Afghanistans kulturelle situasjon: Den «siste» generasjonens kamp

I april 2022 ble Ghawgha Taban tatt imot som fribymusiker i Harstad, som gjesteartist under ICORN Citiesof Refuge Network og Norsk PENs program i Norge, og i samarbeid med Safemuse. ­Den 3. mars ble Ghawga Tabans første EP, «Landless Tree», lansert på Riksscenen i anledning den internasjonale «Music Freedom Day». På scenen var det en stor installasjon med ulike faner. På én av dem stod det «We are the last generation». Hvilken «siste generasjons» stemme er dette, hvem angår dets budskap?

På scenen sto Ghawgha, Anja Lauvdal (piano, harmonium, synth og stemme) og Marianna Sangita A. Røe (perkusjon og stemme). Sammen framførte de tre sanger: «Requiem for Happiness», «Landless Tree» og «Away from Home». De to første låtene er skrevet og komponert av Ghawgha selv, og vitner om flerkulturelle musikalske innflytelser. Gjennom sine tekster utstråler de et mørke, med historien og dens arv som bakteppe: En sang om glede eller lykke kan kun innta formen av et rekviem. For Ghawgha likner tilværelsen et tre uten land; hun synger: «Mine hender er råtne frukter, mine armer visne greiner og mitt hår, røtter uten jord». Vuggesangen, morens og bestemødrenes stemme, heter «Langt hjemmefra» …

Trangen til å gro røtter

Ghawghas EP er som en triptyk: en tredelt altertavle med en midtdel og to fløydeler som kan lukkes som et skap. Med et universelt billedspråk skildres en tilværelse der undertrykkelse, vold og migrasjon er iboende kår - både som arv og som direkte erfaringer. Men ved å operere et perspektivskifte fra de fastboendes ståsted, vitner den også om grunnleggende dimensjoner ved menneskelige kår og fellesskap. Skillet mellom rotløshet (et nå vanlig uttrykk) og landløshet kan i første omgang virke minimalt, men der et tre uten røtter er dømt til døden, vitner røttenes trang til å vokse om en uhyre livskraft.

Bildet minner om blomstene i vasen hos den tsjekkisk-brasilianske «migranttenkeren» Vilém Flusser: selv om blomster blir fratatt sitt livsgrunnlag av jord, består hos dem trangen til å gro røtter. Dette, hevder Flusser, er et bilde på absurditeten eller meningsløsheten migrasjon også medfører, og som innlemmes i tilværelsen - en tilværelse som ikke primært er rotløs, men bunnløs (Ghawghas tre gror faktisk røtter).

Ghawgha, som er født i Afghanistan og vokste opp mellom Afghanistan og Iran, foreslår betegnelsen «Afghanistanian-Iranian», eller «Afran» heller enn den etablerte «Afghans» for å referere til sin egen tilhørighet. «Afghanere» betegner nemlig i utgangspunktet visse stammer innen den pashtunske folkegruppen, som utgjør en vesentlig del av Afghanistans moderne samfunn. Det er imidlertid viktig å huske at offisielle folketellinger etter all sannsynlighet aldri har vært i stand til å gjenspeile mangfoldet i Afghanistans befolkning, og at pashtunere av historiske og geopolitiske grunner gjerne har blitt framstilt som et tydelig flertall.

Det moderne Afghanistans fødsel er uatskillelig fra «Det store spillet» som satte de britiske og russiske imperiene opp mot hverandre i Sentral-Asia. På bakgrunn av dette saksforholdet ble det moderne Afghanistan utformet som en bufferstat mellom de to imperiene. Den pashtunske kongen Abdur Rahman Khan, som gjerne framstilles som «det moderne Afghanistans far» (1880–1901), fikk drive en egen innenrikspolitikk, mens utenrikspolitikken ble tiltrodd det britiske Indias visekonge.

Dette danner et viktig vendepunkt for befolkningen som befant seg innsirklet i de nylig opptegnede landegrensene. Selve navnet «Afghanistan», eller «afghanernes land» er talende: navnet «afghanere» er i utgangspunktet forbeholdt pashtunere, når (muligens langt) over halvparten av de menneskene som lever innad i grensene ikke tilhører denne folkegruppen. Her er det også betimelig å nevne at inndelingen i etniske kategorier ikke synes å være gammel i Afghanistan. Den sveitsiske etnografen Pierre Centlivres sporer selve ordets (ethnie) første anvendelse tilbake til 1930-tallet, i utenlandske kilder.

