Demonstrant med plakat: Stopp Ukraina-krigen

Norske politikere prøver etter beste evne å forklare oss hvorfor krig, under gitte omstendigheter, kan være de frie demokratiers siste utvei, og hvorfor sivile liv da også må gå tapt, skriver Øystein Blymke. Foto: FG Trade | iStock Photos

Øystein Blymke: Kirken, krigen og pasifismen

Publisert: 18. januar 2024 kl 10.00
Oppdatert: 18. januar 2024 kl 14.18

Øystein Blymke er statsviter og skribent. Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

Foto

Privat

­

Dette er et synspunkt. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.­

Det er krig i Europa. Det er krig i Midt-Østen. Drap, vold og inhumanitet preger ellers våre nærområder og vår hverdag. Norske politikere prøver etter beste evne å forklare oss hvorfor krig, under gitte omstendigheter, kan være de frie demokratiers siste utvei, og hvorfor sivile liv da også må gå tapt.

Men hva forklarer den norske kirken oss i dag om krigens nødvendighet? Hva forklarer våre bisper og prester oss om krigens lover og/eller om pasifismens plass i kristen tenkning?

Ikke godt å si.

Desto viktigere er det å kunne få uttrykt en forventning om at Kirken bør mene noe om slike grunnleggende spørsmål, i en urolig og krigsbestenket tid.

 

«Hva forklarer den norske kirken oss i dag om krigens nødvendighet?»

 

Av den norske lutherske kirkes tjenere bør det kreves, i likhet til hva folket krever av våre politikere, at de kan forklare sine menigheten kirkens syn, og vår Herres makt og avmakt i spørsmålet om krig, drap og vold.
Der politikerne leter etter svar i FN-konvensjoner og i krigens lover, så bør vi kunne forvente at våre biskoper og prester også gir et svar, enten fra de bibelske skrifter, og/eller fra Kirkens etiske og teologiske prinsipper.

Og enten du er biskop eller feltprest, så må det vel kunne forventes en forklaring. En forklaring på hvorfor krig under visse omstendigheter må kunne aksepteres – også av Kirken? Enten prestens forklaring er forankret i troen, i håpet eller i kjærligheten.

Forklaringsdilemma

Det store forklaringsdilemmaet for en prest (som for oss alle) vil antakelig være å kunne balansere ulike hensyn. På den ene siden, respekten for menneskelivet, og på den andre siden; anerkjennelse av statens ansvar for å beskytte sine borgere mot en ondsinnet fiende.

Det finnes omstendigheter der Kirken mener det må være tillatt for et land å føre krig. En «rettferdig krig» som det heter seg. En krig som må inkludere selvbeskyttelse og beskyttelse av uskyldige menneskers liv og helse. Dessuten at krigen må være «siste utvei», og «proporsjonal» med fiendens maktbruk.  Slik sett anerkjenner den norske kirke våre internasjonale og verdslige – juridiske forpliktelser i FN og i NATO.

Hvordan skal så disse prinsipielle og dilemmafylte kirkelige synspunkter kunne tolkes inn i Jesu liv og lære?

Et vanskelig spørsmål å besvare, selv for en prest. La det likevel være tillatt for en lekmann, å forsøke seg.

Vi kan starte med en uttalelse hentet fra Matteus 5:44: «Elsk deres fiender, velsigne dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.»

Dette må vel kunne sies å reflektere en pasifistisk holdning til krig, drap og vold?

Om å vende det andre kinnet til

La oss fortsette med Jesu ord fra Bergprekenen: «Om noen slår deg på det høyre kinnet, så vend også det andre til.» (Matteus 5:39)

En metafor med et ikke-voldelig innhold som budskap må man vel kunne si?

Og så til slutt, om Jesu handlinger i Gethsemane. Da Herren ble arrestert og ba Peter om å sette sverdet tilbake i sliren: «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matteus 26:52).

Også en uttalelse som vel reflekterer en pasifistisk holdning til krig, drap og bruk av fysisk makt?

Samlet sett blir spørsmålet: Kan disse eksemplene tolkes på noen annen måte enn at Jesus i ord og gjerninger mente at en ikke-volds-linje, og dermed en pasifistisk tilnærming, var det rette?

For å nyansere noe: Jesus kunne også vise harme. En gang mot dem som han jaget ut av templet (Matteus 21:12-13, Markus 11:15-17, Lukas 19:45-46, og Johannes 2:13-16). I den beretningen kastet Jesus bokstavelig talt ut suspekte pengevekslerne. Folk som solgte dyr for offer i templet.

To tolkningsmuligheter

Denne beretning kan gis minst to tolkningsmuligheter: Den ene, at Herren viser en synbar indignasjon over griskhet og korrupsjon. Den andre, at Herren viser en mild form for anvendelse av vold. Det vil si en svak eller mild variant av Mosebokens ord «øye for øye-tann for tann»? Sannelig ikke godt å si hvilken tolkning som er riktig.

Uansett. Vi må kunne anta at Staten og Kirken anvender både skriften og deler av det verdslige juridisk rammeverk når Kirken skal formidle sitt syn på «lovligheten» av krig, drap og vold. Og for det store spørsmålet om krig og fred er det først og fremst Genève-konvensjonene og folkeretten det siktes til.

Genève-konvensjonene gjelder blant annet regulering av hvordan man skal behandle sårede og syke soldater, behandle krigsfanger og beskytte sivile i krigstid. FN-pakten gir på sin side regler om fredelig konfliktløsning og begrensning av bruk av makt.

En norsk feltprest, som er en prest i Forsvaret, må kjenne godt til både krigens regler og Vår herres regler, for å si det slik. En feltprest støtter seg rimeligvis til den kristne etikken som er forankret i den norske kirkes lære og praksis. Dessuten må en feltprest arbeide innenfor rammen av Forsvarets verdier og retningslinjer, samt internasjonale konvensjoner som Norge er en del av.

Straffedomstolen og kirken

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) spiller en viktig rolle når krigens brutalitet og inhumanitet skal vurderes og bedømmes. Kirken må også i de saker som denne domstolen behandler, kunne ytre seg på et kristen-etisk grunnlag.

På samme måte som både biskoper og prester i dag stadig mener noe om saker som tidligere tilhørte politikken, så bør de vel nå også kunne ha meninger om begrep som krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord?

Og enten man er en liberal, radikal eller konservativ biskop eller prest så bør menigheten kunne forvente at deres gudbenådede budskap om troen, håpet og kjærligheten også tar opp i seg noe av den jordiske virkelighets dystre og dilemmafylte spørsmål om krig, drap og vold. Og i den sammenheng ikke glemmer spørsmålet om hvordan pasifismens grunntanker i dag står seg i den norske kirke?

none