Ingen kan påstå at Jeff Koons kunst er interessant eller gir økt forståelse for menneskets lodd, mener forfatter Dag Bredal. Hva som gir hans kunst liv, er Jeff selv. Bildet viser ballonghunden, et av verkene til Koons.
Foto
Christophe Simon / AFP / NTB
Dag Bredal

– Kunsten er død. Drept av politikk og en velvillig drøm

Publisert: 9. september 2021 kl 12.21
Oppdatert: 10. november 2021 kl 18.57

Dag Bredal har skrevet boken «Kunst og makt» og holdt foredraget «Kunstens idealer og maktens realiteter: Om posisjoner, makt og konkurranse innen kunst og kultur» under KulturPlots kulturseminar.

Her er foredraget i sin helhet:

Tese 1: Kunst er maktens lydige tjener

Makten har historisk to hjelpefunksjoner, religion og kunst. Makt er avhengig av ideologi, en begrunnelse for å herske. Presteskapet var tradisjonelt leverandører av de nødvendige begrunnelser, med god hjelp fra kunstnerne. Etter at religionen har mistet mye av sin betydning er presteskapets rolle erstattet av en intellektuell elite og et omfattende byråkrati. Det betyr ikke at kunsten av den grunn er blitt friere. Tvert imot. Byråkratiet har lagt premissene for en kjedelig kunst.

Tradisjonelt har kunstnernes oppgave vært å gi politiske og religiøse ideer et uttrykk og et ansikt. Kunst har vært politikkens pyntede ansikt og religionens ABC. Noen mener kunst er politikkens kvintessens.

Det er ikke unaturlig at kunst har vært knyttet til samfunnets makthavere. Kunst forutsetter et marked. Folk kjøper ikke kunst før deres primære behov er dekket. Derfor har kunst alltid vært de rikes domene.

Kunstnerne har gjennom historien flokket seg om makthavernes fete tafler, vist respekt for sine herrer og tjent dem vel.  Det er ingen grunn til å tro at de noen gang skjer endringer i denne herre-tjener relasjonen.

Kunstnere som ikke innordner seg under makten kan regne med å forbli anonyme, tapt for historien, fattige, forfulgt, sendt til Gullag - i verste fall drept.

Noen spredte, men talende eksempler:

Antikken: Keiser Augustus og myten om Roma: Kulturpolitikk blir verdenspolitikk. Augustus Octavian (63 f. kr- 14) satte nasjonsbygging på agendaen. Verdens første kulturminister ble Gaius Maecenas (68 f.Kr – 8). Tidens store poeter var Vergil, Horats og Ovid. Poesi er i dag blitt en harmløs hobby, slik var det ikke den gang. Poetenes misjon var å forme opinionen, skape entusiasme for staten og den romerske ånds skjebnebestemte storhet og majestet. Keiseren engasjerte seg personlig, ga kunstnerne oppgaver og gjennomgikk deres manuskripter. Octavian tok selv initiativ til Aeniden, Vergils store verk.

Middelalderen: Wilhelm Erobreren og 1066. For å forsvare erobringen av England politisk og moralsk fikk han produsert et av verdens mest berømte kunstverk innenfor propaganda-sjangeren; The Bayeux tapestry. 70 meter langt. Det ble sendt på omgang til alle kirker i landet slik at folk kunne se og studere kongens begrunnelse. Deretter startet byggingen av himmelstrebende katedraler i normannisk stil.

Renessansen: Firenzes mirakel, 150 år med genial kunst. Det begynte med at Milanos diktator Giangaleazzo Visconti 1. mai 1390 erklærte Firenze krig.  Det ble en krig som i høy grad dreide seg om ideologi og dermed kunst. Florentinerne hadde ingen allierte i datiden, men mot Viscontis idé om det romerske keiserrike satte de den romerske republikk: «Da makten ble lagt i hendene på én mann, forsvant de store hjernene.» Studiet av de antikke tekstene endret florentinernes ideer og holdninger, de skapte renessansen.

Kirken: Paven i Roma så hva florentinerne oppnådde og engasjerte noen av verdens største kunstnere som Rafael og Michelangelo til å forskjønne og levendegjøre kirkens budskap.  Paver som Julius II og Medici-pavene Leo X og Clement VII ble renessanseprinser og noen av verdens mest betydningsfulle oppdragsgivere for kunsten.

