KLIMA OG DEMOKRATI
Klimakrise med og uten demokrati
Flere har pekt på demokratiets utilstrekkelighet for å løse klimakrisen, men ingen har kommet opp med et alternativ. Professor Arne Johan Vetlesen forsvarer sivil ulydighet.
Pressgrupper verden over forlanger tøffere grep for at verdenssamfunnet skal nå målet om maksimalt 2 graders høyere temperatur på jordkloden. Det har ikke lykkes å få verdens ledere til å bli enige om et system som alle land forplikter seg på.
Parisavtalen baserer seg på at hvert enkelt land skal feie for egen dør, altså få ned egne utslipp.
Det går med sneglefart framover. En av dem som har pekt på at demokratiet tydeligvis sliter med å få satt en stopper for utslippene av klimagasser, er den amerikanske professoren Francis Fukuyama som er kjent for sine treffende samfunnsanalyser.
En ting er å levere analyser. Noen annet er det å få gjort noe med problemet. Vi merker en viss trøtthet i klimaengasjementet både i politikken, i opinionen og i mediene.
Extinction Rebellion mener det ikke nytter med prat lenger. De satser på sivil ulydighet for å vekke politiker og opinionen.
Vi publiserte i går en artikkel av Jon Naustdalslid der han peker på at Extinction Rebellion preges av et antidemokratisk tankegods. De har mistet troen på at demokratiet slik det fungerer i dag, vil makte å sette en stopper for klimautslippene.
Vi har forøkt å få en kommentar fra Extinction Rebellion. Det har vi ikke fått.
Jon Naustdalslid kritiserer også professor Arne Johan Vetlesen for å ha vist forståelse og et stykke på vei gitt støtte til Extinction Rebellion. Naustdalslid mener han bidrar til å svekke demokratiet. Vetlesen har kommet med ramsalt kritikk mot politikere for at de ikke tar klimakrisens alvor inn over seg.
-Jeg har tidligere i en debatt med Jon Naustdalslid pekt på at jeg tar til orde for å «utvide, ikke avvikle demokratiet» i forbindelse med klimakampen, sier Vetlesen til Samtiden.
OK med sivil ulydighet
Vetlesen viser til boken «Etikk i klimakrisens tid» som han har skrevet sammen med Jan-Olav Henriksen der det står følgende: «Demokrati er en del av løsningen på klimakrisen, også når det ikke synes slik på grunn av sendrektighet og andre faktorer. Det som trengs er – for å bruke et kjent uttrykk – å utvikle demokratiet, ikke avvikle det. Et av redskapene som finnes innenfor demokratiet, er muligheten for sivil ulydighet.»
Han avviser antydninger om at han er påvirket av konspirasjonsteorier når han evder at vi går mot en «varslet økologisk kollaps der mektige politiske og økonomiske aktører med åpne øyne ødelegger livsgrunnlaget for kommende generasjoner». Han viser til FNs generalsekretær António Guterres som har pekt på at det i dagens situasjon er «moralsk og økonomisk galskap» å investere i ny fossil infrastruktur. Jeg er av samme oppfatning,
- Det handler ikke om at regjeringer, selv i et demokratisk land som Norge, er likegyldige i forhold til den klimakollapsen forskerne er stadig engsteligere for at nærmer seg. Men om at de lar være å handle i tide til å avverge uopprettelige skader – ja, at de sågar gjør det motsatte av det forskerne ber om når de åpner nye oljefelt
Vetlesen understreker at han ikke har sådd tvil om demokratiets overlegenhet overfor alle ikke-demokratiske rivaler, men han stiller spørsmålet med om det fungerende demokratiets faktiske egnethet til å løse en type krise det ikke har vært konfrontert med før, nemlig klimakrisen, raskt og effektivt nok.
- Vi kan dessverre ikke ta for gitt at demokratiet slik vi hegner om det vil lykkes i så måte. Det trengs pådrivere fra alle gode, ikkevoldelige aktører i sivilsamfunnet, inklusive Extinction Rebellion. Det betyr ikke at går god for alt de sier og foretar seg.
Fortvilelse driver til handling
Vetlesen peker på at når unge mennesker går til det skritt å delta i ulike ikkevoldelige aksjoner som de vet de vil arresteres og bøtelegges for, så skyldes det fortvilelsen over at regjering og myndigheter i et liberalt demokrati som det norske ikke iverksetter nødvendige tiltak, etter at talløse avisinnlegg, paneldebatter og møter med politikere har vist seg resultatløse. Han mener aktivistene tar på alvor et prinsipp som uttrykker det beste i liberaldemokratisk så vel som sosialistisk tradisjon
-Ingen generasjon har rett til å forringe naturen i en grad som ødelegger livsgrunnlaget til kommende generasjoner. I lys av prinsippet er uansvarligheten til sittende regjering(er), i form av å bygge ned natur og åpne nye oljefelt stikk i strid med FNs forskningsbaserte anbefalinger, en langt større trussel, politisk så vel som økologisk, enn aksjoner som oppfordrer til de endringene som trengs for å avverge den varslede katastrofen.