De flytende grensene for kultursponsing

Den ene etter den andre kulturinstitusjonen – i Norge og utlandet – proklamerer at de bryter alt samarbeid med russiske kunstnere.

Slike situasjoner kommer museer, konsertlokaler, gallerier og andre institusjoner stadig i – av ulike grunner.

Noen ganger er det helt forståelig og prisverdig at de boikotter eller «kansellerer» en sponsor. Andre ganger går argumentene i kryssende retning.

Så hvor går grensene? Lar det seg gjøre å stake dem ut til neste gang en potensiell konflikt oppstår?

Nasjonalmuseet i Oslo, som skal åpne dørene 22. juni, har vært i ilden før. Sommeren 2019 ble det kjent at direktør Karin Hindsbo innledet et samarbeid med Kathrine og Cecilie Fredriksen som skal være verdt flere hundre millioner kroner.

Kritikken lot ikke vente på seg. Mye av den gikk på – mer eller mindre innpakket – at rike arvinger ikke burde være med på å bestemme museets policy, inkludert innkjøp, hva som skal forskes på og hvem som skal ansettes. Det ble også reist spørsmål om søstrene kunne låne ut kunst til museet for å få økt verdien av den, for så å trekke den tilbake, selge den og tjene på det.

Nå har det samme samarbeidet blitt kritiserte på ny – og denne gangen er argumentene bedre. For det er kommet frem at Fredriksen-selskapet Seadrill har hatt et samarbeid med det russiske Rosneft, som er delvis offentlig eid – siden 2014. Noen måneder seinere ble John Fredriksen, faren til søstrene, tildelt «Russian Order of Friendship» av Vladimir Putin.

Med andre ord, kritikken har mer substans enn den hadde for snart tre år siden. Da kunne man mistenke at den egentlige årsaken til mange av spaltemetrene dreide seg om manglende sympati for «rikinger».

Noen prinsipper

Det er veldig lett å ha raske meninger, og det kan gi ekstra uttelling å være svært raskt, fordømmende. Her er noen prinsipielle spørsmål, verdt å bruke tid på:

1: Hvor nær i tid må et samarbeid med et selskap fra det landet man har problemer med (i dette tilfelle Russland) ha foregått, og hvor stort eller tett må dette samarbeidet ha vært?

2: Må samarbeidet ha vært med offentlig eide institusjoner for at det skal være kritikkverdig?

3: I hvor stor grad forventes det i våre dager av de offentlige eierne av kulturinstitusjoner, at direktørene for disse institusjonene skal skaffe penger eksternt, og kan de noensinne være sikre på at pengene er «rene»?

4: Hvis de offentlige eierne av museene forventer sponsorsavtaler, hvilke konsekvenser får det for publikum hvis de blir avskåret fra det?

5: Hvor tvilsomt må et regime være for at noe sånt skal bli en mediesak? Det er mange tvilsomme regimer på kloden, men noen kommer (i dette tilfellet helt berettiget) mer i mediene enn andre.

6: Hvor mye lar man seg lede av internasjonale strømninger i denne debatten, slik at analysen blir overfladisk?

Rene og «skitne» penger

Noen tentative svar:

Spørsmål nummer 1 over må vurderes fra gang til gang. Hvis vi skal se på dette aktuelle eksemplet med Russland-forbindelsen til Fredriksen-familien, ser det ut til at den både er relativt ny i tid og ganske tett i omgang.

Til spørsmål nummer 2 må svaret ofte – det kan være unntak – bli at det har stor betydning om det er private enkeltkunstnere som blir invitert, eller om det dreier seg statlig styrte institusjoner eller selskaper.

Til spørsmål 3 er svaret ganske enkelt «nei». Det er umulig å være sikker på at et større selskap ikke en eller annen gang – eller til og med i fremtiden, etter at sponsoravtalen er inngått – gjør noe som er kritikkverdig, eller som noen kan finne kritikkverdig.

Allerede inngåtte avtaler

Enda vanskeligere blir det om man skal kunne trekke avtaler som allerede er inngått for å være sikker på at man holder sin sti helt ren. Det kan bli vanskelig å være kulturleder, hvis det blir kravet.

Svært mange av de største norske selskapene har vært gjenstand for påstander om uetisk vandel. Hvis man legger til mer eller mindre nære bånd til til barnearbeid, miljø­kriminalitet, våpenhandel investeringsfond og skatteparadiser, blir antallet akseptable selskaper enda lavere.

Selv Frelsesarmeen er blitt påstått å være uetisk – på grunn av holdningen til homofile. Hvis det dreier seg om bånd til utenlandske regimer, kan det være lurt å tenke på at de færreste land utenfor Vest-Europa, USA og litt til, har samme syn på homofili og kjønn som det som er vanlig hos oss.

Spørsmålet om hva som indirekte forventes av kulturlederne er interessant, fordi det sjelden stilles direkte. Det kan være greit å bruke Hindsbo som eksempel igjen (skjønt hun er bare en av mange): Noen måneder etter at hun ble ansatt for fem år siden hadde Hindsbo selv en artikkel i Aftenposten hvor hun påpekte at Statens Museum for Kunst i København må hente 50 prosent av midlene selv, blant annet gjennom ekstern finansiering og private aktører.

«I Norge har vi gode offentlige støtteordninger, men regjeringen har lenge vært tydelig på at kulturlivet må få flere ben å stå på økonomisk», skrev hun.

I 2017 hadde Nasjonalmuseet egeninntekter (fra sponsorer, museumsbutikk, billettsalg og annet) på drøyt 33 millioner kroner. Museets totale inntekter var på nesten 354 millioner kroner. Mens KODE i Bergen, som Hindsbo kom fra, en egeninntjening på 30,5 prosent året før.

Droppe museene helt?

Det siste fører oss rett over i spørsmålet om hva slags museer vi får dersom all sponsing skulle forsvinne. For det er vel de færreste som tror at det offentlige da vil øke innkjøpsbevilgningene?

Noen er villige til å ofte museene totalt. Her vil det (påstått) beste bli det godes fiende.

«Om kunstmuseene er avhengige av å ta imot «skitne» penger fordi staten ikke prioriterer dem, så må man jo spørre seg om man vil ha kunstmuseer i det hele tatt. Man må faktisk bli litt mer kompromissløs, sa kunstner og professor Ane Hjort Guttu til Klassekampen i august 2019.

Sponsing derimot, kan som Hindsbo selv påpeker, gi mer kunst til folket, ikke mindre:

«I dag finnes flere betydningsfulle kunstverk i private samlinger rundt om i verden, som offentligheten ikke får glede av. Er det bedre at kunsten befinner seg i en privat stue eller i en bunkers i Sveits enn at den vises frem for publikum i et museum?».

Så har vi spørsmålene om internasjonale trender og hva andre gjør – i innland og utland. Poenget med etikk er vel å kunne vurdere hvert tilfelle selvstendig, pro- og anti-argumenter, i hvert tilfelle, uten å gjøre det om til noen popularitetskonkurranse blant dem som følger dårlig med og ikke får med seg argumentene.

Noe glemt? Sikkert. Det er jo derfor vi har offentlig debatt – om etikk og annet – for å bli klokere og kanskje lære av hverandre.