Martin Luther: Dessverre var det blant de besøkende i Roma en del som brydde seg mindre om kunsten men desto mer om regningen. Det var de tyske prinsene. De besluttet å støtte en kirkelig opprører, Martin Luther som 31. oktober 1517 hadde publisert sine berømte 95 tester mot pavedømmet. Protestantene ville skape gudelige folk, et hellig rike på jorden – og de anså i utgangspunktet kunst som ugudelig. De var asketer.

Barokken: Ikonoklasmen ble pavedømmets nye angrepsfelt. Pavedømmet engasjerte jesuittene, en ny orden, som stormtropper i motreformasjonen. Jesuittene skapte barokken, en overdådig kunstretning som hadde all den skjønnhet, sensualitet og lidenskap som protestantene manglet.  Maleren Peter Paul Rubens skapte noen av verdens beste propagandabilder og tjente pavedømmet som kunstner, diplomat, spion og politiker.  Michelangelo Caravaggio, Giovanni Lorenzo Bernini, Antonio Vivaldi og Claudio Moteverdi, fulgte opp. 

Martin Luther slo tilbake gjennom å autorisere sang og musikk i tilbedelsen. Bach ble Guds stemme på jorden. Luthers bibeloversettelse var et nytt storverk, denne gang litterært. Han la grunnlaget for det tyske språk. Senere blandet malere som Hans Holbein og Albrecht Dürer i kulturkampen på protestantens side.

Eneveldet: Ludvig 14 skapte hva Frankrike kaller le Siècle des Arts eller le grand Siècle. Kongen var opptatt av gloire og samlet rundt seg geniale kunstnere. Blant dem Molière (1622-1673), regnet som dens tørste komediedikteren i vestlig litteratur siden antikken og en fremragende skuespiller. Kongens gunst var avgjørende for Molières karriere, uten monarken ville han ikke engang ha vært en fotnote i litteraturen. Temaet i komediene ble foreslått av kongen selv.

Opplysningstiden: Blant de store navnene i opplysningstiden var Denis Diderot (1713-1784), drivkraften bak den franske Encyclopédie, og Voltaire. Selvfølgelig også Mozart, Montesquieu og Immanuel Kant.  Det var også eneveldets tid og monarkene kunne det kulturelle og politiske spillet. Katarina den Store av Russland (1729-1796) og Frederick II, Der Grosse Fritz (1712-1786) av Preussen, utmanøvrerte kunstnerne ved å gi dem fyrstelige honorarer, medaljer og æresbevisninger. Til gjengjeld fikk de ubetinget støtte, uansett politiske forbrytelser.

Revolusjonen: Maleren Jacques-Louis David (1748-1825) var revolusjonens kunstneriske genius, og Robespierres seremonimester, propagandist, håndlanger og regissør av massemønstringer.  Medlem av revolusjonskomiteen i Paris, deputert og en av dem som stemte for kongens henrettelse. (Bilde av Marats død er et høydepunkt i propagandaens kunst. Han ble som kjent myrdet i badekaret av Charlotte Corday.) Da høyresiden gjorde kupp, falt David i unåde, han var heldig og unngikk giljotinering, men tilbragte en tid i fengsel. Han ble reddet da en ny diktator trengte en dyktig propagandist.

Keiserdømmet: Napoleon Bonaparte var kulturprinsen fremfor alle. Han ble historiens mest berømte kunsttyv. Adolf Hitler er blant dem som lot seg inspirere. Under felttogene i Italia og Egypt stjal Napoleon alt han kom over av betydelig kunst og sendte det til det nyåpnede Musée Napoleon i Paris, senere kjent som Musée du Louvre. David tjente ham vel med kanskje verdens beste propagandakunst. Mesterverket er «Napoleon krysser St. Bernhard», men det var mange flere. David hadde for øvrig over 400 elever, de fortsatte arbeidet. Etter Napoleons fall søkte David eksil i England siden i Nederland der han endte sitt liv ved å bli kjørt ned av en vogn i det han forlot teatret.

Romantikken: Etter Napoleons nederlag i 1815 var det tid for reaksjon. For fyrster, kirke og rikfolk var fienden fritenkning, ateisme, vitenskap, opplysningstid og de intellektuelle med deres krav om at fornuften skulle styre, ikke de etablerte autoritetene.  Middelalderen med dens tro og hengivenhet passet dem bedre, det ble de store følelsenes tid. Fyrstenes og kirkens drømmesyn hadde slått rot i folks bevissthet men blandet seg med tankene til Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), tenkeren bak det mest radikale program som tenkes kan. Han hadde satt seg fore å bekjempe fornuften og oppheve rasjonaliteten. Det verdenshistoriske ved Rousseau var at han skapte en antifremskrittsfilosofi. Han ga dem som hatet samfunnet uansett årsak et alternativ, en utopi fra fortiden.

