Myter: Grundtvigs makeløse oppdagelse og Gisle Johnsons latter i Pilestredet

Vi befinner oss i alvorstung, norsk kristentradisjon et stykke utpå 1800-tallet. Det regner visst også. Det går et rykte om at noen har observert selveste Gisle Johnson le høylytt, midt i Pilestredet. Dermed er han umiddelbart i ferd med å falle i unåde i sin strenge teologkrets.

Det er 200 år siden Gisle Johnson ble født, noe som har gitt ham ni saklige minnelinjer i Norsk Almanakk 2022. En nypietistisk vekkelse (om vi regner Haugianerbevegelsen for den første) hjemsøkte landet på 1800-tallet, med Johnson i en så sentral rolle at den ble kalt Johnson-bevegelsen. Johnson var både teologiprofessor og folkelig forkynner, hans hovedfiender var liberale, politisk radikale og Grundtvigianere.

Vi må forresten ta med en til, om ikke fiende så i alle fall en rival, nemlig presten Lammers (muligens modell for Ibsens «Brand»), den første som brøt med den norske kirke (i synet på barnedåpen) og startet Norges første dissentermenighet. Johnson var fundamentalistisk lutheraner og sett på av mange i samtiden som en kirkehøvding. Han var også med på å starte Indremisjonen, og ble en av deres ledere.

Kirken mistet monopol

Kirkebråket og de nye trossamfunnene oppsto delvis som reaksjon på samfunnsutviklingen, spesielt undervisningen i skolen. Skoleloven av 1860 slo fast at omgangsskolen skulle avvikles og faste skoler opprettes over hele landet. Den evangelisk-lutherske tro var fortsatt fundamentet, men historie og regning skulle være faste skolefag.

Dermed mistet kirken sitt monopol på oppdragelse. Presten var fortsatt formann i skolestyret, men de andre medlemmene skulle velges av kommunestyret. Fra å være en kristen propagandainstitusjon (tenk på koranskolene i dag), ble skolen en selvstendig arena for opplysning. I 1863 kom Peter Andreas Jensens «Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet» ut. I tillegg til det kristne stoffet inneholdt den bondefortellinger av Bjørnson, tekster av Vinje på landsmål, eventyr og norrøne gudesagn. Det var å be om bråk. Noen foreldre opprettet sin egen skole i protest. I Jarlsberg i Vestfold gikk man til skolestreik mot «skadelige Digte». Streik, altså – mot eventyr og sagn!

Folkehøgskolens far

I dette klimaet sto Gisle Christian Johnson frem – vekkelsesforkynneren med et teologisk program der han knyttet personlig troserfaring til den konfesjonelle med utgangspunkt i lutheransk ortodoksi.

Han hamret mot tidens lettsindige opplysningsprogrammer, og det er ingen tvil om hvem som var hans teologiske hovedmotstander: Den danske prest, salmedikter, forfatter og folkeopplyser Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Ikke bare derfor, men fordi også Grundtvig har et slags jubileum i år (han døde for 150 år siden, noe som riktig nok ikke nevnes i almanakken) må vi stanse opp ved ham.

Om Grundtvig vet de fleste at han skrev salmer, og var «Folkehøgskolenes far», selv om han selv aldri grunnla noen skoler. Han var Johnsons rake motsetning, en søkende teolog med stadige kriser, hadde gitt ut historiske verker og dikt, og var prest ved Vor Frues Kirke i København. I 1825 drømte han at han spilte sjakk, og lå så dårlig an at han innså at han i løpet av et par trekk ville være sjakk matt. Da så han opp: Det var djevelen som var hans motspiller. Han skalv. Men i samme øyeblikk sto en skinnende skikkelse ved hans side. Han bøyde seg over ham og gjorde et trekk, og spillet var vunnet.

Drømmen symboliserte en visjon: Han hadde funnet et bevis for kristendommens sannhet i den apostoliske trosbekjennelse: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus (...) Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn (...)». Trosbekjennelsen var eldre enn bibelen, siden Kirken var eldre enn bibelen – ergo var det i den historisk levende menighet Kristus var å finne.

Kirken skulle ikke bygge på skriften, men omvendt. I en skjærtorsdagspreken snakker han om «det underfullt usynlige som er lagt på vår tunge til å forbinde ånd og legeme: det er ordet ...». For Grundtvig var «ordet» synonymt med det levende ord, muntlig formidling, levende forkynnelse og virkelige samtaler – skrift var noe sekundært og dødt. Dette ble av Søren Kierkegaard kalt Grundtvigs «makeløse oppdagelse».

Menneskets fordervelse sto sentralt i luthersk teologi. Salmedikter Kingo (1634-1703):

Du dårende verden, jeg sier deg av

Og senker deg ned i forglemmelsens hav.

Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang

I Abrahams fang.

Er det virkelig kristelig å lengte etter døden? Mennesket er jo skapt i Guds bilde. Mennesket var nok syndig, jada, men innerst inne fantes en guddommelig kjerne. Selv røveren på korset var av gudeætt. Kristus kom ikke for å befri menneskene fra livet, men til livet. Senere skrev Grundtvig ord som skulle overleve og trenge igjennom all mulig teologisk tåke:

Menneske først og kristen så,

Kun det er livets orden.

– Grundtvig sviktet

Gisle Johnsson var ikke nådig. Grundtvig sviktet i sitt «mangel på syn for den syndige fordervelses fulle dybde», med tannløs humanisme der menneskelivet syntes å være mål i seg selv.

Det forteller om en uoverstigelig kløft at det i Norge var skolestreik mot eventyr og mytologi, mens Grundtvig ga ut «Nordens Mythologi, eller Sinnbilledspråk» – ett av hans hovedverk. Kampen mellom æser og jotner avspeiler kampen mellom det edle menneskelivets idealer og den verdslige streben. Yggdrasil er den universalhistoriske ask, menneskehetens stamtre, roten representerer erfaringskilden.

«Mennesket (...) er en makeløs, underfull skapning, i hvem guddommelige krefter skal kunngjøre, utvikle og klare seg gjennom tusen slekter, som et guddommelig eksperiment, som viser hvordan ånd og støv kan gjennomtrenge hverandre og forklares i en felles guddommelig bevissthet».

Man skal ikke true med helvete for å tvinge mennesket til bot, men åpne menneskenes øyne for rikdommene skjult i dåpen. I en påskesalme skriver Grundtvig: «Ta det sorte kors fra graven / Plant en lilje der det sto» – og at han foretrakk «Frydesang for hule Sukke».

Han fikk en idé om en motpol til datidens latinskole. Menneskene skulle ikke ledes inn i lyset, de skulle opplyses, og deretter finne sin egen vei, en skole for livet. Ikke bare skapte det folkehøgskolene, disse tankene kastet en brannfakkel inn i diskusjonene om oppdragelse, pedagogikk og skolesystemer – og det brenner fortsatt.

Grundtvig hadde fremtiden på sin side, i motsetning til de alvorstunge, norske lutheranerne. Og hva med ryktet om at Gisle Johnson ble sett leende i Pilestredet? Jo da, hvisket noen, han hadde faktisk ledd, men det var verdens dårskap han lo av. Altså en lutheransk korrekt latter. Han kunne bli tatt til nåde igjen.