Magne Lerø: Forståelig at Anne Kalvig ikke orker å være professor i Stavanger

­Anne Kalvig orker ikke lenger være professor ved Universitetet i Stavanger. Hun sier opp uten å ha en annen jobb å gå til og oppgir mobbing og svertekampanje som avgjørende i sin skriftlige oppsigelse på flere sider.

Kalvig har vært ansatt ved Universitetet i 25 år og i flere år vært sentral i debatten om kjønnsidentitet. Kalvig hevder at det kun finnes to kjønn og godtar ikke at biologisk fødte menn kaller seg kvinner. Hun vil operer med «han» eller «hun».

Hun hevder at det ikke er forskningsmessig belegg for det syn på kjønnsidentitet som foreningen Fri hevder og som det store flertallet i de politiske miljøet har godtatt.

Kalvig er nestleder i WDI i Norge (Woman Declaration International) som hevder det er diskriminering og brudd på kvinners rettigheter når biologiske menn får kalle seg kvinner og får opptre som om de er det.

Å mene at samfunnet skal innrette seg etter at vi kun har to biologiske kjønn, er i dag blitt meget omstridt. Det finnes knapt en debatt som er mer polariserende for tiden.

I forbindelse med sin oppsigelse understreker Kalvig at hun ikke har noe imot å stå i harde debatter. Det er de harde personangrepene hun ikke orker lenger.

Rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, har engasjert seg i debatten, men ikke ved å gi støtte til en av partene. Det han er opptatt av, er å advare mot polarisering. I et innlegg i Khrono ber han debattantene selv ta ansvar for innhold, kvalitet og retorikk og advarer mot økt fare for polarisering, avskrekking og innsnevring av ytringsrommet.

Idealer i akademia

Mohn sikrer seg. Ingen er uenig i noe av det han skriver. Det er problemet. Han sier ikke at Anne Kalvig er i sin fulle rett til å si det hun mener, at det er godt innenfor ytringsfriheten og at hun ikke bryter med noen idealer innen akademia.

Framfor å bli definert som del av en marginal gruppe som polariserer og hindrer et opplyst ordskifte, vil Kalvig ha støtte og aksept fra sin leder. Hun ber ikke om at han skal være enig med henne, men at det er legitimt å mene det hun mener og si det rett ut.

Akademias oppgave er ikke å opptre politisk korrekt. Akademia har et særskilt ansvar for at alle syn kommer fram, ikke minst de som er kontroversielle. Akademias fremste oppgave er å verne om ytringsfriheten, insistere på at avvikende meninger skal godtas og slå ned på dem som går til personangrep.

Jobben til Klaus Mohn er å mene offentlig at Anne Kalvig har rett til å ha meninger som noen finner krenkende. Med ytringsfrihet følger ofte krenkelser. Det er ikke den som fremsetter kontroversielle ytringer som er problemet. Det er den som ikke tåler ytringer.

Det finnes grenser for ytringer. Hatefulle ytringer er ulovlige. Det er ikke hatefullt å hevde at det kun finnes to kjønn og at mye av dagens kjønnsdysfori skyldes traumer og psykologisk skjevutvikling. Det er kontroversielt, men det er forskere som mener det.

Forsker uenige om kjønn

Ulike meninger må bringes fram på ulike arenaer for debatt. Når forskere er uenige, må vi leve med det. Det er delte meninger i kjønnsdebatten. Kalvig mener hun har rett og at vi ikke kan operere med mer enn to kjønn. Andre forskere mener det er faglig grunnlag for å operere med flere kjønn og at samfunnet utmerket godt kan leve med det.

Mohn skriver at de går glipp av en viktig og verdifull ressursperson med høy kompetanse og sterkt samfunnsengasjement når Kalvig slutter, men at det er hennes valg, og det må han akseptere. Han legger også til noe om verdien av ytringsfrihet, kritikk, respekt og saklighet. Dette kan alle skrive under på.

Det er ikke alle som vil skrive under på at Kalvig er i sin fulle rett som professor til å mene offentlig det hun gjør. Det skulle Mohn gjort klart før hun sendte oppsigelsen, ikke klage over polarisering. Det kan andre gjøre. En rektor ved et universitet skal leve med og forsvare den polariseringen og de krenkelsene som følger i ytringsfrihetenes kjølvann.