Romantikken satte folkene, stammen, gruppen på den intellektuelle og kunstneriske agendaen. Romantikken dreide seg om folkenes frigjøring. Blodsbånd, språkfellesskap og historisk identitet ble stadig viktigere, også for de som satt med makten. Skyggesiden var at de nye nasjonalstatene begynte å konkurrere med hverandre på alle områder, inkludert kunst og kultur. Aggressiviteten knyttet til disse ideene lot seg lett utnytte som politiske våpen. Nasjonalkultur skapte enhet og enhetlig aksjon. Nasjonalkulten skapte fiendebilder. Minoriteter av alle salg fikk unngjelde. Fra årsskiftet 1900 ble uttrykket stadig mer aggressivt, mørkere. Krigen kom stadig nærmere, hjulpet frem av den tiltagende fremmedgjøringen, følelsen av «uvirkelighet» hadde grepet om seg blant intellektuelle. Dette var anarkistens tid, nihilistene, attentatene og politikk på avveier. Man ønsket noe nytt, radikalt annerledes, heroisk, virkeliggjøring av utopien, hva det enn var. Verden gikk ikke som søvngjengere inn i den første verdenskrig, krigen var villet båret frem av allmenn begeistring, blant studenter og intellektuelle.

De totalitære statene var romantikkens virkeliggjørelse: Det tyvende århundre ble de totalitære massebevegelsenes tid. Det fikk varig innflytelse på kunsten. De totalitære statene var de første som innførte stillingen som kulturminister, vanligvis med titler som propaganda og kulturminister. Kultur ble propaganda.

De italienske fascistene var først ute, inspirert av futurismen. Filippo Tommaso Marinetti (1876-1944) ble Mussolinis kulturminister Futurismen var modernismens mest kontroversielle og turbulente avantgarde-bevegelse.  En artistisk revolusjon som påvirket de fleste land i den vestlige kulturkrets innenfor estetikk og politikk.  Ingen annen retning har avstedkommet så mange innovasjoner innenfor kunsten, eller fått slike politiske konsekvenser. Futurismen ble fascismens offisielle kunst.

For Adolf Hitler (1889-1945) var politikk, kunst og estetikk ett og det samme. Dødens estetikk. Goebbels ministerium for Propaganda og informasjon tok kunsten på alvor. Kunst ble en del av krigsbestrebelsene. Musikk, teater, sangerkonkurranser, film, radio, fjernsyn, opera, ballett, aldri hadde verden sett maken til kulturaktivitet. Til tross for at mange kjente kunstnere forlot Tyskland, var det ingen mangel på storheter innenfor kunstverdenen som tjente regimet. Nazismen var romantisk i sitt kunstsyn, elsket de store formater, det heroiske og svulstige.

Josef Stalin (1878-1953) ville bruke kunsten for å fremme en revolusjonær forvandling av mennesket, kommunistpartiet pretenderte å være «sjelens entreprenører».  Stalin var imidlertid ikke fornøyd med å være øverste leder, som Hitler aspirerte han til å være øverste kunstneriske leder for sin generasjon. Han engasjerte seg på alle nivåer og områder innenfor åndslivet og kunsten.  Han gjorde det til et viktig kapittel i sin politikk, noe som førte til at alle kunstnere og intellektuelle måtte innrette seg etter Stalins innfall, eller ta konsekvensene. Han skulle være «den største litteraturkritikeren, historikeren og vitenskapsmannen i vår og enhver tid».  Et lignende åndsdiktatur hadde aldri tidligere forekommet, selv ikke i Nazi-Tyskland.

Bare Kina var verre: Mao Tse-tung (1893-1976) hadde som mål å ødelegge all tidligere kinesisk kunst slik at landet kunne begynne på nytt i år 0, med fire bind av hans artikler og en liten rød bok med nokså pussige sitater som skulle illudere den nye tids filosofi.

