Konspirasjoner i kjølvannet av antroposofi

– Det ble tydelig under koronapandemien. Men min erfaring er at et klart flertall i den antroposofiske bevegelsen arbeider med og ut fra Rudolf Steiners ideer uten den minste affinitet til konspirasjonstenkning, sier Frode Barkved til Samtiden i forbindelse med at han har skrevet et lengre essay om «konspirasjoner innen antroposofien» som publiseres i dag.

Barkved er førstelektor ved Steinerhøyskolen i Oslo og var fra 2004 til 2014 generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge.

Bortsett fra noen leserinnlegg i Klassekampen vinteren 2022, var det ikke særlig debatt i Norge om antroposofisk orientert konspirasjonstenkning knyttet til koronapandemien. Det gjorde det derimot i Tyskland og Sveits knyttet til Querdenker-bevegelsen, som kjennetegnes av følelsen av å «være innviet» i en bakenforliggende og dypere kunnskap om hvordan tingene egentlig henger sammen. Selvforståelsen her er at man tilhører en liten, opplyst skare med tilgang til dypere og åndeligere kunnskap enn de fleste andre.

– Flere i det antroposofiske miljøet som målbærer konspirasjonstenkning uttrykker en sterk «oss mot dem»-polemikk hvor de selv, i motsetning til majoriteten, har erfart en «bevissthetsoppvåkning». I en slik forment ‘våkenhet’ forsyner de seg av Steiners esoteriske utlegninger og ‘profetier’ for å lade egen konspirasjonstenkning med autoritet og kraft, skriver Barkved.

– Etter å ha befattet meg med antroposofi i over 40 år, er min erfaring at driften til grandiose og meningsfulle total-forklaringer ikke er vanskelig å få tilfredsstilt gjennom det svært omfattende byggverket Steiners samlede verker utgjør. Det er lett gjort å komme inn i en religiøs lesning av Steiner. Da kan man – på samme måte som enkelte troende kristne tolker Johannes´ apokalypse – bruke Steiners apokalyptikk som kompass for å lokalisere nåtidig tidsdramatikk, hevder Barkved:

«Dersom trangen til helhetlige og bærende forklaringer overdøver egen dømmekraft og kritisk sans, kan antroposofien (mis)brukes til å sementere de nevnte tre kriteriene for konspirasjonstenkning: Ingenting skjer tilfeldig (det ligger åndelig føringer bak alt), ingenting er som det synes å være (all persepsjon har sitt utspring i en oversanselig dimensjon som er mer egentlig, mer intensiv, mer virkelig enn den sanselige), og alt henger sammen med alt (i et kosmisk verdensdrama).»

– Er det mulig å unngå at en del antroposofer ender opp med å forfekte eller tro på konspirasjonsteorier?

– Det må komme innenfra. Tilbøyeligheten til å tro på konspirasjonsteorier er dypt innleiret i kulturen og i en naturlig trang hos mennesket til å knytte seg til sosiale grupper og skape et «vi» versus et «dem», samt å skape mening i det som fremstår som kaotisk og usikkert. Tilbøyeligheten til å skape sammenhenger der det ikke er noen, må man oppdage og erkjenne i seg selv. Det gjelder for alle mennesker. Forhåpentligvis kan en saklig diskusjon om temaet føre til at flere blir klar over sin egen tendens til konspirasjonstenkning – og gjøre noe med det. Det særegne innen esoterikk og antroposofi er at en søken etter åndelig mening og sammenheng er et essensielt og bærende element. En slik søken, drevet frem av åpenhet for at det ligger en oversanselig virkelighet til grunn for den sanselige, kan åpenbart omsettes til konspirasjonstenkning. Poenget er at den ikke må det.

Barkved minner om at Steiner selv understreket at åndsvitenskapen «ikke er ufeilbarlig» og derfor ikke kan gjøre «fordringer på noen som helst autoritetstro», men stilles åpen for å bli «korrigert utfra sakkunnskap».

– Det er mulig å lese Steiners antroposofi og teknologikritikk (også når den er ladet med esoterisk apokalyptikk), uten å omsette det til konspirasjonstenkning, sier Barkved. Han legger til at han har inkludert de som tidligere hadde skrevet kritisk om antroposofi og konspirasjonstenkning, Jan-Erik Ebbestad Hansen, Sven Holtsmark og Bjart Holtsmark og kollega Arve Mathisen i arbeidet med teksten.