– Kulturlivet kan ikke eies av en liten del av befolkningen

Kulturrådet gjennomførte i 2021 en undersøkelse om mangfold blant publikum og ansatte i kulturlivet. Den har fått kritikk fra teatersjefer, som mener kravene til økt mangfold er en trussel mot den kunstneriske friheten. Selv om Fagforbundet er enig i at det er viktig med kunstnerisk autonomi så er det også viktig å diskutere hvordan vi skal kunne ivareta mangfoldet.

Norge har lang tradisjon for at kultur og idrett er et spleiselag mellom offentlig finansiering, dugnadsinnsats og brukerbetaling. Kultursektoren er i folkets eie, og forutsetningen for fortsatt offentlig finansiering er at den brukes av hele befolkningen. Kulturinstitusjonene kan ikke lengre brukes og skapes av en relativt homogen gruppe fra middelklassen. Den må representere, sysselsette og ha hele befolkningen som publikum dersom vi skal kunne argumentere for fortsatt offentlig finansiering.

Det er så klart forskjell på den profesjonelle kultursektoren og kulturtjenester for ungdom i kommunene, men det er ikke vanntette skott mellom disse sektorene. De er gjensidig avhengige av hverandre. Kulturproduksjon blant ungdom foregår i stor grad på fritidsklubben og på kulturskolen.

En ungdomsarbeider i fritidsklubb vet hvordan mangfold ser ut. Der er alle velkomne, uavhengig av klassebakgrunn, etnisitet og økonomi. Fritidsklubben er den eneste kulturaktiviteten som rekrutterer bredt.

Fritidsklubbene anerkjennes ikke

Kulturaktivitetene i fritidsklubbene representerer kulturpreferansene til både arbeiderklassen, middelklassen, barn og minoriteter. Der finner du ungdom med kulturuttrykk som i mindre grad er til stede i etablerte teatre eller i fagene på kulturskolen, som for eksempel urbane stilarter som rap, hip hop, dans eller gatekunst. Likevel anerkjennes ikke fritidsklubbene som kulturarena.

En undersøkelse fra Bergen kommune viste at det skal mer til enn å tilby gratis kulturskole for å inkludere barn fra lavinntektsfamilier. Barn i kulturskolen har foreldre som selv er interessert i kunstfag. Undersøkelsen viste faktisk at idrettsinteresserte foreldre sjeldnere enn andre har barn i kulturskolen. Det viktigste kjennetegnet ved kulturskoleelever var foreldrenes utdanningsnivå, der en stor andel har utdanning på minimum masternivå.

Kultur er noe som binder folk sammen. Slik er det i alle verdenshjørner, blant alle trosretninger og i det naturlige samspillet mellom mennesker. Samtidig er det færre barn med flerkulturell bakgrunn og fra arbeiderklassen som går i kulturskolen eller i operaen. Og det å velge kultur som levevei blir ikke sett som et nyttig eller et trygt økonomisk valg. Spørsmålet er til slutt: kan vi akseptere at en liten del av befolkningen velger kunstfag, og at kulturtilbudene i offentlig regi kun skal brukes av den samme lille delen av befolkningen?

Fagforbundet mener at vi må inkludere flere kulturuttrykk når vi skal utvikle et tilbud som når hele befolkningen. Vi må anerkjenne fritidsklubben som en kulturarena og inkludere den når vi snakker om kulturlivet vårt. Vi må jobbe for at innbyggere fra alle samfunnslag skal ha eierskap til de tilbudene som finnes, og da må vi også inkludere fritidsklubbene i det tverrfaglige kulturelle samarbeidet. La oss virkelig åpne dørene til publikum og inkludere et større mangfold i Kulturrådets mangfoldsarbeid.