Med Abdur Rahman Khans tiltredelse som første konge av bufferstaten, kom den semantiske skjevheten i ordet «Afghanistan», «afghanernes land», til å fylles med et mørkt og blodig innhold. Den nylig innsatte kongen, i det som gjerne omtales som et «sentraliseringsprosjekt», skulle vise seg å være svært fiendtlig innstilt overfor hazaraene. Disse var da en av de få folkegruppene i det nyfødte landet hvis leveområder utelukkende befant seg innenfor grensene. Kongen befalte flere razziaer, som førte til utryddelse av en vesentlig del av Hazara-folkegruppen, gjennom direkte massakre, tvangsutkastelser og eksil (den gang hovedsakelig til Pakistan), og voldtekt av kvinner som også ble gjort om til slaver.

Som gruppe, ble hazaraene rammet av en hard og institusjonalisert diskrimineringspolitikk. Denne situasjonen har vedvart og har tatt stadig nye former gjennom de mange tiårene som fører frem til i dag. Historiens og den politiske elitens rolle kan vanskelig undervurderes i denne systematiske diskrimineringen - en politisk elite som sjeldent kan sies å ha vært representativ for befolkningen i sin helhet, selv ikke i sin egen folkegruppe. Hvis man ser tilbake på utgangspunktet med økonomiske briller, kan man framheve at Abdur Rahman Khan fikk betydelig finansiell støtte fra britene for å føre sin egen innenrikspolitikk. De egentlige grunnene til hans hat overfor hazaraene virker sammensatte. I offisielle, historiske kilder rettferdiggjøres deres tilintetgjørelse av en angivelig vantro (vedkjennelse til sjia-islam), men en slik begrunnelse dekker sannsynligvis også sosiopolitiske og kanskje psykobiografiske forhold uten tydelig religiøst innhold.

Uansett de nøyaktige årsakene ble konsekvensene uhyrlige, og har preget livet til generasjoner hazaraer fram til i dag: Blant dem er de som flyktet og deres barn, enten de ble født på den ene eller den andre siden av grensene: «trær uten land». Dette gjelder i særlig grad for «afranere» eller «afghanistanere-iranere», slik Ghawgha foreslår å kalle dem. I dagens Iran blir disse nektet grunnleggende borgerrettigheter. Mens en iransk språkuttale i Iran var en grunnleggende forutsetning for å kunne «gli inn i mengden», kan den bli en hemsko på den andre siden av grensen, og vice versa. På grunnlaget av tiår med krig og diskriminering har språk blitt til noe ganske forskjellig fra «en drakt for tankene», i en rekke sammenhenger mye likere hud enn klær. Dette gjelder særlig for afranerne, som uansett hvor de befinner seg plutselig kan oppleve fremmedgjøring, enten på grunn av sitt utseende eller måten de snakker på. Stemmer som Ghawghas viser hvor mangefasettert den transnasjonale eksistensen er. Den medfører til stunder en uhyrlig smerte, men statløshet og ensomhet er også uatskillelige fra flerkulturalitet, det vil si rikdom.

Kompleksiteten ved de yngre generasjonenes erfaring er særlig tydelig i hazaraenes tilfelle. Denne folkegruppens skjebne av endeløs vandring ble satt i gang på slutten av 1800-tallet, med Abdur Rahman Khans maktovertakelse. Den er altså ikke et tidløst forhold i den lokale antropologien, slik det for ofte blir fremholdt. Gjenklang fra Afghanistans nyere historie og hazaraenes stemmer kan høres i Ghawghas «Landless Tree». Dette er ekko fra en tidsperiode preget av tvangsforflytninger, kamper og stadige forsøk på å heles. Hazaraenes ofte distinkte fysiske trekk, deres dialekter av det persiske språket (hazaragi), har gjort dem lett gjenkjennelige. Dette betyr at hindringene for å «gli inn i mengden» er mange – både i Afghanistan og Iran.

