Hva skaper musikklegender i dagens samfunn?

­Er du opptatt av å følge med i utviklingen av samfunnet, lønner det seg å være interessert i å høre på hva ungdom mener. Den siste uken i september ble det skrevet om manglende superstjerner fra Generasjon Z i den eldste studentavisen i hele Skandinavia, Under Dusken, som forsyner oss med meningsfulle og godt reflekterte artikler om tidsrelevante og viktige temaer, som ikke bare ungdommer brenner for.

Ifølge skribenten har hver nye fremvoksende artist mindre sjanse for å lykkes globalt, i motsetning til artister fra tidligere generasjoner. Hun peker også på at superartister som er fremmet gjennom markedsføring ikke er legender, men selgere av enkeltlåter – døgnfluer. Det fikk meg til å tenke på saken én gang til.

For en som opprinnelig kommer fra et annet land i Europa, var jeg ganske sikker på at min oppvekst måtte være veldig forskjellig fra oppveksten til norske jevnaldrende – helt til jeg ble invitert på barndomssfester med 90-talls popmusikk, Nintendo, Tetris og godteri. Da fant jeg ut at underholdningen var innrettet tilnærmet likt på tvers av vestlige kulturer.

Døgnflue-artistene

Som Millennium-generasjonens representant har jeg opplevd manglende kunnskap om virkelige legender i store deler av samfunnet. Man har alltid vært mest opptatt av døgnflue-artistene. På skolen var det nesten ingen rundt meg som jeg kunne snakke med om, for eksempel Røyksopp, A-ha eller Pink Floyd, da de fleste var opptatt av Backstreet Boys og Nelly & Kelly.

I tillegg erfarte jeg ganske tidlig at «kvalitetmusikksmiljøer» ofte er balkaniserte, preget av status og at de derfor er mindre kjent blant dem som ikke tilhører miljøene, noe som delvis kan skyldes kunstmiljøers elitistiske ambisjoner – heldigvis med noen få unntak.

På den andre siden bør det også bemerkes at samfunnet, som ofte er styrt av monopolistiske medier opplever samme verdi-inflasjon i kulturfeltet uansett om det gjelder musikk eller andre kunstuttrykk.

Da «Stranger Things» fremhevet Kate Bush, for eksempel, ble det massekulturens rolle i ungdommens smaksdanning diskutert. Men ingen ville innrømme hvor «tilfeldig» det sangvalget var for publikum. Tror man at Kate Bush noen gang var en artist alle snakket om?

Kunne hun bli elsket av den samme delen av samfunnet som applauderer for eksempel Beyonce? Slett ikke. Er ikke Netflix serier selv en døgnflue, porsjonert som lørdagsgodteri? Var ikke Kate Bush selv en superstjerne? Jo da.

Talentshow

Da talentshowene begynte å ta over, reagerte også mange tidløse musikkstjerner negativt. Foo Fighters-frontmann Dave Grohl kommenterte saken mange ganger. Han uttalte blant annet at til og med Bob Dylan ville ha tapt sånne konkurranser og aldri ville ha kommet tilbake til musikkbransjen, hvis en millionær som Simon Fuller (mannen bak Idol, journ.anm.) hadde påstått at hans musikk var litt for flat eller kjedelig ved hans karrierestart.

Det som kjennetegner musikklegender i dagens samfunn er at de virker å være mindre opptatt av å være likt av alle, og at de i stedet har søkelyset på å være seg selv, uttrykke egne meninger og ståsted, både audio-visuelt og etisk-filosofisk.

Dagens artister som fortjener vår oppmerksomhet, er mer opptatt av å kjøre sin egen stil, uansett hvilke grep de fleste andre som lykkes har tatt. Dette gjør dem ofte mer økonomisk utsatt enn de andre som tilpasser sitt arbeid til de uskrevne reglene.

Kan svenske Tove Lo være vår og neste generasjons superstjerne? Hun er uten tvill en som designer musikkepoken vår nå. Man bør ikke går glipp av henne, hvis man finner samfunnskildrende pop med elektronisk vri spennende og viktig.

Artisten kom med et nytt album i oktober, «Dirt Femme», som hun selv tolker som skildring av egen relasjon til sin kvinnelighet, som hun fortalte Aftonbladet tidligere i år.

Kun levende legender kan utgi et album, laste det opp helt gratis på YouTube og bare en drøy måned senere komme opp på scenen til syngende publikum som allerede kan sangene utenat.

Det var nettopp dette Tove Lo gjorde lørdag kveld på Sentrum Scene i Oslo. Det var en mangfoldig og lykkelig kveld med plettfri sceneopptreden. Det var rett og slett en fest hvor mange identiteter trivdes sammen, noe vi absolutt burde praktisere oftere.

Vi har vår egen stigende stjerne i Ariadne «Ary» Loinsworth Jenssen, som har kommet med sitt debutalbum «For evig» tidligere i år. Ingen synger om søskenkjærlighet og sorg som henne. En sterk dame med en overjordisk stemme og underjordiske drivkrefter skaper ikke likegyldighet.

På lik linje har vi veteranstjernene Røyksopp, som gjør seg mindre tilgjengelige jo mer navnet deres vokser, noe jeg personlig synes kommer i kontrast med deres spennende kunst. Duoen har begynt å lage abstraktkunstalbum med mange psykologiske lag og spennende visuelle eksperimenter.

De overnevnte artistene er mer eller mindre kjente, men det finnes andre legender som ennå ikke har blitt synlige i den overfylte musikkbransjen. For rettferdighetens skyld vil jeg nevne mind.in.a.box – et østerriksk elektronisk band, som har sin kreative leder i Stefan Poiss. Det er veldig få som har lagt merke til dem, selv om de har forsynt oss helt siden 2002 med meningsfulle og hemmelighetsfulle parabelsanger, som skildrer samfunnet vårt på en kritisk måte – politisk, filosofisk og sosialt. Etter pausen på tre år lover bandet å slippe et nytt album snart, og det er en gruppe på rundt 17.000 mennesker i deres sosiale medier som venter i spenning, inkludert meg.

Dagens samfunn har kanskje et litt mer positivt syn på mangfold, og et sånt samfunn vil ikke lenger tillate å bli definert av kun få store veldig anerkjente navn. Samfunnet i dag gir oss frihet til å finne våre egne legender som kommuniserer på vårt nivå og tilfredsstiller våre kognitive og sosiale kommunikasjonsbehov, og ingen kan motbevise oss at de skinner noe mindre enn de gamle godt etablerte store navnene.