Har kulturen nådd bevilgningstoppen?

­Etter strømkrise, og med generelt dårligere tider, er det lett å spå at kulturlivet vil merke sparekniven i tiden fremover.

Det har begynt allerede. For få år siden hadde det for eksempel vært utenkelig at Nationaltheatrets fremtid skulle være helt usikker. Det hadde blitt stor ståhei. Nå opplyses det lakonisk på teatrets egen hjemmeside: «Oppstart av rehabiliteringen av teatret på Johanne Dybwads plass og dato for utflytting er fremdeles uavklart, noe som har gjort den kunstneriske planleggingen utfordrende» – og debatten uteblir.

Ingen er sikker på når teatret i Oslo sentrum vil rehabiliteres, og noen lurer om det i det hele tatt bør eller skal rehabiliteres. Kanskje man bare skal sørge for at det ikke helt faller sammen og bygge en billigere scene et annet sted, antydes det.

Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) får også et krevende år foran seg. Høye strømutgifter har ført til kutt på 32 millioner, men det må kuttes ytterligere 18, melder Aftenposten. Rektor foreslår stans i opptak til skuespillerlinjen.

Siste nytt er at Kilden teater og konserthus i Kristiansand er nødt til å nedbemanne med 10-15 ansatte på grunn av økte utgifter som ikke kompenseres med mer offentlige penger. Direktør Morten Gjelten i Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er «veldig lite overrasket».

– Det er en presset økonomi – det har vi forståelse for. Men vi er likevel bekymret for om kulturministeren har gjennomslag i egen regjering, kommenter Rhiannon Hovden Edwards i Virke til Aftenposten.

Kamp om kronene

Kunstsiloen i Kristiansand, som skal huse oljefondsjef Nicolai Tangens kunstsamling av nordisk modernisme, åpner heller ikke neste år, som opprinnelig planlagt. Kanskje blir det åpning i 2024 – vi får se. Stein Olav Henrichsen, som skal drive det nye museet, klager over at siloen kun har fått litt over halvparten av hva de hadde ventet seg i tilskudd til drift.

Tangen har jo nok å ta av, så kanskje han kan sponse sitt eget museum. Det kan bli verre for andre. Det er kamp om kronene.

Om sponsorkronene også. Pengetrærne ikke vokser til himmels, hverken de offentlige eller de private.

Ikke fordi kulturlederne unnlater å kurtisere næringslivet. De tider hvor kulturkoryfeer var tilbakeholdne når de snakket om sponsor, ser ser ut til å være forbi. Når man snakker med kulturledere i dag, er de vanligvis svært positive til sponsing – de tar det gjerne opp selv. De fisker etter flere næringslivskontaker, enten de snakker med en journalist eller markedsfører seg på annet vis.

Eller som det står på Munchmuseets hjemmeside under tittelen «Kultursponsing»: «Ønsker du en arena med unike assosiasjoner og opplevelser som åpner opp nye målgrupper og nettverk? Ser du etter muligheten for å kombinere kreativitet, kunst i verdensklasse og samfunnsansvar med en god investering.»

Sakker akterut

Kultursektoren, det vil si minus festivaler og mer kommersielle aktører, sakker imidlertid akterut i kampen om sponsormidlene i forhold til festivaler og idrettssektoren, ifølge Vegard Arntsen, som er daglig leder i Sponsor Insight. Han forteller at mens idrett og festivaler får stadig mer lukrative avtaler med næringslivet, står institusjoner av typen teater og store museer som gruppe på stedet hvil.

Arntsen mener kulturinstitusjonene bør være mer aktive i sin kurtisering av store og pengesterke selskaper. Det er ikke nok å tilkjennegi at man hadde ønsket seg et samarbeid. Institusjonenes avdeling for samfunnskontakt bør kunne skissere en detaljert og konkret avtale som viser at selskapet får nok igjen for pengene, og hvordan for eksempel ansatte og kunder kan få spesielle fordeler.

Det kulturlivet ikke bør være bekymret for, ifølge Arntsen, er tap av kunstnerisk frihet. Han mener næringslivet neppe er interessert i å legge seg opp i repertoar- eller oppkjøp- og utstillingspolitikk.

Daglig drift

Det er Morten Gjelten, direktør i Norsk teater og orkesterforening (NTO) ikke så sikker på. Han påpeker at selskaper som sponser gjerne vil ha noe håndfast igjen – for eksempel et event – og det er ikke sikkert de vil sponse noe så hverdagslig som den daglige driften av for eksempel et orkester. Og det er den daglige driften en kulturvirksomhet består av, påpeker han.

Gjelten tror ikke sponsorvirksomhet til løse kulturlivet problemer fullt ut fordi heller ikke private selskaper har et evigvoksende pengetre. Vi har dessuten en svakere tradisjon for det i Norge, og deler av næringslivet er vel heller ikke så interessert, antyder han – på samme måte som en del politikere setter kultur som automatisk salderingspost.

Han påpeker at politikerne sier alle de riktige tingene om kulturens betydning i samfunnet, men det er et stykke fra ord til gjerning. At Ap-regjeringen når sitt mål om én prosent til kulturlivet, har han ingen tro på.

– Jeg tror nok at Trettebergstuen mener det. Og de sier at 2023 blir et unntaksår. Men hvor mange unntaksår skal vi få?

Realnedgang

– Det har vært realnedgang i ni år nå, sier Gjelten. Han påpeker at realnedgangen under denne regjeringen faktisk er sterkere enn under den nå avviklede ABE-reformen fra den forrige regjeringen, «som gjennom åtte år svekket denne infrastrukturen med over 115 millioner kroner. Igjen rammes Riksteatret som statlig etat særlig hardt».

Det er ikke sånn, sier Gjelten, at hvis man må stramme inn med en halv prosent, så blir det en halv prosent mindre teater eller musikk.

– I vår bransje består vi av lønninger – av mennesker. Vi kan ikke automatiseres, da blir det ikke det samme kulturuttrykket. Et mindre orkester, med færre musikere, er ikke et fullt symfoniorkester og kan ikke spille det samme repertoaret. Teater på nett er ikke det samme som det vi vanligvis mener med teater.

– Det som skjer, og som har skjedd i mange år nå, er at institusjonene tøyer strikken og tøyer strikken, så publikum merker lite eller ingenting. Men en dag ryker det. Er det den kulturpolitikken politikerne – uansett farge – ønsker seg, sier han.

Parallelt med dette legges det press på egeninntekter og billettpriser, som går utover målet om at kunsten skal være tilgjengelig for alle på tvers av økonomiske, sosiale og kulturelle skillelinjer.