Raske religiøse lesninger av situasjonen, som i de siste året har hatt forrang i mediene og ekspertenes uttalelser, evner heller ikke å fange noen grunnleggende elementer ved dagens virkelighet. Slike lesninger, som tolker den interne rasismen i det moderne Afghanistan i lys av skillet mellom sjia- og sunnimuslimer, konkluderer gjerne med at hazaraene, assimilert til sjia-trosretningen i et hovedsakelig sunnimuslimsk land, vil finne en naturlig støtte i Iran. Få utsagn kunne befinne seg lengre borte fra virkeligheten. De fungerer tvert om (bevisst eller ubevisst) som nok et sensurbyrå for hazara- og andre «afranske», «afghanske» og «afghanistanske» stemmer. I Iran blir særlig hazaraer behandlet som annenrangs borgere. (Den finske kunstneren Anna Knappe, som tok mastergrad i billedkunst på Khio, gir et innblikk i dette i sin kortfilm «Mohajer (camp-e forsat)», som ble vist på Kunstnernes Hus i anledning avgangsutstilling i 2016).

Betegnelsen «Afghan» forblir for en stor andel av dagens befolkning i Afghanistan knyttet til et dynasti bestående av brutale herskere som påførte sivilsamfunnet dype sår gjennom undertrykkelse, utryddelse og utvisning av store befolkningsgrupper. Hvordan kan slike sår helbredes i en turbulent historie, som på ingen måte er «afghanernes» udelte ansvar, i motsetning til det som innimellom blir uttalt på den internasjonale scenen (slik for eksempel i Joe Bidens ord: «Det er det kun det afghanske folkets rett og ansvar å bestemme over sin framtid og hvordan de vil styre landet sitt»)? I en kontekst der utsagnet «alt handler om penger» er blitt både realpolitisk motto og hverdagslig klokskap, kan man i det minste minne på at både mudjahidin på 1980-tallet og selve Taliban i de senere tiår har fått rikelig finansiell støtte fra Vesten, med USA i spissen.

Oppgjør med fortiden

Når dette er sagt, lar virkeligheten seg ikke tilbakeføre til tall, enten det er fra omtrentlige folketellinger eller geopolitisk bokføring. Den unge generasjonen forsøker å ta et oppgjør med fortiden, en vanskelig oppgave når tilgangen til historiske kilder og deres opprinnelse er så vanskelig, (ståstedet de ble produsert fra, hensikten de ble produsert med, sensuren som tvang dem inni visse diskursive retninger der mye finnes mellom linjene). Det er også dette Ghawghas EP vitner om, samt om Afghanistans deltakelse i verdensordenen - ikke som bufferstat, ikke som potensiell kilde for litium, ikke som fundamentalistenes vugge, men som en dypt såret og modig arvtaker etter nasjonalstatenes og kolonitidens voldelige gullalder, i likhet med de fleste samfunnene i verden.

Over de unge generasjonenes stadige forsøk på å bygge opp et «afghansk» eller «afghanistaniansk» fellesskap svever det kjente utsagnet om at «de som ikke kan huske fortiden er dømt til å gjenta den». Men et annet avgjørende aspekt ved situasjonen lar seg utmerket fange av den svenske dikterens Tomas Tranströmer ord «Om historien»: Selv om de nålevende er barn av den forrige generasjonens motsigelser og konflikter (i sitt «ulykkelige ekteskap»), så roper «varje problem […] på sitt eget språk»…

En av Ghawghas sanger bærer tittelen «Away from home». Utgangspunktet er en tradisjonell hazara-vuggesang fra Bamiyan, stedet der den første Taliban-regjeringen lot sprenge to Buddha-kjempestatuer i mars 2001. Disse statuene hadde stått oppreist og voktet innbyggerne i Bamiyan i 15 århundrer. Selv om denne handlingen ofte tolkes som et uttrykk for religiøs fundamentalisme rettet mot kjetterske avbildninger, er nok en gang årsakene bak hendelsen mer sammensatte enn som så, og tydelig tilknyttet den mørke arven etter Abdur Rahman Khans grunnleggende foretak om tilintetgjørelse av hazarafolket.

