Fantasyserier og det svenske valget

Lesetid: ca. 5 minutter.­

Tilfeldighetene ville det slik den at den svenske valgkampen ble akkompagnert av utgivelsen av to nye, store tv-serier. Du trenger ikke være TV-seer for å legge merke til det, men det er nok å gå rundt i enhver svensk by. For her har partienes budskap blitt kombinert med annonseplakater for HBOs «House of the Dragon» og Amazon Primes storsatsing «Maktens Ringer».

Den første er en prequel til den voldsomt populære serien «Game of Thrones», basert på George R.R. Martins bøker. Den andre tilhører J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre»-verden, men finner sted tusenvis av år før Frodo legger av gårde for å ødelegge ringen. «Maktens Ringer» er for øvrig tidenes dyreste TV-serie. Bare å erverve rettighetene kostet Amazon 250 millioner dollar – som er bemerkelsesverdig fordi de ikke kjøpte rettighetene til noen ferdigskrevet historie, men til Tolkiens ganske ufullstendige tillegg til «Ringenes Herre».

Det er mange likheter mellom disse to eposene: Begge tilhører fantasy-sjangeren og foregår i verdener som teknologisk sett likner vår middelalder. Et viktig tema i begge seriene er kampen om makt. Var det ikke for at begge er store internasjonale satsinger, kunne man derfor tenkt seg at det var en bevisst tanke bak lanseringer midt i den svenske valgkampen.

Moralsk sett er imidlertid Martins og Tolkiens verdener forskjellige, og dette ser vi tydeligst nettopp i hvordan de ser på makt, styrke og det å herske.

Et viktig tema i begge seriene er kampen om makt.

«Game of Thrones» handler om hoffintriger og kampen mellom klanene som kjemper om å sitte på Jerntronen og herske over Westeros. «Når du spiller tronespillet vinner du, eller så dør du», sier Cersei Lannister kaldt til Ned Stark, som styres av ære og moral fremfor maktbegjær.

Vi lærer snart at edel oppførsel ikke lønner seg: Neds valg kan være edle, men de fører til at han mister hodet. Det er lettere for de som vet hvordan de skal være seg selv nærmest, de som er klare til å gjøre avtaler med djevelen og ignorere etikken når det tjener deres egen sak. Det er viktig å være kynisk, rasjonell og usentimental; i Martins verden vinner den som følger 1500-tallspolitikeren Niccolò Macchiavellis lærebok best.

Tolkiens verden er annerledes. Hvis Martins verden er et speil av vår, lager Tolkien heller et kirkevindu med glassmalerier, skriver den amerikanske forfatteren David French. Et vindu som slipper inn lys og lyser opp rommet – vår verden – ved hjelp av historien som vinduets bilder forteller. Tolkien er dermed ikke fornøyd med bare å gjenspeile verden slik vi ser den. Han ønsker å hjelpe oss å se den i et nytt og klarere lys.

Mange steder i dagens verden handler politikk om å vise styrke. I den svenske debatten snakker partiene unisont om strengere straffer, stengte grenser og en sterkere og mer effektiv stat.

Det at flere partier endrer kurs både brått og dramatisk når opinionen endrer seg, reiser også spørsmålet om det er prinsipper eller maktjag som driver dem. De siste årene har det vært en reversering når det gjelder migrasjon, NATO og atomkraft. I tillegg snakkes det mindre og mindre om bistand og global solidaritet. Og klimaendringene får stadig mindre oppmerksomhet – vår tids White Walkers, med makten til å ødelegge vår sivilisasjon – siden det har vist seg umulig å hente hjem stemmer på den saken.

Man kan selvsagt ha ulike syn på disse sakene, men når partier endrer kurs nesten over natten, slik at de samme personene en dag går fra idealistisk å love åpenhet og fordømme alle som til og med antyder at det er et problem, til neste dag å overta opposisjonens forslag og retorikk, da er det noe som skurrer. Finnes det virkelig ikke noe indre kompass, eller handler alt om å vinne makt?

I global politikk er spillet om makt enda mer brutalt. Putin invaderer et naboland, men nekter til og med å erkjenne at det pågår en krig. Mattransporter fra Ukraina blir hindret, slik at trusselen om massesult kan legge press på Vesten. Siden 2015 har Tyrkia på samme måte brukt flyktningestrømmer for å presse EU. Og i både Brasil og USA har vi hørt presidentene true sine politiske motstandere med fengsel.

Foto

Handout, AFP / NTB.

Sannheten er at politikken i vår verden dessverre minner mer om Martins Westeros enn Tolkiens Midgard. Det er et godt stykke på vei et brutalt spill om makt, der tilgang til tronen ofte fremstår som viktigere enn prinsipper

Etter kampen mot korona-pandemien er det også som om både politikere og innbyggere oppdaget den moderne statens enorme kraft. Den store staten er på vei tilbake og kravene om orden og trygghet vokser. Politikere forventes å være i stand til å beskytte innbyggerne mot sykdommer, redusere risikoen for terror, globale lavkonjunkturer og kalde vintre. I Kina brukes overvåkingsteknologi for å skape orden, og andre land følger utviklingen med skrekkblandet fascinasjon.

Vi er lovet trygghet, men prisen er mer overvåking, sterkere styring fra sivilsamfunnet, flere sikkerhetsrutiner og økende byråkrati. Trygghetssamfunnet hviler på en drøm om kontroll, og en stadig utvidelse av dette truer friheten og undergraver det liberale demokratiet.

Tolkien ville ha ristet på hodet hvis han så hva som foregikk. For det er som om vi tror at hvis vi bare hadde herskerringen, kunne vi utslette ondskapen, temme tilværelsens kaos og leve lykkelig i alle våre dager.

I Tolkien mytologi er ønsket om kontroll alltid en fristelse. Det er dette som forårsaker Saurons fall. Hans mørke er ikke forankret i en vilje til å skade eller ødelegge, men i ambisjonen om å skape orden i verden. Det handler derfor mer om behovet for kontroll og arroganse enn om ondskap. I et av brevene sine skriver Tolkien at Saurons grunnleggende problem består i «et ønske om å ordne alt etter hans eget hode».

Etter kampen mot korona-pandemien er det også som om både politikere og innbyggere oppdaget den moderne statens enorme kraft.

Hos Tolkien vinner vi ikke over ondskap ved mer makt og kontroll. Som kjent skyldtes Boromirs fall hans ønske om å bruke ringen til å beseire ringenes herre. Veien til frihet går i stedet via dyder som lojalitet og trofasthet – og til slutt tillit til forsynet. Det er ingen tilfeldighet at det er de små, tilsynelatende ubetydelige hobbitene som er heltene i Tolkiens historie. Mens de mektige alvene hisser opp ondskapen gjennom sin arroganse, og menneskenes makthunger resulterer i utallige kriger, blir verden til sist reddet av noen skapninger som ingen regnet med. Skapninger som vinner ved å gi fra seg herskerringen.

I Tolkiens verden er svakhet styrke, og ønsket om å utøve makt over andre er alltid en last. Den som streber etter å styre, går korrupsjonens og ødeleggelsens vei. Derfor er den best egnede regenten ikke den som selv søker makt, men den som blir oppsøkt av oppdraget og motvillig aksepterer det.

Nei, Tolkiens verden er ikke et speil av politikken slik vi kjenner den, men en historie som kaster lys over vår tid. Det er en saga om en av de store risikoene ved moderne politikk: At vår lengsel etter en trygg og ordnet tilværelse kan få oss til å forvandle samfunnet til et undertrykkende fengsel.