Realisme i krig og fred

­Realisme er en teoretisk retning innen studiet av internasjonale relasjoner. Mens det ofte beskrives som en tese om internasjonal politikk, er det mer presist å omtale realisme som et perspektiv på hva slags forhold som er relevante for å forstå internasjonale relasjoner. For realister er betydningen av statenes vitale sikkerhetsinteresser altoverskyggende. I det internasjonale systemet, hvor det ikke finnes noen sentralmakt, og alle stater er overlatt til seg selv, er det de maktpolitiske styrkeforholdene som er avgjørende for å forstå det internasjonale samkvemmet.

Videre legger realismen til grunn at statenes vitale sikkerhetsinteresser må forstås i lys av kategorier som militær kapasitet, geografi, og teknologisk og økonomisk utvikling. Realister gir sjelden en presis redegjørelse for hvordan vi skal avgrense sikkerhetsinteressene fra andre interesser, men de uttaler seg gjerne veldig tydelig om hvilke forhold de mener vi må se bort fra i studiet av internasjonal politikk.

Såkalte liberalistiske perspektiver på internasjonale relasjoner viser til de omfattende og dyptgripende forsøkene på å regulere den internasjonale arenaen de siste 100 årene. De mener dette har forandret den internasjonale politikkens karakter. Realismen avfeier dette som ønsketenking; det er fortsatt anarki på det internasjonale nivået og dermed er det rene maktpolitiske analyser som gjelder. Innenrikspolitiske forhold er ifølge realismen av forsvinnende liten betydning for internasjonale relasjoner, og et søkelys på ideer, ideologi, og moral avvises som en distraksjon fra et nødvendig fokus på de harde, materielle fakta som er bestemmende på den internasjonale arenaen.

Som realister liker å påpeke, betyr ikke dette at realisme i seg selv er amoralsk. Realistenes poeng er som regel at når vi skal navigere politisk i det internasjonale farvannet, er vi nødt til å forholde oss til verden slik den er – ikke slik vi skulle ønske at den var – for å unngå katastrofe.

John Mearsheimer og krigen i Ukraina

Det er først og fremst to grunner til at realismens perspektiv på internasjonale relasjoner har fått så mye oppmerksomhet det siste året. For det første mener noen at realismen, iallfall i større grad enn andre analyser av internasjonal politikk, forutså krigen i Ukraina. Realistenes advarsler ble dessverre ignorert, men nå er det desto større grunn til å ta til seg realismens innsikter. For det andre svømmer mange av realismens viktigste talspersoner motstrøms ved å framheve USA og Vestens ansvar for å provosere fram krigen i Ukraina.

Begge av disse poengene assosieres med den amerikanske professoren i statsvitenskap ved University of Chicago, den selverklærte «offensive realisent», John Mearsheimer. En siste viktig grunn til debatten om realisme handler om kontroversen rundt hans person. Forelesningen han holdt i 2015, «Hvorfor er Ukraina Vestens skyld?», har blitt sett nesten 30 millioner ganger på YouTube. Mens den har blitt hyllet av mange, har Mearsheimers syn også blitt delt av det russiske utenriksdepartementet og denne delingen er delt videre av Mearsheimers kritikere. Da Mearsheimer var i Norge i forbindelse med Holberg-debatten i desember, skrev Morgenbladet ikke mindre enn tre lange artikler om realisme, med utgangspunkt i Mearsheimers forståelse av Ukraina-konflikten.

Mearsheimers analyse av krigen er enkel. Da Russland lå nede med brukket rygg etter Sovjetunionens kollaps, rykket Vesten, med USA i spissen, østover. Strategien hvilte på tre pilarer: én militær søyle – NATOs utvidelse – én økonomisk søyle – EUs utvidelse – og én politisk-ideologisk søyle – støtte til demokratiske opposisjonelle i antiliberale regimer. Til sammen utgjorde dette en voksende trussel mot Russlands vitale sikkerhetsinteresser. Annekteringen av Krim og intervensjonen i Donbas i 2014 var et tydelig uttrykk for at Ukraina var en del av Russlands interessesfære. Russland ville ikke akseptere at de vendte seg bort fra dem og mot Vesten. Men Vesten lyttet ikke til disse signalene. Resultatet var 24. februar 2022, da gikk Russland til fullskala invasjon.