Melodien i «Away from Home» er en folkemelodi, som nådde Ghawgha gjennom muntlig overføring. Det eldste kjente leddet i rekken er en mor fra Bamiyan som sang ved vuggen for sine barn på 1970- eller 1980-tallet. Denne musikken når oss, gjennom Ghawgha, mot alle odds. Også Hazara-kulturen har vært utsatt for undertrykkelse og forsøk på tilintetgjøring, forsøk som har nådd de mest intime sfærene av tilværelsen.

Hamid Sakhizada (bosatt i Harstad) er et annet talende eksempel på de langvarige konsekvensene av den kulturelle undertrykkelsen, men også på endringene som preget det afghanske samfunnet i de 20 årene mellom Taliban 1.0 og Taliban 2.0: Sakhizada lærte seg i skjul å spille det tradisjonelle instrumentet dambura (som også er et sentralt folkeinstrument blant annet hos usbekerne, tadsjikerne og kirgiserne), og oppnådde andreplass i den nasjonale konkurransen Afghan Star (tilsvarende Idol), uten å gi etter for ytre press mot å framføre Hazara-musikk. Han var dermed med å bane vei for kommende Hazara-utøvere, men ble også truet på livet og derfor tatt imot som fribymusiker i Harstad i 2016, der han fortsetter å utøve og undervise dambura - både den sensurerte tradisjonen og nyskapende måter å bruke instrumentet på.

Historisk sett har «kulturmordet» på hazara-kulturen pågått på ulike nivåer i den sosiopolitiske ordenen etter Abdur Rahman Khan, gjennom latterliggjøring av utseende, kulturelle uttrykk og hazaragi-dialekter av det persiske språk, men også institusjonaliserte forbud mot å utøve visse yrker. Utover kulturen, har faren for folkemord vært en gjennomgående, godt dokumenterte (blant annet av Genocide Watch, Amnesty International og en kommisjon dannet av britiske parlamentsmedlemmer), og likevel ignoreres trusselen mot hazarafolket fram til i dag, mest sannsynlig med bakgrunn i den gjennomgående fordunklingen av undertrykkelsens historiske forløp.

Fra 2000-tallet og fram til Taliban igjen tok Kabul i 2021, støttet av en rekke utenlandske aktører, kunne unge hazaraer ta tak i spørsmålet om sin egen kulturarv, med tanke på fortiden, men også i et samtids- og framtidsperspektiv. Deres innsats bidro uten tvil til å redde noen originale, betydningsfulle kulturelle uttrykk fra fullkommen utryddelse. I 2013 stiftet Maryam Sharifi og Monirah Hashemi, med et knippe unge aktivister og kunstnere kulturfestivalen A Night With Buddha, for å holde oppe minnet om statuene som ble sprengt av Taliban. Siden da har festivalen blitt arrangert årlig ulike steder i verden - med Harstad som en viktig forankring etter Sharifis ankomst der i 2016. I Harstad har festivalen vært en viktig scene for utveksling rundt kulturarv på tvers av kulturer, blant annet med bidrag fra lokale samiske, samt norske deltakere.

Da statuene ble sprengt i 2001, innførte den daværende direktøren for UNESCO, Koichiro Matsuura, begrepet «forbrytelse mot kultur». Hendelsen og begrepet dannet presedens i organisasjonens behandling av målrettet ødeleggelse av kulturarv. I 2003 (det vil si etter ødeleggelsen) ble «Kulturlandskapet og levningene i Bamiyandalen» satt på UNESCOs liste over verdensarv. I Ghawghas versjon av den tradisjonelle vuggesangen, «Away from Home», der teksten er blitt aktualisert et sted i overføringskjeden, ønsker en mor for sitt sovnende barn at hun eller han skal bli «Bamiyans Buddha» når hen blir stor (før lød sangen «du skal bli guvernøren i Bamiyan») - et ønske om at barnet, som også er «nuet og framtiden», skal fylle med ord og med tilstedeværelse det gapende tomrom der de majestetiske og beskyttende figurene hadde stått i mange århundrer. Der var Buddhaene ikke bare voktere, men også solide bevis på det iboende mangfoldet som til alle tider har kjennetegnet «Afghanistans» befolkning.

Naïd Mubalegh er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Lisboa, Sorbonne og Universitetet i Oslo.