslutninger.

Du har ingen kommandomyndighet, men du legger føringer i situasjoner som må løses så fort som overhodet mulig. Hvor mye vektes dine føringer av de andre etatene?

– Min opplevelse er at anbefalingene vi kommer med som innsatsledere er førende for de andre nødetatene. Det er krevende å lede i slike situasjoner, krevende å måtte ta beslutninger om hvem som skal reddes og hvem som ikke skal. Når vi har liten tid til å analysere situasjonen, blir beslutningen sjelden perfekt. Derfor trenes og utdannes operative ledere i intuitiv beslutningstaking.

– Man skal bevege seg raskt fram med mål om å nøytralisere gjerningspersonen, slik at man kan redde liv. Risikoen når vi prioriterer å få gjerningsmannen under kontroll, er at vi kan gå forbi personer som er livstruende skadet. I verste fall kan det føre til at noen vi kunne ha reddet, omkommer. Men hvis vi prioriterer å redde den ene først, vil gjerningsmannen kunne skade andre.

Tar dere forbehold for at gjerningspersoner kan være tyngre bevæpnet enn det dere i utgangspunktet får vite om?

– Vi går ut ifra de opplysningene vi får. Vi tar ikke høyde for eventualiteter som ikke er konkrete. Skulle det plutselig komme et skytevåpen inn i bildet, må vi heller gjøre endringer. Politiet ifører seg det verneutstyret som er nødvendig for å løse oppdraget, sett i forhold til trusselen. Vi har mulighet for å benytte tyngre verneutstyr når dette er nødvendig.

Så dere er ikke ekstra varsomme, slik som ambulansepersonalet er trent til å være?

– Tjenesteplikten til politiet sier vi skal ta risiko som går på bekostning av egen sikkerhet. Dette står høyt i politiet. Den eneste gangen den særegne handleplikten ikke gjelder, er når det er helt åpenbart at man ikke vil lykkes. Man ofrer ikke et politiliv uten hensikt.

Hvordan opererer dere i en PLIVO-situasjon?

– Vi sender de to første betjentene rett inn i innsats. De holder oppe et trykk og søker til de har funnet en gjerningsperson. Dette må gå fort og går på bekostning av sikkerheten. Risikovilje og tempo går opp, sikkerhet ned, for man har ikke god nok dekning, men målet er å lokalisere gjerningspersonen så fort som mulig. Når han er lokalisert, er det flere alternativer.

– Gjerningspersonen skal nøytraliseres. Man kan spørre seg om hva det innebærer. Hvis de gir seg med en gang, da blir det en ordinær pågripelse. Hvis ikke, så må politiet i ytterste konsekvens bruke skytevåpen for å få kontroll. Erfaringen er at gjerningspersonen gir seg. I Oslo la han fra seg skytevåpenet, på NAV la han fra seg kniven og Anders Behring Breivik overga seg med en gang.

Kunne PLIVO-prosedyren vært utarbeidet på en måte som ville gitt mindre rom for feilvurderinger og tvil blant innsatspersonale på stedet?

– PLIVO er skrevet veldig lettfattelig. Det er ikke en instruks, mer en samhandlingsprosedyre. Det er avgjørende at vi gjør gode situasjonsvurderinger. Situasjonsvurderingen er opp til den enkelte. I Årdal mente brann- og helsepersonell at de ville lykkes – og det gjorde de.

Ifølge Stephen Sollid ser vi en økning i voldsepisoder, spesielt i storbyene. Er det en mulighet at disse prosedyrene, som ble utarbeidet for snart ti år siden, begynner å bli utdaterte i forhold til dagens trusselbilde?

– Da man utarbeidet konseptet «skyting pågår», var det en fjern tanke at sånne hendelser skulle skje i Norge. Så skjedde terroren 22. juli. Vi har hatt hendelser vi ikke ville sett for oss for ti år siden. Det har dessverre blitt flere voldshendelser, og PLIVO oppdateres regelmessig med hensyn til dette.

Arne Johannessen, politisjef i Sogn og Fjordane

Arne Johannessen, tidligere leder av Politiets Fellesforbund, mener forutsetningene har endret seg betydelig siden 2008, da målet ble satt til to politibetjenter per 1000 innbyggere.

– Det er en generell økning i etterspørsel etter politiressurser, ikke minst innen psykiatri, rus og seksuelle overgrep, sier han.

Han peker på at vi har en utfordrende geografi med store avstander og dårlige veier. Det er krevende å få til rask respons. I Sogn og Fjordane har de et system med hjemmevakt deler av døgnet, der man rykker ut fra bopelen sin. Det tar lengre tid enn en politipatrulje på hjul.