Politikk og moral

Kritikken av Mearsheimers analyse kan også deles i tre. For det første protesterer noen mot begrepet «interessesfære». Ukraina er et selvstendig land; vi kan ikke godta Putins imperialistiske ambisjoner og folde Ukraina inn under Russlands autoritet som om det var en simpel vasallstat.

En slik reaksjon har godt av en konfrontasjon med realismens innsikter. Vi kan definere en stormakts «interessesfære» som et område av verden stormakten er villig til å bruke militær makt for å beskytte. En slik interessesfære er ikke noe bare gammeldagse, utskjelte pariastater insisterer på. Det har vært USAs uttalte politikk i 200 år å nekte enhver utenforstående stat å intervenere eller blande seg opp i noe land på den vestlige halvkule. Hva er Monroedoktrinen om ikke en definisjon av USAs interessesfære? Hva er Carterdoktrinen om ikke en utvidelse av USAs interessesfære til også å omfatte regionen omkring Persiabukta?

Enda viktigere: Å bruke et begrep som «interessesfære», innebærer ikke nødvendigvis en aksept av at verden er organisert slik at stormakter insisterer på kontroll utover sine grenser. Men det er et faktum vi må forholde oss til i utenrikspolitikken. Ikke alle områder av verden er like viktige for alle stormakter. Ukraina er et så viktig område for Russland at de er villige til å gå til krig for å forhindre en viss politisk utvikling. Så viktig er ikke Ukraina for USA. Å ignorere denne forskjellen med henvisning til at stormakters interessesfære er en foreldet idé fra imperialismens tidsalder, er lite lurt. Ifølge Mearsheimer var det basert på en slik malplassert moralisme at vestlige utenrikspolitikere nærmet seg Ukraina og provoserte Russland, som likevel var trygge på at de ikke ville møte NATO-styrker på slagmarken om de valgte å invadere.

Det ligger et dypere poeng her om forholdet mellom politikk og moral. Realister som Mearsheimer insisterer gjerne på at det ikke er moralsk høyverdig alltid å beskytte egen dydighet. I utenrikspolitikken kan det ha fatale konsekvenser om vi ikke forholder oss til statenes faktiske sikkerhetsinteresser og de maktpolitiske styrkeforhold som definerer internasjonale relasjoner, uansett hvor forkastelig vi måtte synes de er.

Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. Ta bare konflikten her hjemme i Norge rundt spørsmålet om vi skal sende våpen til Ukraina. De steile frontene her skyldtes nettopp at begge de mest selvsikre sidene av debatten speilet hverandres manglende vilje til å tenke politisk. På den ene siden hadde vi dem som ikke turte å forlate den trygge, men banale dikotomien mellom en krigshissende og en fredssøkende tilnærming til konflikten, og på den andre dem som nektet å tenke lengre enn at så lenge mottakernes sak var god, var vi forpliktet til å sende våpen. Floskler som at «dette er et moralsk spørsmål», «dette handler om å verne om våre verdier», beskytter egen moralske dydighet, men kortslutter politiske vurderinger.

Forklaring og rettferdiggjøring

En annen form for kritikk av Mearsheimer er at han torpederer distinksjonen mellom å forklare og å plassere skyld. Selv om vi skulle akseptere at NATO og EUs utvidelser østover er en nødvendig del av forklaringen på krigen i Ukraina, innebærer ikke det at Vesten er moralsk ansvarlige for Russlands invasjon. Selv om vi skulle være enige i at løftene som ble gitt Georgia og Ukraina i 2008 om at «disse landene kommer til å bli medlemmer av NATO» var lite strategiske, fritar ikke det Russland for ansvar. Som en amerikansk kommentator forklarte: Hvis en tante tar med øl til familiemiddagen og en onkel drikker litt for mye, hadde tantas generøsitet som konsekvens at onkelen ble dritings. Det betyr ikke at hun er moralsk ansvarlig for at familiemiddagen ble ødelagt.