Tese 2: Aldri har kunst hatt mindre betydning for folks liv enn i vår tid

Utviklingen innenfor kunsten i årene etter den annen verdenskrig er i beste fall deprimerende. Aldri før i kunsthistorien har høydepunktene vært færre, interessen for kunst mindre. Få mennesker vil i dag hevde at samtidskunsten betyr noe i deres liv. Sport og lettere underholdning har overtatt den rolle kunsten en gang hadde. Så hva har skjedd?

Ideologiene: Karl Marx var ikke interessert i kunst. Ved å hevde at det var produksjonsforholdene som var nøkkelen til å forstå historien, forviste han kunsten og ideene til en refleks av de objektive forhold, uten interesse for en vitenskapelig orientert marxist. Det ble annerledes med Antonio Gramsci (1891-1937), generalsekretær i Det italienske kommunistpartiet. Gramsci hevdet at revolusjonen ikke kunne finne sted uten at kommunistene hadde etablert hva han kalte en «kulturelt hegemoni». Han ble ikke tatt alvorlig av marxistene i sin samtid, det rettet seg da neo-marxistene etablerte et kulturelt hegemoni etter annen verdenskrig. I dag regnes han som en av de viktigste og mest innflytelsesrike europeere i det 20.århundre.

Basert på Gramscis teorier og «kulturelt hegemoni» vokste det frem en ny kunstteori.  Kunst var poltikk og kunstnerne revolusjonens frontsoldater.  En av de første eksponentene for denne retningen var Walter W. Benjamin (1892-1940).  Benjamins messianske forståelse av historien ble en kilde til teoretisk fascinasjon for et bredt spekter av filosofer, inkludert Jacques Derrida, Georgio Agamben og Jürgen Habermas.

Det fortsatte med den såkalte «Kritisk teori» lansert av Frankfurterskolen dominert av Max Horkheimer (1895-1973) og Theodor Adorno (1903-1969) Adorno er særlig kjent for sin kritikk av den vestlige massekulturen, et hovedverk er «Aesthetic Theory» som utkom posthumt i 1970. Adorno vil erstatte salgsverdien av et kunstverk med bruksverdien.  Kriteriet er hvorvidt kunsten bidrar til å ødelegge de borgerlige estetiske verdiene, skape et nytt samfunn, fremme revolusjonen, skjerpe klassebevisstheten.  Kunst er politikk.

En lang rekke filosofer og kunstsosiologer fulgte i fotsporene. Pierre Bourdieu (1930-2002) er en av dem. Hans bidrag er at smaken innenfor kunst avgjøres av hvilken klasse man tilhører. Når borgerskapet lærer seg å spille piano og er interessert i å høre verker av Bach og Beethoven er det først og fremst for å kunne diskriminere arbeidsklassen, hvis smak de ser ned på. Roland Barthes (1915-1980) gikk et skritt videre, han avlivet kunstneren i et essay fra 1967.

Kunstfeltet: Etter at kunstneren var død og verket var avskaffet oppsto som ved et mirakel «kunstfeltet». Kunsten var blitt en bransje bestående av alle mulige profesjoner som skal til for å produsere. Kunsten ble ikke lenger skapt av én person, det var en kollektiv anstrengelse.  Alle var nå representanter for en klasseinteresse.  Alle var selvsagt ikke like, øverst på pallen står teoretikeren, professoren. Dermed går teppet opp for «statskunsten».

Gramscis drøm: Venstresiden overtok det kulturelle hegemoniet, men det ble en Pyrrhos-seier. Kunsten som ble skapt førte ikke til revolusjon, men til likegyldighet og kjedsomhet. Borgerskapet vendte seg bort fra kunsten og fant større gleder i sport og lettere underholdning, dessuten fine bilder, båter, landsteder, champagne osv. . Det ble gjort et historisk kompromiss: Venstresiden tar seg av kulturen, mot at den holder seg unna næringslivet.  

none

Kunstsamlerne: Fortsatt finnes det kunstsamlere blant de rike, motivet er som regel å skaffe seg et evig navn. De bygger mausoleer i form av kunstgallerier og fyller dem med kunst. Her bekrefte Karl Marx begrep «varefetisj». Rikfolket gjør den revolusjonære kunsten til en vare, objekter for kjøp og salg.  Antikapitalistisk kunst er blitt investeringsobjekter. Vel vitende om at kunsten er uinteressant i seg selv, bygger rikfolkene fantastiske bygninger for å tiltrekke seg publikum. Et eksempel er Foundation Louis Vuitton i Paris. Her oppbevares blant annet Gilbert & Georges verk «Class struggle», til ære for en av verdens rikeste menn.