– 45 minutter i Numedal høres kanskje ganske mye ut, men det er egentlig ikke det. Om vi hadde hatt flere politipatruljer på hjul i distriktene, kunne vi hatt den beredskapen vi vil ha, sier han.

Hva er det som ble endret med innføringen av PLIVO-prosedyren i 2014?

– Den største endringen er at vi har fått et felles konsept for de tre nødetatene og at vi trener sammen. I en akutt situasjon er vi avhengige av en felles innsats. Vi har ulike roller, men vi skal utfylle hverandre.

Bjørn Helge Johnsen, professor ved, Universitetet i Bergen

Bjørn Helge Johnsen har skrevet flere bøker om operativ psykologi, og underviser politiet om risiko og psykologiske mekanismer.

– Jeg er opptatt av de ferdighetene som ikke er rent tekniske, som teamarbeid og situasjonsbevissthet i kritiske situasjoner hvor feil beslutninger kan få store konsekvenser.

Kan du utdype hva du mener med situasjonsbevissthet, og hva det har å si for vurderingene enkelte innsatsarbeidere gjør når de definerer trussel og risiko på et åsted?

– Situasjonsbevissthet handler om hvordan personellet tar til seg og setter sammen de signalene som skjer på stedet. Det kan være alt fra lukt, lyd, hva slags våpen gjerningspersonen har og lignende. Man tar beslutninger basert på dette. Bevisstheten innebærer også hva slags trussel man oppfatter mot seg selv eller en kollega. Hvis man ikke klarer å sette sammen disse signalene på en god måte, og dermed skape en god forståelse av situasjonen, gjør man fort dårlige avgjørelser.

Hva er det som er mest avgjørende for handling etter at man har oppnådd en situasjonsbevissthet?

– Først og fremst de menneskelige egenskapene, som tillit, hvordan man koordinerer aktiviteten, hvordan man tilpasser seg situasjonen. Men forut for dette ligger holdninger til trening og til operasjonene man utfører.

Så det vil alltid være store forskjeller mellom individuelle innsatsarbeideres forståelse av situasjoner, deres evner til å sette sammen et helhetlig bilde, samt løsningene de finner?

– Det blir ofte utviklet standardprosedyrer for spesifikke situasjoner. Man vil at beslutninger skal gå raskere, men det fungerer ikke slik at noe skjer, så har man en prosedyre man følger eksakt. Den enkeltes situasjonsbevissthet er helt avgjørende, man må se etter forskjellene fra det prosedyrene er lagd for å håndtere. Prosedyrer vil aldri kunne dekke alle tilfeller.

Kan situasjonsbevisstheten hos den enkelte innsatsarbeider lede til en konflikt med handlingsplikten?

– Ja, men det handler mye om trening. Hvis de skal håndtere livsfarlige personer, bør de ha en god nok opplæring og trening til å oppnå god situasjonsbevissthet. Hva slags våpen og person de møter, er de trent? Er de mentalt forberedt? Dette er situasjonsbevissthet.

Der hvor innsatsarbeidere ikke går inn, skjer det ofte at sivilbefolkning gjør det. Hvordan fungerer dette for utrente publikummere?

– Jeg vet ikke om de er klar over risikoen de tar. Handlingsvilligheten er jo positiv, men det øker og kompliserer risikobildet. Det er todelt. Det er flott at folk har et ønske om å hjelpe, men spørsmålet er om de har en sunn forståelse for den risikoen de utsetter seg for. Man skal være forsiktig med å anbefale folk å gjøre noe som er farlig.

Felles for de fire vi har snakket med, er påstanden om at risikovilje og hjelpeplikt i stor grad er gjenstand for enkeltpersoners skjønnsvurderinger.

Det offentlige som arbeidsgiver unngår en praksis der ansatte settes i større fare. Det stiller spørsmål om det motsatte, om forsiktighetskulturen som preger mange områder i samfunnet, også har slått solide røtter i nødetatene, som i utgangspunktet skal beskytte befolkningen mot fare og skader.

En slik vegring kan stille samfunnet i en vanskelig posisjon når trusselbildet blir mer alvorlig og voldstrendene øker, slik Sollid og Skeie påpeker. Av de episodene vi har trukket fram skjedde kun to før PLIVO ble introdusert i 2015, Utøya og Valdresekspressen. De fire episodene i Kongsberg, Bergen, Numedal og Oslo har alle skjedd i løpet av 2021–22.

PLIVO-prosedyren har blitt revidert flere ganger, men revisjonene er ikke tilgjengelige for offentligheten, og det er vanskelig å si om en ny debatt om handlingsplikt vil dukke opp. Mediebildet vil sannsynligvis fortsette å preges av nye nødsituasjoner, der publikummere griper inn og setter sitt eget liv i fare, inspirert av sin egen pliktfølelse og hjelpevilje.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.