Styring basert på mistillit til lærerne

­Styringen av skolen i hovedstaden var en systemisk mistillit mot læreren der lederen grep inn overfor lærere som ikke presterte godt nok. Kontrollen ble gjort gjennom styringsteknologier som observasjon av undervisning, undersøkelser der elevene drev lærervurdering anonymt eller resultatorienterte medarbeidersamtaler.

Dette skriver Simon Malkenes i et langt essay i Samtiden der han saumfarer ledelse og styring i Osloskolen de siste tiårene. Malkenes har selv jobbet som lærer i Osloskolen. Da markerte han seg med kritikk av den rådende styringstenkning som ble introdusert da Høyre styrte byen.

Simon Malkenes er i dag stipendiat, forfatter og sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet. I 2018 fikk han Fritt Ords honnør, Stockmanns Hammer og Skjervheimprisen for sitt kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Osloskolen.

Styringstenkningen ble innført fordi en mente at progressive ideer hadde ført til krise i utdanningssystemet, noe som truer både økonomien og den sosiale orden. En ville endre utviklingen ved å restaurere kulturen gjennom disiplin og konservativ moral.

De progressive ideene er knyttet til troen på at barn best utvikler seg i positive og trygge relasjoner, og der barn blir ansvarlige, selvdisiplinerte og selvstendige gjennom omsorg og respekt og ved å bry seg om andre. Barn skulle også lære å stille spørsmål ved autoriteter og at lydighet springer ut av kjærlighet og respekt for andre.

– I den konservative diskursen frykter en at dette gir forfall, oppløsning og stillstand. Gjenreisingsprosjektet skal derfor installere roller i utdanningssystemet som skal respektere og adlyde autoriteter. Disiplineringen kommer gjennom en form for tøff kjærlighet der selvdisiplin, selvtillit og respekt for autoriteter er det viktigste et barn skal lære. Dette gjør samtidig verden til et meritokrati, et hierarki som også er moralsk. I dette hierarkiet har noen mennesker autoritet over andre som ledere. Deres lederautoritet er legitim og ikke noe en skal problematisere eller stille spørsmål ved. Forståelsen av lederskap handler om å gjenopprette og opprettholde orden og forsvare moralsystemet, belønne ønsket adferd og straffe uønsket. Lederens styrke avgjøres slik av evnen til å nedkjempe motstand og jo sterkere motstanden er jo mer bekrefter det at lederen har rett. Lederen kan derfor ikke tvile, lytte eller innrømme feil, skriver Malkenes.

Malkenes mener det forventes en anerkjennelse av hierarkiske lydighetsstrukturer. Den disiplineringen som introduseres leder til at de definerer en korrekt måte å lære og undervise på. Dette skaper et behov for å kontrollere at læreren gir riktig undervisning som sikre barna en god oppvekst og en utdannelse rettet mot behov i fremtiden.

– Sentralt i denne bevegelsen og endringen av egenskapene til lærerrollen er at den profesjonelle dømmekraft og profesjonssamarbeidet i skolen erstattes av individuell konkurranse og prestasjonsretting der den enkelte lærer ansvarliggjøres for sine elevers resultater. Denne «kulturendringen» rettes mot «privatpraktiserende lærere» med mål om «åpenhet» og «kvalitet». Den har utarmet de progressive idealene om lærerens profesjonelle dømmekraft, fratatt dem profesjonsspråket, stengt ned fellesarenaer for profesjonsfaglig utvikling og erstattet det med et krav om evig individualiser selvforbedring. Mistilliten til læreren har derfor også uttrykk som en forventning om «fleksibilitet» og et påtrykk om «forbedring» og selvdisiplinering der lærerne skal internalisere den konkurranse som skolen er utsatt for, skriver han.

I skrivende stund anvender rundt halvparten av OECDs medlemsland en form for prestasjonsbasert lønn for lærere. Effekten av reformer og stadige nye styringsteknologier, spesielt knyttet til lønn, vurdering, arbeidsmengde, kvalifikasjoner, utdanning, sammen med introduksjonen av nye typer klasseromsarbeidere, har derfor endret hva det vil si å være lærer. Arbeidet og meningen med lærerens arbeid er derfor omformulert.

Malkenes mener lærere møter krav om en evig fleksibilitet gjennom stadig nye former for forberedelser, nye systemer for administrering av klasserom og skole, nye former for arbeidspraksis og et nytt språk som beskriver og hva lærere er og gjør, hva de tenker om seg selv, hvordan de vurderer seg selv og ikke minst hvordan de er målt og vurdert, belønnet og straffet av andre, og derfor også hvordan de sensurerer seg selv.