Her igjen begås imidlertid samme feil i begge leirene. Det har ikke vært lett å kritisere USA, NATO, eller EUs tilnærminger overfor Ukraina det siste året uten med en gang å bli forsøkt fortiet med erklæringer om at det er Putins regime alene som er bærer skyld for krigen. Som sammenlikningen med familiemiddagen fortsetter: Om familien skjønner at onkelen ikke klarer å stå imot alkoholens fristelser, kan det være lurt å etablere en enighet om at man ikke tar med øl. Om tanta ignorer dette med henvisning til at alle må ta ansvar for eget alkoholinntak, kan hun i prinsippet ha rett, men beslutningen om fortsatt å ta med øl, kan likevel være kritikkverdig.

NATO-utvidelsens apologeter forsvarer seg gjerne med at det var de østeuropeiske landene som ønsket seg vestover, ikke NATO som presset seg øst. Men NATO er selvfølgelig ikke forpliktet til å akseptere ethvert land som ønsker medlemskap. At man har måttet minne kommentatorer på at en militærallianse er nødt til å tenke strategisk rundt hvem de tar inn som medlemmer, vitner vel kanskje, som mange realister har hevdet, mest av alt om hvor forvirret vi ble av den eksepsjonelle perioden på 1990-tallet og 2000-tallet hvor USA var så suverent mektigst i verden.

Var Russlands vitale sikkerhetsinteresser truet?

Den siste kritikken av Mearsheimers analyse kan virke som den minst sentrale, men er i virkeligheten den mest fundamentale utfordringen for realismen. Mearsheimer legger til grunn at Russland angrep Ukraina fordi Vesten truet deres vitale sikkerhetsinteresser. Men selv om man skulle akseptere at NATO og EUs utvidelser østover er en del av bakteppet som er nødvendig for å forstå krigen, er det et stykke derfra til å si at det utgjorde en trussel mot Russlands sikkerhet.

Mearsheimers svar er at vi må se dette fra Russlands perspektiv. Men hva innebærer dette? Hva innebærer det egentlig å si at Russland har et eget perspektiv på sine vitale interesser? Mearsheimers realisme skulle tilse at statenes sikkerhetsinteresser er objektivt definert. Når det er nødvendig for analysen hans, går han imidlertid langt i å antyde at staters forståelse av deres egne vitale interesser er farget av deres egen selvforståelse, Russland av sin forståelse av seg selv som falmet stormakt, USA av en forståelse av seg selv som global hegemon og verdenspoliti.

Hvis man medgir at stater handler basert på interesser som er farget av egen selvforståelse, har man akseptert at stater også eksisterer i kompliserte sosiale rom. Hvorfor ikke da i stedet ta skrittet fullt ut? Våre forsøk på å forstå en stats interesse må ta statens overlevelsesinnsikt i betraktning, men i bunn og grunn snakker vi om en størrelse som beror på statens egen tolkning av seg selv og sin sosiale posisjon. Selvsagt er statens tolkning av seg selv påvirket av regimet som sitter med makten, deres politiske maktgrunnlag og ideologi. Et slikt perspektiv vil kanskje ikke gi like enkle analyser av internasjonal politikk, men de vil være mer realistiske enn realismens.

Ikke minst gir et slikt perspektiv større grunnlag for håp. Realisme omtales gjerne som den eldste skolen innenfor studiet av internasjonale relasjoner. Realister er nøye med å pleie dette bildet av dem selv som forvaltere av eldgammel innsikt, og selv realistenes faglige motstandere trives med inntrykket av internasjonale relasjoner som et fag med dype røtter i den greske antikken. Men stemmer det virkelig at det er intet nytt under solen på den internasjonale politiske scenen? Politiske aktører må operere med dagens maktpolitiske rammer i mente, men en naiv omfavnelse av realismen som den internasjonale politikkens sannhet, frarøver oss muligheten til å håpe på at framtiden kan være annerledes enn fortiden.

Håpet det her er tale om, er ikke noe blåøyd håp om at verden kan forandres så lenge vi tror hardt nok. Det er i stedet et håp som knytter seg til en grundigere og mindre skjematisk analyse av grunnlaget for dagens globale, storpolitiske maktkonkurranse enn det realismen tilbyr. Når freden kommer, trenger vi en bedre forståelse av de sosiale, politiske og økonomiske forutsetningene for at stater ofte handler som realismen har postulert. Først da kan vi begynne arbeidet med å endre dem.