Kulturministeren: Etter den andre verdenskrig har også politikerne i de demokratiske landene fått med seg hvor effektivt de kan styre kunsten politisk. Kunst blir et ideologisk verktøy knyttet til nasjonal merkevarebygging. Kontroll med kunsten og kunstnerne ble viktig også i demokratiene. Muligheten for å benytte «gratis» valgkamparbeidere ble en for stor fristelse. «Kunsten må være kritisk», det vil si kritisk overfor våre politiske motstandere. Kunsten må provosere! Hvorfor? Publikum er blitt provosert så ofte at enhver ny provokasjon blir møtt med et skuldertrekk. Provokasjonen bekrefter bare det alle visste, at kunsten er død.

«La civilización del espectáculo»: Mario Vargas Llosa skrev et essay der han beskriver moderne kunst som «uforskammetheter, kjekkaserier, svindel og bedrag». Tom Wolfe kaller den «a practical joke». Christine Sourgins I boken “Les Mirages de l´art contemporain », kaller den «et kulturelt bedrag». Døren til kunsten er stengt og publikum er gått hjem, til andre sysler.

Sportsministeren: I de totalitære statene var kulturministerens en kultur- og propagandaminister. I demokratiene, som hos oss, er tittelen mer komplisert:

«Kulturdepartementet (KUD) har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, likestilling og diskriminering, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet og pengespill og lotteri». Hva som er viktigst av alle disse ulikeartede oppgavene er det ikke nødvendig å gjette på. Det forundrer meg bare at ikke sports- og kulturministeren stiller i fotballdrakt.

Oppgaven for sports- og kulturministeren kan bare sammenlignes med landbruksministerens. Sports- og kulturministeren former ikke lenger politikken, har ingen personlig smak eller ideer om hva som er kunst. Oppgaven er som for sersjanten i det militære, å telle brettekanter i skapet. Suksess er økte bevilgninger og å begrense det permanente raseriet blant opprørske bonde- eller kunstorganisasjoner.

Byråkratiet: I realiteten er det ikke sport- og kulturministeren som styrer kunsten i en moderne stat. Oppgaven er delegert til et omfattende byråkrati. Byråkratiet har andre suksesskriterier enn de gamle kulturprinsene, de lever sitt eget liv i godt betalte offentlige stillinger der kunstverket i seg selv er av mindre interesse. Ved siden av stillingsbeskrivelser, hierarki og budsjetter, har de fått mange ulikeartede oppgaver å løse. Den viktigste er «rettferdighet». Pengene skal fordeles etter ulike kriterier som kjønn, etnisitet, geografi, sektor, alder osv. Hva man har her er oppskriften på kjedelig kunst.

Kunsten som bransje: Kunstbyråkratiet har etablert seg som en bransje. Bransjen har fått sitt eget språk, kalt International Art English, forkorter IAE. Språket har fått utvikle seg i et rom der ingen egentlig er ansvarlig for ytringene sine, en faglig sjargong rundt banale ideer. For totalt å distansere seg fra publikum avskjærer bransjen all opposisjon ved å hevde at meninger om kunst forutsetter «kunstfaglig kompetanse.»

Kunstverket: Den kunstneriske ytring er kunstverket, ikke kunstneren eller personrelasjonen kunstner-makthaver. I vår tid er dette snudd på hodet. Kunstneren er hva som teller. Kunstnerens image og posisjon som celebritet. Ingen kan påstå at Jeff Koons kunst er interessant eller gir økt forståelse for menneskets lodd. Hva som gir hans kunst liv er Jeff selv. Andy Warhol stiller i samme klasse, som Damien Hirst. Personalrelasjonen teller. Ingen kunstner får offentlige oppdrag urten å ha en personrelasjon til makten, det vil si byråkratiet. Byråkraten må føle seg beæret av kjendiskunstnerens nærhet når sjekken overleveres.

Oppsummering: Kunsten er død. Drept av politikk og en velvillig drøm, som i Josef Beuys tese: «Jeder ist Künstler». En frekk løgn. En oppmuntring til slutt: Likevel skapes det fortsatt stor kunst, kunst som er tidløs, som gir en fortolkning av mennesket verdighet og eksistens som gjelder for alle folk til alle tider. Alt for ofte lever den sitt eget liv, ubemerket, fryktet av kultureliten og neglisjert av makthaverne.